HR-1989-396-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-15 |
| Publisert: | HR-1989-00396k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 396 K/1989, jnr 209/1989 |
| Parter: | Anton Stadshaug (advokat Dyre Østby) mot Stange kommune (advokat Christian S Dahl). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Skattebetalingsloven (1952) §48, §153, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ved stevning av 27. juli 1988 reiste Anton Stadshaug sak mot Stange kommune v/ordføreren for å få prøvet gyldigheten av vedtak truffet av Stange kommunes overligningsnemnd 8. april 1987. Saken gjaldt ligningen for 1984 - spørsmålet om fradrag av vedlikeholdsutgifter på våningshus på jordbrukseiendom.
Overligningsnemndas vedtak den 3. juni 1987 ble av Stadshaug påklaget til fylkesskattenemnda. Ved ekspedisjon av 29. januar 1988 fra fylkesskattekontoret ble Anton Stadshaug underrettet om at saken ikke ville ble forelagt fylkesskattenemnda som endringssak.
I stevningen ble det gjort gjeldende at søksmålsfristen etter skattebetalingsloven §48 nr 5 måtte regnes fra 29. januar 1988. Subsidiært ble det begjært oppreisning mot fristoversittelse dersom fristen skulle regnes fra tidspunktet for overligningsnemndas vedtak. Stange kommune gjorde i tilsvaret gjeldende at søksmålet måtte avvises fordi både søksmålsfristen og fristen for å begjære oppreisning mot fristoversittelsen var utløpt.
Avvisningsspørsmålet ble behandlet i et særskilt rettsmøte. Herredsretten avsa den 9. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Anton Stadshaug betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse saksomkostninger til Stange kommune med kr 4.000,- -kroner fire tusen 00/100.
Herredsretten la til grunn at søksmålsfristen utløp etter 6 måneder regnet fra 20. mai 1987, som var det tidspunkt Stadshaug ble tilsendt overligningsnemndas vedtak. I begrunnelsen fra herredsretten står det så videre:
Spørsmålet blir så om vilkårene foreligger for å gi oppreisning for fristoversittelsen.
Etter skattebetalingsloven §48 nr 5 siste setning kan det gis oppreisning mot oversittelse av fristen på de vilkår som er fastsatt i lov om domstolene §153 og §154 første ledd.
Etter domstolloven §154 første ledd må begjæring om oppreisning fremsettes senest en måned etter at det ble anledning til det.
Ved fylkesskattekontorets brev av 29. januar 1988 ble skatteyteren gjort kjent med at han ikke hadde klagerett til fylkesskattestyret.
Fra det tidspunkt han mottok dette brevet - antagelig en dag eller to etter avsendelsen - løp det altså en frist på en måned for å begjære oppreisning. Dette var da siste frist for å inngi stevning sammen med en oppreisningsbegjæring.
Skattyteren burde ha reagert omgående da han fikk denne orienteringen fra fylkesskattekontoret.
Retten fant at det ikke var adgang til å ta begjæringen om oppreisning til følge. Forsømmelsen måtte betraktes som selvforskyldt.
Kommunens prosessfullmektig hadde fremlagt omkostningsoppgave lydende på kr 8.000,- i salær, men herredsretten halverte beløpet, idet kommunens prosessfullmektig unødvendig hadde forberedt seg på sakens realitet.
Anton Stadshaug påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 28. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Anton Stadshaug betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Stange kommune 1.000 - ett tusen - kroner innen - 2 - to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Lagmannsretten var enig med herredsretten så vel når det gjaldt begrunnelsen som resultatet.
Anton Stadshaug har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Det hevdes at herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten har sluttet seg til, bygger på en uriktig tolking av domstolsloven §154. Det er feil når det er lagt til grunn at fristen begynte å løpe en dag eller to etter 29. januar 1988. Fristen på 1 måned begynte først å løpe da Anton Stadshaug ble oppmerksom på at han hadde oversittet søksmålsfristen. Før dette tidspunkt ville han på grunn av sitt manglende kjennskap til fristoversittelsen være avskåret fra å begjære oppreisning. Anton Stadshaug hevder at brevet av 29. januar 1988 fra fylkesskattekontoret ikke inneholdt noe som ga han foranledning til å bli oppmerksom på at ordinær søksmålsfrist var utløpt. Han har vist til kjennelsen som er inntatt i Rt-1960-445.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Anton Stadshaug tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.
Stange kommune har i tilsvaret og i et prosesskrift av 14. august 1989 gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Kommunen har vist til sine anførsler for herredsretten. Søksmålsfristen på 6 måneder måtte løpe fra det tidspunkt da Anton Stadshaug mottok overligningsnemndas vedtak. Subsidiært hevdes det at oppreisningsbegjæringen er fremsatt for sent. Begjæringen måtte senest vært fremsatt en måned etter at Stadshaug ble klar over at han ikke hade klagerett over overligningsnemndas vedtak. I prosesskriftet til kjæremålsutvalget er det vist til at han hadde fått tilstrekkelig varsel om søksmålsfristen da han mottok overligningsnemndas vedtak ved brev av 20. mai 1987. Det skjema som rutinemessig legges ved i endringssaker inneholder opplysninger om søksmålsfristen. Anton Stadshaug ble allerede den 20. mai 1987 gjort kjent med at han ikke hadde klagerett til fylkesskattenemnda.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Stange kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr. 8.000,-, for lagmannsretten med kr. 1.000,- og for Høyesterett kr 1.000,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget har da den kompetanse som er bestemt i tvistemålsloven §404. I denne sak kan utvalget prøve om det foreligger noen saksbehandlingsfeil i lagmannsretten eller om lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av en lovforskrift.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten har tolket domstolsloven §154 uriktig når den på samme måte som herredsretten har funnet at 1 måneds fristen i første ledd begynte å løpe fra det tidspunkt den kjærende part mottok fylkesskattekontorets brev av 29. januar 1988. Den kjærende part har vist til avgjørelsen i Rt-1960-445.
Herredsretten har - med tilslutning av lagmannsretten - uttalt at den kjærende part burde ha reagert omgående da han mottok fylkesskattekontorets orientering i brevet av 29. januar 1988.
Om den kjærende parts forhold heter det videre i herredsrettens kjennelse:
Det er ikke opplyst når skatteyteren søkte juridisk bistand. Men dette er uten betydning, da det har samme virkning om forsømmelsen kan legges skatteyteren selv eller hans prosessfullmektig til last. Etter at denne fristen på en måned var utløpt, gikk det ytterligere ca 5 måneder før stevning ble inngitt og oppreisningsbegjæringen ble bebudet.
Retten finner etter dette at det ikke er adgang til å ta begjæringen om oppreisning til følge. Forsømmelsen må betraktes som selvforskyldt.
Som anført i Rt-1960-445 begynner oppreisningsfristen etter domstolsloven §154 første ledd først å løpe når vedkommende part er blitt oppmerksom på at han har oversittet søksmålsfristen. For så vidt skal fristen tolkes subjektivt. I den utstrekning herredsretten og lagmannsretten på dette punkt har lagt til grunn en annen forståelse, innebærer det en uriktig tolking av bestemmelsen.
Etter domstolsloven §153 første ledd er det imidlertid av betydning for om oppreisning overhodet kan kreves, om fristforsømmelsen kan legges parten eller hans lovlige stedfortreder eller prosessfullmektig til last. Utvalget kan ikke se at det av den før siterte uttalelse fra herredsrettens premisser fremgår tilstrekkelig klart om passusen om at forsømmelsen må betraktes som selvforskyldt knytter seg til fortolkningen av domstolsloven §154 første ledd, eller om den innebærer at oppreisning er nektet med hjemmel i §153 første ledd. Den uklarhet som her hefter ved de tidligere instansers kjennelsesgrunner må lede til at begge kjennelser oppheves og til at saken hjemvises til ny behandling i herredsretten, jf Rt-1987-538 flg.
Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter omstendighetene finner utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Kjæremålet er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til herredsretten til ny behandling.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.