HR-1989-448-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | HR-1989-00448k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 448 K/1989, jnr 250/1989 |
| Parter: | Harald Elvenes' dødsbo ved Mette Ajer Petterson og Øyvind Ajer mot Nittedal kommune (advokat Svein Arild Pihlstrøm). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §384, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54, §54a |
Strømmen herredsrett avhjemlet 13. november 1987 skjønn som for takst nummer 6, Harald Elvenes' dødsbo, har slik slutning:
"1. Harald Elvenes' dødsbo betaler til Nittedal kommune kr. 20.000,- i forbindelse med makeskifteavtale av 22. september 1986 pkt. 1 a.
2. Det utmåles ingen erstatning som følge av ekspropriasjonsinngrepet."
Ved makeskifteavtalen avstod dødsboet 325 m2 grunn fra eiendommen gnr 55 bnr 6 og 11, mens Nittedal kommune tilskjøtet eiendommen et areal på 577,3 m2 fra gnr 56 bnr 3. Om prisfasettelsen heter det i makeskifteavtalen:
"2. Makeskiftet skjer m2 for m2. For det merareal Harald Elvenes erverver ved nærværende makeskifteavtale (ca. 220 m2) skal betales av ham etter den pris som svarer til hva kommunen må betale for tilsvarende grunn i forbindelse med grunnavståelsen ved gjennomføringen av gang-/sykkelvei Tøyen Øst - Hellerud skog, jfr. pkt. 1 B."
6 av de saksøkte ved skjønnet, heriblant Harald Elvenes' dødsbo krevet overskjønn. Dødsboet var uenig i den fortolkning skjønnsretten hadde gjort av makeskifteavtalen.
Eidsivating lagmannsrett avhjemlet 16. august 1989 overskjønn som for takst nr 6 fastsatte prisen på det nettoareal dødsboets eiendom ble tilført til kr 80,- pr m2. Dødsboet ble ikke tilkjent saksomkostninger.
Harald Elvenes' dødsbo har i rett tid påkjært overskjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres blant annet gjeldende at dødsboet skulle vært tilkjent saksomkostninger, fordi overskjønnsretten bygget sitt resultat på en annen fortolkning av makeskifteavtalen enn underskjønnet hadde gjort. Boet hevdet for lagmannsretten at skjønnsrettens vurderingsgrunnlag ved fastsettelsen av vederlaget var uriktig, og fikk tilslutning til dette ved overskjønnet. Boet hadde grunn til å gå ut fra at forskjell i vurderingsgrunnlaget også ville gi seg utslag i fastsettelsen av vederlaget. Når sluttresultatet ble tilnærmet uforandret, skyldes det at overskjønnsretten satte tomteprisen 60 % høyere enn underskjønnets strøkpris. Dette kunne ikke dødsboet forutse. Det er feil lovanvendelse når lagmannsretten ikke har funnet at det var rimelig grunn til å begjære overskjønn i et tilfelle hvor underskjønnet - etter lagmannsrettens egen vurdering - hadde lagt uriktige prinsipper for verdsettelsen til grunn. Skjønnsrettens uriktige forståelse av makeskifteavtalen var den direkte foranledning til begjæringen om overskjønn.
Harald Elvenes' dødsbo har nedlagt slik påstand: "...at Eidsivating lagmannsretts omkostningsavgjørelse for takst nr. 6 i overskjønn av 16. august 1989 nr. 31/88 hl.nr. 424/88 må oppheves og henvises til ny behandling." Nittedal kommune har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at både underskjønnet og overskjønnet bygget på en konkret vurdering av tilleggsarealets utnyttelsesmuligheter, og kom til samme resultat. Det er ingen motsetning mellom underskjønnets erstatningsvurdering, basert på verdiøkningen som følge av tilført areal, og overskjønnets verdifastsettelse med utgangspunkt i råtomtverdien. Dødsboet gjorde forgjeves gjeldende at prisen skulle settes til generell strøkpris, kr 50,- pr m2. Kommunen fikk ved begge skjønn medhold i at prisen skulle settes etter en konkret vurdering.
Nittedal kommune har nedlagt slik påstand: "Kjæremålet forkastes og Nittedal kommune tilkjennes saksomkostninger med kr 1.500.-." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at særskilt kjæremål mot overskjønnets saksomkostningsavgjørelse bare kan erklæres på det grunnlag at avgjørelsen er i strid med loven, tvistemålsloven §181 annet ledd jf skjønnsprosessloven §2. I forbindelse hermed kan utvalget også prøve saksbehandlingen ved avgjørelsen, således om det er feil som nevnt i tvistemålsloven §384 nr 5, se f.eks. kjennelse i Rt-1969-769.
Den lovbestemmelse som i dette tilfelle, siden makeskiftet skjer som ledd i en ekspropriasjon, regulerer saksomkostningsspørsmålet, er skjønnsprosessloven §54a. Den går ut på at saksøkeren kan pålegges å erstatte saksøkte utgiftene ved overskjønn som er begjært av ham, bare når saksøkte ved overskjønnet oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, eller når retten finner at underskjønnet lider av slike feil eller avgjørelsen er så tvilsom at saksøkte hadde rimelig grunn til å kreve overskjønn.
Utvalget legger til grunn at partene både ved underskjønnet og ved overskjønnet har vært enige om å overlate til retten å avgjøre erstatningsspørsmålet på grunnlag av makeskifteavtalen, herunder hva saksøkte etter avtalens pkt 2 skulle betale for det merareal han overtok.
Ved underskjønnet la retten til grunn at saksøktes eiendom ved å overta merarealet var blitt tilført en fordel som ville påvirke omsetningsverdien, og satte verdiøkningen til 20.000 kroner. I begjæringen om overskjønn ble det for takst nr 6, Harald Elvenes' dødsbo, anført at man var uenig i den fortolkning av makeskifteavtalen som skjønnsretten her hadde bygget på. Det ble vist til at etter avtalens pkt 2 skulle vederlaget fastsettes etter den pris som tilsvarte hva kommunen måtte betale for tilsvarende grunn i forbindelse med ekspropriasjonssaken. Under overskjønnet gjorde dødsboet gjeldende at de arealer som inngikk i makeskiftet måtte vurderes forskjellig, idet det areal som ble avstått var hagegrunn, mens det areal kommunen skulle avgi måtte vurderes som naturtomt/brakklende med en lavere verdi.
Lagmannsretten, som i overskjønnet under takstnr 6 gjengir makeskifteavtalen, har såvidt utvalget forstår, i utgangspunktet bygget på den forståelse av makeskifteavtalen som saksøkte hadde gjort gjeldende; retten har fastsatt vederlaget ut fra en vurdering av verdien av det areal saksøkte skulle avstå, og verdien av det areal saksøkte skulle få i bytte. Retten fant imidlertid at de arealer som inngikk i makeskiftet måtte vurderes som noenlunde likeverdige og fastsatte vederlaget på grunnlag av den samme råtomtepris, kr 80 pr m2, for begge arealer. Netto merareal som tilføres saksøkte er oppgitt til 255,8 m2, og vederlaget etter verdiansettelsen ved overskjønnet utgjør 20.464 kroner . Resultatet ligger således ikke langt fra det beløp underskjønnet satte vederlaget til.
I forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen for takstnr 6 uttaler lagmannsretten at saksøkte ikke hadde oppnådd noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og at den fant at underskjønnet heller ikke led av slike feil eller at avgjørelsen hadde vært så tvilsom at saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Saksøkte ble derfor ikke tilkjent saksomkostninger.
Denne begrunnelse finner utvalget ikke tilfredsstillende. Som nevnt hadde saksøkte under takstnr 6 i begjæringen om overskjønn angrepet underskjønnet på det grunnlag at det bygget på en uriktig forståelse av makeskifteavtalens verdsettelsesbestemmelser, og lagmannsretten har - slik utvalget oppfatter overskjønnet - gitt saksøkte medhold i dette. Lagmannsretten burde da ha uttalt seg nærmere om hvorfor den likevel fant at underskjønnet ikke led av slike feil at saksøkte hadde rimelig grunn til å kreve overskjønn, jf skjønnsprosessloven §54a første ledd bokstav b. At selve resultatet i kroner og øre ikke ble særlig mye bedre ved overskjønnet enn ved underskjønnet fordi lagmannsretten i strid med hva saksøkte mente måtte være riktig, fant å måtte bygge på samme råtomtepris for de to arealer som inngikk i makeskiftet, kan i seg selv ikke være avgjørende.
Etter utvalgets mening er det en uklarhet, en feil, ved lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse som hindrer prøvelsen av om avgjørelsen er i samsvar med loven regler. Den må lede til at avgjørelsen for så vidt oppheves, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Overskjønnets saksomkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2, oppheves for så vidt gjelder takstnr 6, Harald Elvenes' dødsbo, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved lagmannsretten.