HR-1990-1206-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-12 |
| Publisert: | HR-1990-01206s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1206/1990, jnr. 436/1990. |
| Parter: | Eidsivating lagmannsrett avsa 17. april 1989 dom i straffesak mot A, B, C og D. For Ds vedkommende hadde dommen slik slutning: |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446 |
"D, født xx.xx.1960, frifinnes."
D var tiltalt for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd, for primo august 1988 i Storgaten i Oslo å ha overdratt 12,029 gram heroin til A.
D var blitt varetektsfengslet etter pågripelse 25. august 1988, siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jfr. femte ledd, Etter siktelsen skulle han sammen med sin bror, C, ha overdratt til A tilsammen 112 gram heroin. C og A ble også fengslet i samme sak.
Broren, C, som var tiltalt for å ha overdratt 94,140 gram heroin til A, ble også frifunnet ved lagmannsrettens dom, mens A ble domfelt for å ha ervervet de to nevnte partier heroin. A ble dømt til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder.
D som hadde sittet varetektsfengslet frem til dommen - i innpå 8 måneder - fremsatte 29. juni 1989 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget varetektsfengsling, begrenset oppad til kr. 500.000,-, samt saksomkostninger. Kravet ble nærmere begrunnet i begjæring av 27. juli samme år.
Til lagmannsretten ble senere inngitt uttalelser fra D forsvarer og fra påtalemyndigheten. Broren, C, hadde også fremsatt krav på erstatning, men frafalt senere dette krav.
Eidsivating lagmannsrett avsa 16. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 flg. fremsatt av D, født xx.xx.1960, tas ikke til følge."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse, som gjengir redegjørelse i saken, avgitt av forsvarer og aktor.
D har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser til det som er anført for lagmannsretten og hevder at det er stilt for strenge krav til sannsynliggjøring av at han ikke har foretatt den handling han var siktet og senere tiltalt for. Han mener videre at det er åpenbart at en varetektstid på 8 måneder for det forhold han var siktet/tiltalt for, er såvidt langvarig at erstatning etter straffeprosessloven §445 burde vært tilkjent. Det er ikke lagt ned noen formell påstand i forbindelse med kjæremålet.
Statsadvokatene i Eidsivating er kjent med kjæremålet og mener at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Anførslene for lagmannsretten fastholdes, og det vises til påtegninger av henholdsvis 1. desember 1989 og 16. januar 1990. Disse uttalelser er referert i lagmannsrettens kjennelse. Heller ikke statsadvokatene har lagt ned noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at utvalget etter loven har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse om tilkjennelse av erstatning.
Ved vurderingen av spørsmålet om det skal tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §444 - §445 eller oppreisning etter §446, er kjæremålsutvalget kommet til samme resultat som lagmannsretten. Utvalget kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Den kjærende part hevder at lagmannsretten har stilt for strenge krav for anvendelse av regelen i straffeprosessloven §444. Utvalget kan ikke se at så er tilfelle. Den nevnte bestemmelse stiller - for tilkjennelse av erstatning - krav om at det er "gjort sannsynlig" at siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det kreves her en sannsynlighetsovervekt som kjæremålsutvalget ut fra en totalbedømmelse ikke finner er oppfylt i dette tilfellet. Kjæremålsutvalget kan således ikke se at det er påvist omstendigheter som på en avgjørende måte svekker sannsynligheten for at den kjærende part har vært involvert i den narkotikaforbrytelse saken gjelder.
Etter straffeprosessloven §445 kan det tilkjennes erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade, selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Dette er en unntaksbestemmelse som kan anvendes når de alminnelige erstatningsreglene ikke fører frem. Med støtte i lovbestemmelsens forarbeider er det i praksis fastslått at det må være en forutsetning for anvendelse av denne bestemmelse at det foreligger kvalifisert rimelighet, jfr. således avgjørelse i Rt-1987-95. Utvalget er kommet til at det i denne sak ikke foreligger slike kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445.
Etter straffeprosessloven §446 kan det, når det er sannsynliggjort at vilkårene for erstatning foreligger etter §444 eller §445, og når særlige grunner taler for det, tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade. Utvalget finner ikke grunnlag for å anvende denne bestemmelsen.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.