HR-1989-1137-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-07-20 |
| Publisert: | HR-1989-01137s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1137/1989, jnr 581/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Politiadjutant ved Helgeland politikammer utferdiget 31. mai 1989 siktelse mot A for onsdag 25. mai 1989 kl 0815 på riksvei X ved Y å ha ført personbil med en hastighet på 137 km/t i 70-km sone. As førerkort var blitt beslaglagt i forbindelse med fartskontrollen, men A ville ikke samtykke i beslag. Politiet begjærte derfor rettens kjennelse for beslag i medhold av vegtrafikkloven §33 nr 5. Alstahaug forhørsrett avsa 8. juni 1989 kjennelse med slik slutning: "Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1962, tillates i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdt beslaglagt av politiet for et tidsrom av 6 -seks- måneder regnet fra 25. mai 1989, det vil si frem til 24. november 1989." Det fremgår av kjennelsen at forhørsretten fant det bevist at det forelå skjellig grunn til mistanke om en så stor hastighetsoverskridelse at den etter de gjeldende regler kvalifiserte til førerkortinndragning.
Forhørsrettten bemerket videre at det ikke ville innebære noe uforholdsmessig inngrep at man beslagla As førerkort.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 16. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Lagmannsretten var enig med forhørsretten i at siktede med skjellig grunn kunne mistenkes for den forseelse som var beskrevet i siktelsen, og at det var overvekt av sannsynlighet for domfellelse i samsvar med siktelsen, jf Rt-1984-183.
Lagmannsretten var videre enig med forhørsretten i at beslaget ikke ville være en uforholdmessig inngrep overfor siktede.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at han ikke vil bli uskyldig dømt, og at det ikke foreligger nok bevis for at han har kjørt så fort som politiet mener. Han fremholder også at han er avhengig av å kunne kjøre bil.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse etter kjæremål.
Ved et slikt videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset. Utvalget kan etter reglene i straffeprosessloven §388 bare prøve om det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller om det foreligger noen feil ved lovanvendelsen.
Kjæremålet retter seg i virkeligheten mot lagmannsrettens bevisbedømmelse som utvalget etter loven er avskåret fra å prøve.
Kjæremålet må etter dette avvises.
Når saken første er bragt inn for utvalget, finner man å burde korrigere slutningen i forhørsrettens kjennelse, slik at denne bringes i samsvar med bestemmelsen i vegtrafikkloven §33 nr 5, med slik lengstefrist som angitt av forhørsretten.
Kjennelsen er enstemmig.