HR-1989-490-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-26 |
| Publisert: | HR-1989-00490k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 490 K/1989, jnr 149/1989 |
| Parter: | Jostein Dyrkolbotn (advokat Ingar Bjørge) mot Otto Dyrkolbotn (advokat Bjørn Haukland) Hjelpeintervenient: Signhild Dyrkolbotn. |
| Forfatter: | Skåre, Sinding-Larsen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §412, §413, Odelsloven (1974) §25 |
Ved stevning av 9. juni 1982 til Nordhordland herredsrett reiste Otto Dyrkolbotn krav om odelsløsning av gnr 246 bnr 1, «Nipo», fra sin yngre bror Jostein Dyrkolbotn. Ved Nordhordland herredsretts dom av 9. september 1983 ble Jostein Dyrkolbotn frifunnet. Otto Dyrkolbotn anket avgjørelsen til Gulating lagmannsrett som ved dom av 20. november 1984 avgjorde at Otto Dyrkolbotn hadde løsningsrett til gnr 246 bnr 1, «Nipo», etter odelstakst. Etter anke fra Jostein Dyrkolbotn avsa Høyesterett den 19. februar 1987 dom hvorved lagmannsrettens dom ble stadfestet.
Det nærmere saksforhold fremgår av Høyesteretts dom.
Jostein Dyrkolbotn har den 9. mai 1989 begjært saken gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Han viser til at det i mars i år i det hus som Olai Dyrkolbotn bodde i og som i dag eies av sønnen Olai Martin Dyrkolbotn, ble funnet en del gamle papirer som antas å ville hatt avgjørende betydning for resultatet om de hadde vært til stede under saken. De nye bevis er fremlagt med nummerering 1 - 12.
Bevis 1 er en søknad om takst datert 28. september 1953 som hevdes å vise at Olai Dyrkolbotn betraktet «Dyrkolbotn» og «Nipo» som to selvstendige bruk, og at «Dyrkolbotn» hadde det nødvendige som et selvstendig bruk. Bevis 2 er tegninger fra 1949 over våningshus i «Nipo» og disse viser innredning av verksted i kjeller for hyttebygning. Bevis 3 er kontrakt datert 17. september 1955 mellom Olai Dyrkolbotn og A/S Dyrkolbotn
Hyttebyggerlag som skal vise en selvstendig økonomisk utnyttelse av «Nipo» etter Olai Dyrkolbotns planer. Bevis 4 er en begjæring av 1955 fra Olai Dyrkolbotn om overskjønn over høytspentledning over «Nipo». Her nevnes salg av tomter til Dyrkolbotn Hyttebyggerlag A/S, og intet om sambruk med «Dyrkolbotn». Bevis 5 er tegninger av turistheim for Olai Dyrkolbotn datert 17. september 1963 og viser de aktuelle planer om å utnytte «Dyrkolbotn» særskilt som turistheim. Bevis 6 er et brev datert 2. oktober 1963 fra Arne Hordvik som bekrefter planene. Huset ble bygget i 1963/64. Bevis 7 er et brev 3. mars 1964 fra Hamre og Åsane Sparebank som skal vise at «Dyrkolbotn» ble behandlet helt særskilt.
Bevis 8 er et skriv datert 3. juli 1966 fra Otto Dyrkolbotn til Jostein Dyrkolbotn hvor det hevdes å fremgå at Otto Dyrkolbotn i 1961 sa fra seg odelsretten til «Nipo» og «Dyrkolbotn», bemerk uttrykket «fri bane». Utsagnet må anses bindende for Otto Dyrkolbotn, jfr. odelsloven §25.
Bevis 9 og 10 er dokumenter for utskiftning 1941 (Innmark, Dyrkolbotn) og overutskiftning (Dyrkolbotn - Romarheim), 1980 (Utmark). Disse viser betydelig større tall hva angår eiendommens utstrekning enn Høyesterett la til grunn. Som nye kjensgjerninger påberopes utskiftning i 1988 og odelstakster som viser at «Nipo» er betydelig større enn retten har lagt til grunn.
Jostein Dyrkolbotn har nedlagt slik påstand:
1. Saken gjenopptas til ny prøving - eventuelt ved lagmannsrett.
2. Den begjærende part tilkjennes saksomkostninger.
Hjelpeintervenienten for Otto Dyrkolbotn, Signhild Dyrkolbotn har i prosesskrift av 16. august 1989 kommet med bemerkninger til gjenopptakelsesbegjæringen. Hun gjør gjeldende at de nye dokumenter ikke tilfører saken nye momenter. Hun hevder at det fremlagte materiale snarere er egnet til å styrke den dommen som allerede er avsagt enn til å svekke den. Hun viser videre til at motparten mens saken verserte for domstolene har hatt anledning til å sette seg inn i dette materialet. Hun har lagt fram jordskifteoverrettens avgjørelse fra 1985 som hun mener underbygger det resultat domstolene tidligere er kommet til.
Signhild Dyrkolbotn har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om gjenopptagelse avvises.
2. Den begjærende part betaler kostnadene i saken, også for det tilfelle at gjenopptagelsesbegjæringen avvises.
Otto Dyrkolbotn har i prosesskrift av 21. august 1989 kommet med bemerkninger til gjenopptagelsesbegjæringen. Det hevdes at de nye beviser hverken hver for seg eller sammen, eller sammen med de øvrige bevis i saken, gjør det åpenbart at saken ville fått et annet utfall dersom de hadde foreligget ved den tidligere behandling av saken. Forøvrig tiltres hjelpeintervenientens kommentarer til de enkelte dokumentbevis.
Otto Dyrkolbotn har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.
2. Jostein Dyrkolbotn dømmes til å betale sakens omkostninger.
I prosesskrift av 23. september 1989 har Jostein Dyrkolbotn kommentert hjelpeintervenientens prosesskrift. Begjæringen om gjenopptakelse har i henhold til tvistemålsloven §413 annet ledd vært forelagt for førstvoterende i Høyesteretts dom i saken, dommer Dolva, som har avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at begjæringen om gjenopptakelse må forkastes og skal bemerke:
Det er angitt at det nye materiale ble funnet i mars 1989. Begjæringen om gjenopptakelse innkom til Høyesterett 12. mai 1989 - altså innen fristen på tre måneder i tvistemålsloven §408 første ledd. Det synes imidlertid usikkert om og i hvilken utstrekning vilkårene foreligger etter tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum for at materialet kan påberopes. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet, idet begjæringen om gjenopptakelse under enhver omstendighet ikke kan føre fram.
Det er framlagt en rekke dokumenter som hevdes å være nye kjensgjerninger og bevis som «kunne ha medført en annen avgjørelse.» Utvalget skal peke på at loven vilkår for gjenopptakelse er vesentlig strengere enn den siterte formulering indikerer. Etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 er vilkåret at de nye kjensgjerninger eller bevis «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». Hva som nærmere ligger i dette meget strenge vilkår er utdypet av Høyesterett i en avgjørelse inntatt i Rt-1939-801 flg.
Utvalget finner det åpenbart at det nye materiale som er framlagt, og som kan sies å ha karakter av et supplement til det bevisstoff som var framlagt for domstolene, ikke gir grunnlag for gjenopptakelse. Utvalget finner det for sin avgjørelse ikke nødvendig å gå inn på enkeltheter i materialet. Når det gjelder brevet av 3. juli 1966 fra Otto Dyrkolbotn til Jostein Dyrkolbotn, som ikke kan ha vært nytt for Jostein, skal utvalget likevel peke på at brevet med sine hypotetiske formuleringer ikke beviser at Otto muntlig fraskrev seg odelsretten.
Etter dette må begjæringen om gjenopptakelse bli å forkaste, jfr. tvistemålsloven §412 første ledd.
Både Otto Dyrkolbotn og hjelpeintervenienten Signhild Dyrkolbotn har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Kravene tas til følge med 1.500 kroner til Otto Dyrkolbotn og 2.000 kroner til Signhild Dyrkolbotn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Jostein Dyrkolbotn til Otto Dyrkolbotn 1.500 - ettusenfemhundre - kroner og til Signhild Dyrkolbotn 2.000 - totusen - kroner alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.