HR-1989-494-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-02 |
| Publisert: | HR-1989-00494k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 494 K/1989, jnr 265/1989 |
| Parter: | Fossing Tresliperi A/S (advokat Thorstein Vale) mot Anders Bleikelia (advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | Michelsen, Sinding-Larsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §412, §179, §407 |
Agder lagmannsrett avsa 3. oktober 1986 dom i ankesak nr 14/1984 mellom Fossing Tresliperi A/S og Anders Bleikelia med slik slutning:
1. Med «Dammens Høide» i pkt. 1 i avtale 28. oktober 1899 mellom Anders Johannesen Bleikelia på den ene side og A. og S. C. Schweigaard på den annen side, forstås høyden på den nåværende dam utenom inntakskummen.
2. Fossing Tresliperi frifinnes for Anders Bleikelias erstatningskrav.
3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
4. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.
Ved prosesskrift 25. august 1988 til Agder lagmannsrett begjærte Fossing Tresliperi A/S ved sin prosessfullmektig gjenopptakelse av ovennevnte ankesak. Gjenopptakelsesbegjæringen gjaldt domsslutningens punkt 1.
Agder lagmannsrett avsa 4. september 1989 kjennelse i saken med slik slutning:
1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
2. Fossing Tresliperi A/S plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale Anders Bleikelia ved h. r. advokat Lars Aspeflaten, kr. 5.000,- - kronerfemtusen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.
Når det gjelder saksforholdet og rettens begrunnelse vises det til lagmannsrettens dom i ankesaken og til premissene i kjennelsen av 4. september 1989.
Fossing Tresliperi A/S har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålet angis å gjelde både lagmannsrettens bevisvurdering, saksbehandling og rettsanvendelse. Det heter i kjæremålet:
Ad. bevisvurderingen.
Agder lagmannsrett har i ankesak nr. 14/84 truffet avgjørelse om at reguleringsklausulen i avtalen av 28. oktober 1899 skal forståes å gjelde høyden på den nåværende Fossing dam i Grummestadvannet i Bamle. Dette ut fra at alle parter den gang feilaktig trodde at overenskomsten av 1899 refererte seg til den nåværende Fossing dam, og at lagmannsretten derfor ikke hadde noe annet grunnlag for sin avgjørelse.
En tid etter utløpet av ankefristen er det tilfeldigvis kommet for dagen klart innhugne reguleringsmerker (vannstandsmerker) i fjellet ved dammen, noe en tidligere ikke har vært oppmerksom på. Nevnte vannstandsmerker viser klart at den nåværende dam kun refererer seg til reguleringshøyden etter den tidligere deklarasjon av 1845, der disse vannstandsmerker er beskrevet, og at avtalen av 1899 - som angir en øking av reguleringshøyden - aldri har vært satt ut i livet. Det foreligger også sikre dokumentasjoner om at den nåværende dam tilsvarer høyden til den gamle dam som ble bygget i 1889, og som altså ble bygget hele 10 år før avtalen i 1899 om å øke damhøyden. Også en rekke andre forhold, bl.a. høyden på Sagvikdammen i et annet utløp av magasinet, har ved dette fått selvstendig betydning for forståelsen av den gjeldende reguleringsrett.
Det foreligger i og med dette nye kjennsgjerninger og beviser som både alene og forøvrig i sammenheng med de tidligere opplysninger i saken, åpenbart må føre til et annet resultat dersom saken gjenopptas. Det er nemlig blitt helt klart at lagmannsretten, ut fra sakens tidligere mangelfulle opplysninger, er kommet i skade for å knytte den bestående reguleringsdam til en reguleringsavtale som aldri er blitt satt ut i livet, og som derfor ikke gjelder for denne dam. At dette er tilfelle kan nå uomtvistelig dokumenteres ved de innhugne vannstandsmerker fra deklarasjonen av 1845. Noen dambygging høyere enn disse gamle merker er ikke foretatt, slik den nåværende dam viser.
M.h.t. påliteligheten av innhugne vannstandsmerker, vises til at det også ved senere reguleringskonsesjoner vanligvis er blitt pålagt regulanten som bevissikring å la innhugge fastmerker i fjell som viser tillatt vannhøyde. At Agder lagmannsrett i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen ikke synes å ha tillagt dette bevis noen særlig vekt, kan da neppe være uttrykk for en riktig bevisvurdering. De avdekkede vannstandsmerker er uforenelige med lagmannsrettens dom om utstrekningen av reguleringsretten, og viser at nåværende dam bare kan ha relevans til deklarasjonen av 1845 og den manøvreringsrett som følger av denne.
Ad. saksbehandlingen.
Det følger av foranstående at de avdekkede vannstandsmerker står helt sentralt når det gjelder spørsmålet om det er deklarasjonen av 1845 eller overenskomsten av 1899 som angir hvordan den nåværende dam skal manøvreres. Lagmannsretten har i forbindelse med gjenopptagelsessaken ikke kunnet ta stilling til dette påberopte bevis uten å foreta befaring og gransking, slik det er fremsatt krav om i gjenopptagelsesbegjæringen. Når derfor lagmannsretten i denne situasjon ikke en gang har vurdert foreløbig å beslutte bevisopptagelse, jfr. tvistemålsloven §412, annet ledd, antas det å foreligge feil ved saksbehandlingen.
Lagmannsretten har for sin vurdering trukket frem og behandlet en rekke perifere anførsler fra hver av sidene uten å vurdere de påberopte og klart bevismessige forhold som begrunner gjenopptagelsesbegjæringen. At lagmannsrettens dom ikke lar seg praktisere, og forøvrig aldri tidligere har vært praktisert, er et forhold som alene har begrunnet de nye anstrengelser fra bedriftens eiere og ansatte for å komme til klarhet i saken, og som har resultert i de nye beviser. Når lagmannsretten for sin del har oppfattet vanskelighetene med reguleringen og andre rent utfyllende opplysninger som selve grunnlaget for gjenopptagelsesbegjæringen, synes det ikke å være skjedd noen egentlig vurdering av det bevismessig grunnlag begjæringen bygger på.
Ad. rettsanvendelsen.
Lagmannsrettens henvisninger til Rt-1985-1204 og Rt-1939-801 kan ikke sees å være relevante for nærværende sak. Den førstnevnte henvisning kan ikke sees å ha noe med gjenopptagelse å gjøre, og må antagelig være feilskrift for s. 1024. Den annen avgjørelse har heller ingen trekk som direkte kan sammenlignes med nærværende problemstilling, når det skjer en riktig vurdering av bevisgrunnlaget. Forsåvidt vil tidligere rettspraksis nettopp godtgjøre berettigelsen av at nærværende sak blir tillatt gjenopptatt, når det her faktisk er blitt fremskaffet avgjørende synlige bevis for at det er blitt begått urett mot den kjærende part, og at en ny behandling av saken nødvendigvis - og antagelig uimotsagt når den tid kommer - må føre til et annet domsresultat." Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om gjenopptagelse henvises til hovedforhandling for lagmannsretten.
2. Fossing Tresliperi A/S tilkjennes saksomkostninger hos Anders Bleikelia for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremotparten har i sitt tilsvar gjort gjeldende at begjæringen om gjenopptakelse er helt grunnløs og at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det anføres at kjæremålserklæringen ikke inneholder noe nytt. Kjæremotparten viser til sitt tilsvar av 31. oktober 1989 og prosesskrift av 3. februar 1989 som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse henholdsvis sidene 4-7 og sidene 11-15. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Agder lagmannsretts kjennelse av 4. september 1989 stadfestes.
2. Anders Bleikelia tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens kjennelse i enhver henseende.
Den kjærende part har anført at det er funnet vannstandsmerker uthugget i fjell som refererer seg til en deklarasjon av 19. august 1845 hvorved kjæremålsmotpartens rettsforgjengere ga avkall på enhver rett til å forby eieren av Fossingssagene å holde den daværende demning i Grummestadvannet stengt så lenge den ikke ble forhøyet. Videre er det anført at det ved nivellering er fastslått at vannstandsmerkene svarer til høyden på den nåværende demning fra 1948 utenom inntakskummen. Den kjærende part mener derfor at overenskomsten av 28. oktober 1899, som forutsatte at vannet skulle demmes opp med ytterligere 1 meter, aldri har vært satt ut i livet, og følgelig ikke kan regulere partenes rettsforhold.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må vannstandsmerkene ansees som nytt bevis i forhold til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Hvis det er riktig at den nåværende demning ikke er høyere enn det som var forutsatt i 1845, er det vanskelig å se hvordan lagmannsrettens dom av 3. oktober 1986, som bygger på overenskomsten av 1899, kan opprettholdes. De nærmere omstendigheter omkring det påberopte, nye bevis og hva som kan utledes av dette må klargjøres ved direkte bevisførsel for lagmannsretten, herunder åstedsbefaring. Kjæremålsutvalget er således kommet til at begjæringen om gjenopptakelse må henvises til hovedforhandling.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptakelsesbegjæringen henvises til hovedforhandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.