HR-1988-495-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1988-11-10
Publisert:	HR-1988-00495k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 495K/1988, jnr 217/1988
Parter:	Rune P Lunde, Kristen Sætre, Lars Sætre, Jon A Sætre og Arne Sæterlid (advokat Sjur Vinje) mot Kristen I Feidje, Arne Sjøtun, Jon Ove Borlaug og Olav J Borlaug (advokat Knut Helgeland).
Forfatter:
Lovhenvisninger:

Eierne og bruksrettshaverne av gnr 65 bnr 1, gnr 66 bnr 1, gnr 66 bnr 2 og 4, gnr 66 bnr 3, gnr 67 bnr 1 og gnr 67 bnr 2, alle i Leikanger, satte i desember 1976 frem krav om grensegang overfor Ytre Sogn jordskifterett. Saksøkte var eiere og bruksrettshavere til eiendommene gnr 57 bnr 2 og 5, gnr 57 bnr 6, gnr 58 bnr 1, 2 og 9, gnr 58 bnr 3 og 15, gnr 58 bnr 4, 6 og 13, gnr 58 bnr 5, gnr 58 bnr 7, gnr 58 bnr 10, gnr 59 bnr 4, gnr 59 bnr 5 og 10, gnr 59 bnr 24, gnr 62 bnr 1 og gnr 62 bnr 2. Alle eiendommene ligger i Leikanger.

Saksøkerne krevde grensegang i medhold av den tidligere jordskiftelovens kapittel 15 for å få fastsatt grensen mellom deres fjellstøl Vidasete og de saksøktes fjellstøler Hola og Kleggjasete samt heimestølen Smørdal. Det omstridte området omfattet mot nord løvskog fra 725 til 825 meter over havet. Sydover omfattet området snaumark og høyfjell.

Ytre Sogn jordskifterett avgjorde 13. juni 1980 saken. Avgjørelsen, kalt dom (orskurd), hadde følgende slutning:

«Eigedomsgrensa mellom fjellstølen Vidasete på den eine sida og saksøkte sine eigedomar på motsett side tek til i kross i fjell (31) i Idlekleivane og går i retning nordaustover til punkt VII (høgde 809 m). Vidare til punkt VIII på Norhaugen. Herifrå går grensa mot sør til punkt III og vidare til trekantpunkt XIII på Vidasetehovden og derifrå i rett line ti varden, høgd 1407 meter over havet på Kjerringafjellet i grensa mot Fresvik».

Saksøkte Kristen I Feidje eier av gnr 59 bnr. 4, Arne Sjøtun eier av gnr 62 bnr. 1, Jon Ove Borlaug eier av gnr 58 bnr 1, 2 og 9 og Olav J Borlaug eier av gnr 58 bnr 5, anket jordskifterettens dom (orskurd) til Gulating lagmannsrett. Ankemotparter var Rune P Lunde eier av gnr 65 bnr 1, Kristen Sætre eier av gnr 66 bnr 1, Lars Sætre eier av gnr 66 bnr 2 og 4, Jon A Sætre gnr 66 bnr 3 og Arne Sæterlid eier av gnr 67 bnr 1. Disse var de opprinnelig saksøkerne i grensetvisten.

Gulating lagmannsrett avsa 5. juli 1983 dom med slik slutning:

«1. Grensa mot nordfor stølssameiga Vidasete er som skildra i forlik i Leikanger forlikskommisjon av 1. august 1798, punkt 4, likevel slik at den skal gå frå merkepunkt 34 til merkepunkt XIII på Vidasethovden.

2. Stølssameiga Vidasete ligg i sameige mellom gnr. 65, bnr. 1, gnr. 59, bnr. 4, gnr. 62, bnr. 1, gnr. 66, bnr. 1, 2, 3 og 4 og gnr. 67, bnr. 1, alle i Leikanger.

3. Sakskostnader vert ikkje tildømt.»

Dommen ble avsagt under dissens.

Rune P. Lunde eier av gnr 56 bnr 1, Kristen Sætre eier av gnr 66 bnr 1, Lars Sætre eier av gnr 66 bnr 2 og 4, Jon A Sætre eier av gnr 66 bnr 3 og Arne Sæterlid eier av gnr 67 bnr 1 anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet 15. desember 1983 anken fremmet etter tvstemålslovens §373 tredje ledd nr. 2. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Ankemotpartene Rune P. Lunde med flere begjærte 27. oktober 1986 gjenopptagelse av saken under henvisning til tvistemålslovens §407 nr. 6.

Som nytt bevis i saken ble fremlagt avskrift av forhandlingsprotokoll for Leikanger forlikskommisjon med inntatt forlik av 4. september 1889. Ankemotpartene hadde fått kjennskap til forliket da sønnen til Lars Sætre hadde besøkt statsarkivet i Bergen 22. september 1986. Statsarkivet hadde først i 1984 registrert forliksrådsprotokollene for Leikanger. Det hadde derfor ikke vært mulig for ankemotpartene å skaffe tilveie forliket under saken.

Dokumentet har følgende ordlyd:

«Leikanger Forlikskommisjon, Forhandlingsprotokoll No 4, 1886-1898 fol. 42 b.

Aar 1889 Onsdag den 4. September afholdtes Forligelseskommisjon for Lekangers Kommisjonsdistrikt..........

Hvorda foretoges Sag.....................................

49. John G. Lunde Lars T. Sætre Bottel A. Sæterlie har ved klage av 17. August d.A. ladet inkalde til Forlikelseskommissjonen Halvar Berntsen Dræge, Ole Sjursen Dræge og Thor Iversen Feidje i anledning af at disse har gjort Skade med sine Kreature i Hjemmestølsbeiterne af den Grund at det opførte Mærkesgjerde ikke er i ordentlig Stand. Klagen fremlagdes i lovlig Stand. Samtlige Parter mødte personlig. Parterne enedes om følgende Forlig. Det mellem Lundes og Dræges Skovteige opførte Gjerde i Vaarbeitestrekningen skal for Eftertiden forsvarlig istandsættes og vedligeholdes med en lige Andel af samtlige Opsiddere paa Gaardene Lunde Sætre og Sæterlie paa den ene Side og Dræge samt Tor Iversens Brug i Fedje paa den anden Side. Gjærdet istandsættes saa tidlig om Vaaren, som Sneforholdene tillater, og Arbeidet udføres efter Tilsigelse af Opsidderne paa Gaarden Lunde og en af Opsidderne paa Gaarden Dræge. I Tilfælde af at Gjærdefang skal kjøbes, eller der paa enkelte Steder skal opføres Mur, skal Udgifterne hermed udredes i Forhold til enhvers Matriculskyld. I Tilfælde af indtrædende tørre Aar forbeholdes Ret til for Gaardene Dræge og Tor Iversens Brug i Feidje at vande sine Kreature paa Viasætfjeldet. Kreaturene føres den Almindelige Vei over Beinasæter og Fjeldgarholen. En Udskrift af dette Forlig bliver at insende til Thinglæsning. Udgifterne ved Thinglæsningen udredes mod en lige Andel af samtlige Parter. Haldor B. Dræge. John Lunde. Ole S. Dræge. Thor I. Fedje. Lars T. Sæthre. Båttel A. Sæterli.»

Ankemotpartene ga følgende begrunnelse for gjenopptagelsesbegjæringen:

Av lagmannsrettens dom fremgår det at de ankende parters hovedinnsigelser mot jordskifterettens dom var følgende: (Domsutskriften side 2 flg.)

1. At Jordskfiteretten hadde tatt feil når den la til grunn at det etter forliket i Leikanger forlikskommisjon den 1. august 1798 var kommet i stand et minnelig skifte mellom partene som gjorde forliket til en nullitet.

2. At det ikke fantes bevis for noe minnelig skifte omkring 1820, og at det viktigste i denne sammenheng var Holagarden (Holagjerdet) som av de ankende parter ble påstått å være ført opp for å hindre kyrene å falle utfor («fåregard») - ikke som et skille mellom Holo stølssameie tilhørende de ankende parter og fjellbeitene på Vidasetfjellet som ankemotpartene hevdet var deres eiendom.

Ankemotpartene gjorde i hovedtrekk gjeldende: (Domsutskriften side 5 flg.)

1. At det på 1800-tallet, trolig ca. 1820-1830 - skjedde en deling slik at eierne i Holo fikk eneretten til beite i Holo mot å gi fra seg retten til beite på Vidasetfjellet.

2. At Hologarden ikke var noen «fåregard», men at den ble satt opp for å hindre at dyr fra Holo kom opp på Vidasetfjellet.

Lagmannsrettens flertall fant ankemotpartenes fremstilling - ved første inntrykk - rimelig og trolig, men konstaterte at bevisene for en slik påstått avtale manglet. Etter å ha vurdert forholdene vedrørende Holagarden fant flertallet det mest sannsynlig at garden (gjerdet) var ført opp for å hindre dyr fra å falle utfor på farlige steder - ikke en gard for å verne fjellbeitet for dyr fra Hola og Smørdal.

Denne konklusjonen fra flertallets side viser seg - etter at forliket av 1889 nå er skaffet tilveie - å være positiv uriktig. Dette nye bevis er klart og entydig i to henseender:

1. For det første at Holagarden er et gjerde som er ført opp og som skal vedlikeholdes av både de ankende parter og ankemotpartene for å holde beitedyrene i Hola og på Vidasete fra hverandre - m.a.o. ingen «fåregard».

2. At de ankende parter (Dræge og Feidje) overhodet ikke har andre rettigheter på Vidasetfjellet (ovenfor Holagarden), enn rett til «at vande sine kreaturer på Vidsetfjellet», og at dette kun kan skje «i tilfelde af indtrædende tørre år».

Dette viser klart og uomtvistelig at det er ankemotpartene som eier Vidasetfjellet og at de ankende parter kun har en begrenset vassrett i det området som de er tilkjent eiendomsrett til ved lagmannsrettens dom. Forliket fra 1889 viser at de ankende parter ikke en gang var berettiget til å benytte veg til vann opp ved Idlekleivane og Breidalsvatnet og andre sikre vannplasser i området. Vegen til vann er nøye beskrevet og går over Beinasete og Fjellgardshola.

Forliket av 1889 harmonerer fullt ut med de forklaringer som budeiene i Hola og på Vidasete har gitt - utdraget side 62 flg. Samtlige har forklart at det aldri var sambeiting mellom kyrne på Vidasete (Øvstedalskyrne) og kyrne fra Hola på Vidasetfjellet.

I sitt tilsvar til gjenopptagelsesbegjæringen sier de ankende parter blant annet:

«Dei ankande partar i lagmannsrettsaka, har aldri hevda at «Holegarden» har vore nokon «fåregard». «Holegarden» som går frå garden Drege si heimemark og fram til eit punkt der den møter «Fjellgarden», var faktisk sett heilt uomtvista for jordskifterett og lagmannsrett.

Det ligg forøvrig merkesteinar i «Holegarden», som og partane gjensidig har godteke.

«Holegarden» saman med «Fjellgarden» Hegna Lunde, Sætre og Sæterlid si heimemark mot Holo stølsameige og Vidasete stølssameige.

«Holegarden» og «Fjellgarden» var heilt etterviselege for jordskifterett som for lagmannsrett, slik dei og idag stadig er. Der det var snakk om «ilag» eller «fåregard» var på ein strekning som gjeng nordaustover etter eit begalag, frå det punktet der «Holegarden» og «Fjellgarden» møttest. Ankemotpartane let her hevda, at det på denne strekningen tidlegare hadde vore eit gjerde tilsvarande «Holegarden» og «Fjellgarden», som då skulle ha utgjort ei fysisk hindring for dyr frå Holostølen å komme opp i det omtvista området. Men dette vart avvist av fleirtalet - sjå domen s. 7 nederst og s. 8 øverst. Gjerdepåstanden er heller ikkje godteken av mindretalet - sjå midt på s. 13 i domen.

Den strekningen som her er omhandla, er ikkje nemnt i forliket av 1889 i det heile teke.

Forliket gjeld åleine «Holegarden» fram til «Fjellgarden» som ankemotpartane hadde eineansvar for. «Holegarden» er i forliket kalla «Mærkesgjærde» som og heilt rett er.

Føremålet med forliket var klart å sikre at Lunde, Sætre og Sæterlid sine heimebeiter og vårbeitestrekningar ikkje leid overlast grunna manglande gjerdehald. Og «Holegarden» har då og seinare - heilt fram til 1956 - vore halden i fullt samsvar med innhaldet i forliket frå 1889.

Men strekningen frå der «Holegarden» sluttar og nordaustover der ankemotpartane påsto at det hadde vore gjerde tidlegare og der mine parter opplyste det til tider hadde førekome såkalla «ilag» eller «fåregard», kan etter si lokalisering ikkje påverke fredninga av Lunde. Sætre og Sæterlid si heimemark eller vårbeitestrekning det aller minste.

Det ein ovanfor har framhalde må på overtydande måte ettervise at lagmannsretten sitt fleirtal slett ikkje har gjort seg skuldig i slike mistak og feilvurderingar, som ankemotpartane nå har påstått.

Men det som mest gjer at mine partar ser forliket av 1889 som eit reint fasitsvar på fleirtalet si avgjerd, har samanheng med fylgjande -

Alle partar i saka har vore samde om at Vidasete var ein rein sumarstøl.

Men partane har hatt ulike vårstølar.

Mine partar har hatt sin vårstøl i uminnelege tider i Hola. Der beitebruken har vore slik tilskipa, har det som regel og vore fastsett ein fast dag for tidlegaste buføring til sumarstølen. Beitestrekningane på sumarstølen var då freda for all beiting fram til denne dagen, for at strekningane skulle sikrast ein tilvokster som gav eit brukbart beitetilbod om sumaren og med lik rett til utnytting.

Forliket av 1889 viser at mine partar sågar skal ha rett til å gå inn på Vidasete i den vanlege fredningsperiode om våren, såframt dei kom i alvorleg mangel på beitevatn.

Dette tilhøvet stadfester i seg sjølv ein sterk tilknyting til Vidasete, som fell godt saman med fleirtalet sine provvurderingar og rettsbruk. Og denne tilknytningsretten stend heilt i strid med dei opplysningar og det prosessgrunnlag som motpartane gjorde bruk av for lagmannsretten.

Men det som mogeleg bør tilleggjast mest vekt, er at forliket av 1889 også formulerar seg slik, at det synest lite tvilsamt vårstølen Hola og sumarstølen Vidasete har bruksmessig tilknyting til kvarandre. Forliket av 1889 seier såleis klart frå om, at dersom mine partars føregjengarar kom i slik alvorleg vassmangel, som var føresetnaden for å gå inn på Vidasete i vanleg fredningsperiode, så skulle dei nytte den «Almindelige Vei over Beinasæter og Fjeldgardholen». Og her kan det logisk sett ikkje vere tale om annan veg enn den som normalt vart nytta ved flytting frå Holo vårstøl til Vidasete sumarstøl. Nokon annan alminneleg veg mellom det beskrivne utgangspunkt og endepunkt, er det vel ikkje råd å få oppkonstruere i det heile teke.

Ved tilvisinga til den alminnelege veg, vil ein og sikre seg, at det ved driving av dyra frå Hola gjennom klagarane sitt Hjemmestølsbeite eller Vaarbeitestrekning måtte ein gjera bruk av fastlagt veg og grindar, slik at det ikkje vart slik skade valda av dyr, som nettopp låg til grunn for klagen forut for forliket, t.d. ved å bryta ned gjerdet i utrengmål.»

På bakgrunn av dette nye beviset i saken avsa Gulating lagmannsrett 23. januar 1987 beslutning hvor den henviste begjæringen om gjenopptagelse til hovedforhandling.

Gulating lagmannsrett avsa så 8. juli 1988 kjennelse med slik slutning:

«1. Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.

2. I saksomkostninger betaler Rune P. Lunde, Kristen Sætre, Lars Sætre, Jon A. Sætre og Arne Sæterlid en for alle og alle for en til Kristen I. Feidje, Arne Sjøtun, Jon Ove Borlaug og Olav J. Borlaug ved advokat Knut Helgeland, Voss kr 37.200,- - kronertrettisyvtusentohundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»

Lagmannsretten anså det som nødvendig ut fra sakens spesielle karakter med en dags befaring for å gi grunnlag for å avgjøre gjenopptagelsesspørsmålet. Av den grunn ble spørsmålet om vilkårene for gjenopptagelse ikke skilt ut til særskilt forhandling.

I lagmannsrettens begrunnelse for å nekte gjenopptagelse heter det:

«Lagmannsretten kommer til at vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 ikke er tilstede i dette tilfellet. Lagmannsretten bemerker at grunnlaget for begjæringen ble betydelig svekket ved frafall av en sentral anførsel under hovedforhandlingen.

Det som står igjen er forbeholdet om rett til «at vande sine Kreaturer på Viasætfjeldet» som gjelder «I Tilfælde af inntredende tørre aar». Lagmannsretten finner ikke at dette punkt i dokumentet viser at Holafolkene ikke hadde rettigheter i Vidasete. Gode grunner taler for at forbeholdet har sin bakgrunn i at Holafolkene ønsket å forbeholde seg rett til å utnytte de gode vannkildene på Vidasetstølen før stølen ble åpnet for sommerbeite. Det taler også for dette at uttrykket «den Almindelige Vei» er brukt om veien fra Hola og opp til Vidasete. Det ville ikke være naturlig å bruke det uttrykket hvis Holafolkene ikke hadde rett på Vidasete.

Innholdet av vanningsretten taler heller ikke imot det resultat lagmannsrettens flertall kom til om eiendomsretten til området omkring Breidalsvatnet siden adkomsten til dette vannet opp Idlekleivane er lengre og mye mer anstrengende for dyrene enn den andre vei. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til tolkningen av avtalen av 1889 idet retten finner at det ikke åpenbart ville ført til et annet resultat hvis dokumentet hadde foreligget for retten i den første sak. Utgangspunktet må være om den samlede rett etter sine rådslagninger åpenbart ville kommet til et annet resultat. Det er det ikke grunnlag for å anta i dette tilfellet.»

Rune P. Lunde, Kristen Sætre, Lars Sætre, Jon A. Sætre og Arne Sæterlid har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

De gjør gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 er tilstede. Det nye bevis som er lagt frem i saken ville når det ses sammen med det som tidligere er anført, åpenbart ha medført en annen avgjørelse.

Det hevdes at flertallet i lagmannsrettens dom av juli 1983, la avgjørende vekt på forlik av 1798 og forsøker å begrunne resultatet med dette som utgangspunkt. De kjærende parter har opplyst at det ble inngått en ny avtale ca 1820 som man ikke har kunnet fremlegge skriftlig bevis for. Lagmannsrettens flertall mente likevel at den muntlige fremstillingen ved første inntrykk kunne høres rimelig og trolig ut. Man må således etter de kjærende parters oppfatning, kunne slutte at dersom det hadde vært fremlagt mer bevis for avtalen av 1820, så ville de kjærende parter ha fått medhold i sine påstander for lagmannsretten. Utskriften av forliksprotokollen av 1889 er nettopp et slikt bevis.

De kjærende parter gjør videre gjeldende:

«Dette forliket gjelder to forhold, nemlig gjerde og rett for gårdene Dræge og Feidje til å vanne sine krøter på Viasetfjellet.

Avgjørelsen vedrørende gjerde har ingen relevans til denne saken ettersom dette viser seg å gjelde et annet område.

Lagmannsretten bemerker at grunnlaget for begjæringen ble betydelig svekket ved frafall av denne anførselen.»

De kjærende parter kan være enige i at grunnlaget ble noe svekket ved frafall av denne påstanden. Etter deres oppfatning står imidlertid det sentrale igjen, nemlig at motpartens gårder hadde rett til å vanne sine dyr på Viasetfjellet, og i forbindelse med dette benyttet den vanlige vei.

Det må følge av dette at disse gårdene ikke hadde eiendomsrett til Viasetefjellet. Hadde de hatt eiendomsrett hadde det ikke vært behov for en slik avtale. Dette forliket er således det avgjørende bevis for at det var inngått en ny avtale i 1820.

Det heter videre i kjæremålet:

«Motparten har tidligere anført mot dette at grunnen til at de skulle ha rett til å vanne dyrene var at de kunne ha behov for dette om de tok dyrene opp tidligere enn de etter avtale kunne til en vårstøl.

Til dette anføres at det i så fall måtte være anført noe om dette i avtalen. Avtalen er helt generelt formet, og det fremtrer klart at de her får en rett til å vanne sine dyr, en rett de ikke hadde behov for ifall de var eiere på Viaset. Det er også beskrevet hvilken veg som skal brukes. Dette hadde det neppe vært behov for om de hadde hatt eiendomsrett.

Det siste beviset som altså nå er fremsatt må således være helt avgjørende for hvem som har eiendomsretten til Viaset.

Det er ellers en rekke forhold som støtter opp under det at det er inngått en avtale i 1820 som gir eiendomsretten på Viaset til de kjærende parter:

1. Bl.a. vitneutsagn hvor det samstemmig fremgår at dyrene på Viaset og Holo ikke har beitet sammen, jfr. utdraget side 62 flg.

2. Partene er enige om at kjærende part satte opp sitt stølshus på tomten til motparten ifølge forliksavtalen fra 1798 på Viaset, og dermed støtter oppunder at det er inngått en ny avtale i ca. 1820, hvor kjærende parter blir eneeiere av Viaset. Motpartene har flyttet.

3. Ved et senere jordskfite har Dræge, en av motpartene, ikke gjort krav på Viasetområdet, jfr. side 13 i dommen. Her er kjærende parter nevnt som Øvstedalingene.

4. I utdragets side 35 fremgår at det bare er de kjærende parter som har fått utbetalt erstatning for oppsetting av kraftselskapets hytte på Viaset, med bruksrett til tomten.

Det som her er nevnt er klare bevis på at det må ha foregått en forandring etter avtale fra 1798 slik at de ankende parter har fått eiendomsrett.

Flertallet i lagmannsretten er enige i at det er mye som taler for dette. Men kan ikke finne det avgjørende bevis. Man vil hevde at det avgjørende bevis nå er fremlagt ved fremleggelse av dokument fra 1889, og at det således ikke er behov verken for befaring eller avhøring av vinter og parter for å kunne legge til grunn at dette nye bevis, sammen med det som tidligere er fremlagt, åpenbart måtte ha ført til en annen avgjørelse. Jeg viser til at det er dissens i lagmannsretten, og at flertallet også kun mangler det avgjørende bevis, samt at Høyesteretts Kjæremålsutvalg har uttalt at de er i tvil.»

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 5. juli 1983 oppheves, og saken gjenopptas til ny prøve.

2. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger.»

I sitt tilsvar slutter kjæremotpartene seg til lagmannsrettens begrunnelse og rettsanvendelse slik disse kom frem i kjennelsen 8. juli 1988. De peker på at lagmannsretten ga gjenopptagelsessaken en inngående og omfattende saksbehandling ved først å henvise saken til ny hovedforhandling og deretter å foreta en hel dags befaring i området. Etter kjæremotpartenes oppfatning var dette også helt nødvendig da fullt innsyn i saken nesten er umulig uten en slik omfattende saksbehandling. Dette gjelder i særdeleshet befaringen fordi dokumentet fra 1889 er så sterkt terrengmessig relatert i sin formulering. At den kjærende part i første omgang tok feil med hensyn til hvilket gjerde som var omtalt i forliket underbygger betydningen av befaring i området.

Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsretten sin kjennelse av 8/7 1988 vert stadfest.

2. Kjæremotpartane vert tilkjent sakskostnader.»

De kjærende parter har kommet med ytterligere et prosesskriv hvor de utdyper og presiserer sine anførsler.

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Vilkåret for at gjenopptakelse kan kreves på grunnlag av et nytt bevis er etter tvistemålsloven §407 nr. 6 at beviset «aapenbart maatte ha medført en annen avgjørelse». Det rettslige kriterium for gjenopptakelse som det her er tale om, har et meget strengt innhold, jf i den forbindelse avgjørelse inntatt i Rt-1939-801, særlig side 803.

I gjenopptakelsessaken har lagmannsretten holdt muntlig forhandling og foretatt åstedsbefaring. På grunnlag av denne direkte bevisførsel, uttaler lagmannsretten at innholdet i vanningsretten i forliket fra 1899 ikke taler mot det resultat lagmannsrettens flertall kom til i den dom som er begjært gjenopptatt, og fant at om dokumentet dengang hadde foreligget er det ikke åpenbart at lagmannsretten ville ha kommet til et annet resultat. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at det ikke er åpenbart at dokumentet ville ha medført et annet resultat om det hadde foreligget for den dømmende rett. Begjæringen om gjenopptakelse kan således ikke tas til følge.

Etter utfallet må de kjærende parter betale saksomkostninger til kjæremotpartene for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 1.200 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.