HR-1989-150-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-16 |
| Publisert: | HR-1989-00150k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 150 K/1989, jnr 72/1989 |
| Parter: | A (advokat Trond Hjelde) mot B (advokat Jan Årstad). |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §6, Tvistemålsloven (1915) §179, §403, §404 |
B gikk ved stevning til Sunnhordland herredsrett 18. juli 1988 til sak med påstand om at han ikke var far til det barn hans hustru fikk 17. mai 1984. Saksøkte i saken er barnet, C ved verge, moren D og den antatte far, A.
Søksmålsfristen etter barneloven §6 annet ledd er 3 år. Saksøker ba om at det ble gjort unntak fra treårsfristen, da det etter hans oppfatning forelå slike særlige grunner som talte for at det ble gjort unntak fra treårsfristen etter §6 annet ledd siste punktum.
Sunnhordland herredsrett fant ikke at det forelå slike særlige omstendigheter og avsa 19. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent.
B påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 16 januar 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Saka vert å fremja.
2. Sakskostnadsspørsmålet vert utsett til heradsretten si handsaming av endringssaka, jfr. tvistemålsloven §179, første ledd annet pkt.
Når det gjelder partenes påstander og rettens begrunnelse vises det til herredsrettens og lagmannsretttens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på det grunnlag at både lagmannsrettens saksbehandling og dens fortolkning av barneloven §6 annet ledd er feil.
Den kjærende part hevder at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har avgjort saken uten å innkalle til muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet. Det påberopes videre at lagmannsrettens premisser er mangelfulle og at dette hindrer en prøvelse av hvorvidt loven norm er fulgt.
Det heter videre: "Under en hver omstendighet må det antas at lagmannsretten har fortolket loven unntaksbestemmelse i barneloven §6, annet ledd feil. Lagmannsretten har ved sin tolkning av unntaket i §6, annet ledd "særlige grunnar" lagt en altfor mild norm ved vurderingen av om loven unntaksregel skal anvendes." Den kjærende part angriper også på flere punkter lagmannsrettens bevisvurdering.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Saken avvises.
2. Subsidiært: gulating lagmannsretts kjennelse i sak 183/1988 oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. I alle tilfeller: den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for alle rettsinstansene.
Kjæremotparten hevder at lagmannsrettens kjennelse ikke lider av slike saksbehandlingsfeil som den kjærende part påberoper seg. Med hensyn til den påståtte lovtolkningsfeil anføres det: "Den konkrete rettsanvendelse ligger utenfor utvalgets prøvelse, jfr. Jacob Walnum i Lov og Rett 1963 side 446-448. Det er nettopp lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som angripes i kjæremålet." Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet avvises.
2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at det som kan være gjenstand for prøvelse i et videre kjæremål, bare er om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og dens tolkning av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.
Den kjærende part gjør gjeldende at det er en feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten unnlot å innkalle til muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet. Til dette bemerkes at det for lagmannsretten var den annen part, B, som i kjæremålserklæringen hadde bedt om muntlig forhandling, mens motpartene, A med flere i sitt tilsvar hadde motsatt seg dette. For øvrig er hovedregelen etter tvistemålsloven §403 at kjæremål skal avgjøres uten muntlig forhandling, med mindre retten når særlige grunner taler for det, beslutter annerledes. Det kan etter dette klarligvis ikke påberopes av A som en feil at lagmannsretten ved avgjørelsen av kjæremålet fant det unødvendig å innkalle til muntlig forhandling. Lagmannsrettens vurdering på dette punkt kan neppe heller overprøves av utvalget, jf Rt-1987-699.
Lagmannsretten har funnet at det i dette tilfelle er til stede særlige grunner som taler for at sak om farskapet kan reises etter at 3-årsfristen etter barneloven §6 annet ledd er gått ut. Retten bemerker i denne forbindelse at det "er klart etter både gamal og ny lov, at unntaksregelen skal nyttast med varsemd". Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved sin avgjørelse har tolket loven uriktig eller at begrunnelsen er mangelfull. Lagmannsrettens konkrete bevisvurdering og rettsanvendelse når det gjelder anvendelsen av unntaksregelen kan ikke overprøves i et videre kjæremål.
Etter dette fører kjæremålet ikke frem. Utvalget tar motpartens påstand om saksomkostninger til følge og setter beløpet til 600 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.