HR-1990-123 - Rt-1990-1082
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-07 |
| Publisert: | HR-1990-123 - Rt-1990-1082 (378-90) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Forsettlig fremkallelse av skadetilfellet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1990-00123, L.nr 123/1990, nr 139/1989 |
| Parter: | UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap (advokat Jan M. Haugen - til prøve) mot A (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dragsten, Halvorsen, Røstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §19 |
Dommer Sinding-Larsen: Natten mellom 9. og 10. desember 1983 oppsto det brann i en enebolig som tilhørte A. Både bygning og innbo var brannforsikret i Norges Brannkasse, nå UNI Forsikring. Bygningen var fullverdiforsikret med angitt verdi kr 840.000. Innboet var forsikret for kr 357.000. De samlede brannskader på hus og innbo er taksert til kr 327.325.
As ektefelle, B, ble umiddelbart mistenkt for å ha anstiftet brannen. Han ble satt under tiltale og domfelt ved Sunnhordland herredsretts dom av 5. juli 1985, men etter fornyet behandling frifunnet ved Gulating lagmannsretts dom av 1. november 1985.
As krav mot forsikringsselskapet ble avslått ved selskapets brev av 17. februar 1986 under henvisning til §18 første ledd jfr. §19 tredje ledd i forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930. Selskapet la da til grunn at brannen var forsettlig fremkalt av B, eventuelt med medvirkning av ektefellen. A reiste deretter sak mot UNI Forsikring for Sunnhordland herredsrett. Herredsretten, som var satt med to meddommere, avsa den 26. mars 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Forsikringsselskapet Uni Forsikring vert frifunne.
2. A betalar innan 2 -to- veker frå forkynning av denne domen sakskostnader til Uni Forsikring med kr 60.000,- -kronersekstitusen 00/100."
Herredsretten la til grunn at brannen var oppstått i en kommodeskuff i hallen i bygningens kjelleretasje, og at B før familien reiste bort om ettermiddagen den 9. desember 1983, hadde plassert en innretning i skuffen som ved hjelp av et vekkeur anstiftet brannen flere timer etter at familien hadde reist fra stedet.
A påanket dommen til Gulating lagmansrett. Lagmannsretten, som i likhet med herredsretten var satt med to meddommere, avsa den 27. februar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Uni Forsikring dømmes til å betale til A kr 327.325,- - kronertrehundreogsyvogtyvetusentrehundreogfemogtyve 00/100 - med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 10. desember 1983 til 1. februar 1986 og 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Uni Forsikring dømmes til å betale til A saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr 208.186,-.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. En lagdommer stemte for stadfestelse av herredsrettens dom og for at A skulle betale saksomkostninger også for lagmannsretten. En av de to lagdommere som hørte til flertallet, stemte for at saksomkostninger verken skulle tilkjennes for herredsrett eller lagmannsrett.
Forsikringsselskapet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
For Høyesterett er det oppnevnt to sakkyndige, overingeniør dr. ing. Hans Laufke, Svenska Brandførsvarsføreningen, og overingeniør Olav Høyland, Norges Branntekniske Laboratorium. Høyland har vært oppnevnt som sakkyndig også for herredsretten og lagmannsretten, mens Laufke først avga forklaring for lagmannsretten og da som sakkyndig vitne. For Høyesterett har de begge avgitt skriftlige uttalelser og dessuten møtt under ankeforhandlingen og utdypet sine uttalelser.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har A gitt forklaring som part, og det er opptatt forklaringer fra i alt 20 vitner, hvorav tre er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Den ankende part, UNI Forsikring, har i det vesentlige anført:
Anken over lovanvendelsen retter seg mot lagmannsrettens anvendelse av bevisbyrderegler. Den ankende part erkjenner at forsikringsavtaleloven §18 første ledd jfr. §19 tredje ledd bare kan bringes til anvendelse dersom det foreligger en sterk sannsynlighetsovervekt for at skaden er forsettlig fremkalt, jfr. Rt-1985-211 og Rt-1987-657. Lagmannsretten synes imidlertid å ha stilt enda strengere krav og ansett det avgjørende at andre muligheter enn at brannen var påsatt av A og B, ikke med sikkerhet kunne utelukkes. Lagmannsretten synes dessuten å ha vurdert bevismomentene enkeltvis i stedet for å foreta en totalvurdering av sannsynligheten for at A og B hadde satt på brannen.
For Høyesterett er partene - i samsvar med de sakkyndiges uttalelser - enige om at brannen ikke er oppstått på grunn av feil i elektrisk anlegg, ved selvantennelse eller på annen naturlig måte, men må være påsatt.
Etter den ankende parts mening kan det ikke være tvilsomt at det er B, eventuelt med medvirkning fra ankemotparten, som har anstiftet brannen. Det er ingen holdepunkter for at noen utenforstående har vært i huset. De påviste brytespor på et vindu skriver seg fra brannmannskapene. Heller ikke er det grunnlag for de teorier om sabotasjehandlinger som ekteparet A og B har fremsatt etter brannen.
Den ankende part antar i tilslutning til den sakkyndige overingeniør Høyland at det var kommoden i hallen i underetasjen som var arnested for brannen, og at veggen mot kjellerstuen er blitt antent ved en "forpuffing" under kommodebrannen. Selv om det skulle antas at det er anstiftet brann på to steder, betyr dette imidlertid ikke at utenforstående har vært på ferde. B kan ha anstiftet brann begge steder med forsinkelsesmekanisme, selv om det bare er funnet rester av den mekanisme som ble brukt i kommoden. At en utenforstående først skulle ha tent på kommoden og deretter ved veggen mot kjellerstuen, er helt usannsynlig i og med at brannen på de to steder etter de sakkyndiges uttalelser må antas å være brutt ut med minst en times mellomrom.
Det er den ankende parts syn at A og B har anstiftet brannen ved hjelp av en tenningsmekanisme med innlagt forsinkelse som var plassert i nest nederste skuff i kommoden. Det vises til de funn som er gjort i skuffen, blant annet et vekkeur som ville trekke i en tråd når vekkemekanismen ble utløst. Slik de ting det gjelder, var plassert i skuffen, kunne de ikke være lagt der tilfeldig eller av barna.
Vekkeuret ville etter de undersøkelser som er foretatt, ha utløst tennmekanismen ca 6 timer og 50 minutter etter at uret ble satt i gang, med et avvik på en time i begge retninger. Dette er vel forenlig med det man vet om tidspunktene for ektefellenes avreise og for utbruddet av brannen. Uret er undersøkt av urmaker, og det er ikke funnet noe som tyder på at gangverket ikke var funksjonsdyktig brann-natten.
I tillegg til omstendighetene omkring selve brannstiftelsen peker den ankende part på at ekteparet A og B da de forlot huset den 9. desember 1983, hadde tatt med seg personlige papirer, fotoalbum, smalfilmer og andre ting med affeksjonsverdi, og at andre særlig verdifulle ting også var tatt ut av boligen. Motivet for brannstiftelsen kan ha vært både rent økonomisk og vanskeligheter med å få solgt boligen.
Den ankende part, UNI Forsikring, har nedlagt slik påstand:
"UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:
Ankemotparten og hennes ektefelle hadde ikke noe motiv for å tenne på boligen. De hadde ikke økonomiske problemer av betydning, og spørsmålet om salg av boligen var bare så vidt tatt opp. Ved en brann ville familien med tre barn bli husløs rett før jul. Ektefellenes opptreden etter brannen var ikke på noen måte påfallende, men slik en må vente av folk i en tilsvarende situasjon.
Ankemotparten finner grunn til å peke på at det etter hennes syn var klare svakheter ved politiets etterforskning. Den var preget av at man alt i utgangspunktet gikk ut fra at brannen var påsatt av B. Innbruddsalternativet og spørsmål i forbindelse med dette, ble ikke tilfredsstillende behandlet.
Når det gjelder brannstiftelsen, anføres at brannen må ha hatt to selvstendige arnesteder. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at brannen i kommoden kan ha forplantet seg til veggen mot peisestuen. Legges det til grunn at det var to selvstendige arnesteder, kan brannen ikke være anstiftet av A og B; ved veggen er det ikke spor etter noen tennmekanisme med tidsforsinkelse.
Hvis vekkeklokken skulle ha vært brukt i en forsinkelsesmekanisme, ville antennelse ha skjedd ca 6 timer og 50 minutter etter at familien A og B kjørte fra stedet ca kl 17.30, det vil si at brannen i kommoden skulle være antent før kl 24.00. Av vitneforklaringer fremgår imidlertid at alt så normalt ut kl 01.00 og at det elektriske lyset i huset først ble borte henimot kl 01.15, det vil si etter at brannen i kommoden i tilfelle hadde pågått i lengre tid. Dette er usannsynlig. Man må gå ut fra at automatsikringen i sikringsskapet i hallen hadde brutt strømmen lenge før kl 01.00 dersom brannen var antent før kl 24.00. Etter den ankende parts syn er det overveiende sannsynlig at det noe etter kl 01.00 har vært uvedkommende i huset som har slukket lyset og satt på brannen. Uttalelsene fra de sakkyndige utelukker ikke at brannen i kommoden og i veggen kan ha vært påtent samtidig og på dette tidspunkt.
Den vekkeklokke som ble funnet i skuffen, var en vekkeklokke som for lengst hadde stanset og hvor bare ringemekanismen virket. Barna hadde overtatt den som leketøy. Vitneforklaringer viser at familien A og B ikke hadde noen vekkeklokke som virket. Dette forhold alene godtgjør at det som ble funnet i skuffen, ikke kan ha vært noen tennmekanisme. De ting som var i skuffen, var i det vesentlige barnas ting og tilfeldig plassert. Den ankende part har heller ikke gitt noen forklaring på hvorledes det som er funnet i skuffen, skal ha fungert som tennmekanisme.
Ankemotparten hevder at det var klare spor etter ubudne gjester. Det var brytespor på vinduene i gutteværelset. Vinduer som var lukket da de reiste, var åpne da brannen ble oppdaget, en dør fra hallen til arbeidsværelset var blitt lukket, lys som hadde stått på, var slått av, og ting var flyttet på i hallen.
Brannstiftelsen kan ha hatt sammenheng med trakassering som familien A og B har vært utsatt for av en eller flere ukjente personer både før og etter brannen.
At familien hadde med seg en meget omfattende bagasje på turen, kan ikke anføres som grunnlag for at en av ektefellene har satt på brannen. Det er gitt en plausibel forklaring for hver enkelt ting, jfr. her også lagmannsrettens dom.
Det er riktig, som lagmannsretten har lagt til grunn, at det må kreves en sterk sannsynlighetsovervekt for at en av ektefellene har anstiftet brannen dersom erstatning skal kunne nektes. Etter ankemotpartens syn er det imidlertid ikke nødvendig å bygge på slike bevisbyrdebetraktninger i dette tilfellet, hvor det må anses klart at brannen er påtent av utenforstående.
Ankemotparten, A, som har hatt fri sakførsel i alle instanser, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall.
Etter forsikringsavtaleloven av 1930 §18 første ledd har sikrede ikke noe krav mot selskapet dersom han eller hun forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Etter §19 tredje ledd får denne bestemmelsen, blant annet når det gjelder brannforsikring, tilsvarende anvendelse hvis sikredes ektefelle har fremkalt forsikringstilfellet. Det er således likegyldig om brannen er fremkalt av A eller B eller av de to i fellesskap. Dette spørsmålet går jeg derfor ikke inn på.
Som det vil fremgå av det følgende, kan jeg ikke se at det er noen annen rimelig forklaring på brannen enn at den er påsatt av ektefellene A og B eller en av dem. Jeg finner likevel grunn til å si noe om det bevisbyrdespørsmål som er tatt opp av den ankende part. Det følger av dommer inntatt i Rt-1985-211 og Rt-1987-657, at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at forsikringsavtaleloven §18 første ledd skal bringes til anvendelse. Dette har sammenheng med at bruk av bestemmelsen forutsetter at sikrede eller sikredes ektefelle har gjort seg skyldig i et straffbart og sterkt klanderverdig forhold. Det er imidlertid også hensyn som trekker i motsatt retning. Det er således et hensyn av vekt at det ikke bør være for lett å oppnå erstatningsutbetaling etter en forsettlig ildspåsettelse. Selv om det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet, må man derfor etter mitt syn ikke stille så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av forsikringsavtalelovens §18 første ledd.
For Høyesterett er partene, i tilslutning til de sakkyndige, enige om at brannen må være påsatt. Etter mitt syn kan det ikke være noen tvil om at det dreier seg om en påsatt brann.
På det tidspunkt da brannen brøt ut, hadde den ankende part og hennes ektefelle vært borte fra huset i flere timer og befant seg i Kinsarvik, ca 15 mil fra hjemmet. Som jeg skal komme nærmere tilbake til, finner jeg imidlertid at det må legges til grunn at brannen var påtent med en tidsinnstilt tennanordning som var plassert før avreisen.
Det har brent på to steder i hallen i husets underetasje, i en kommode og i veggen mot kjellerstuen på den andre siden av hallen og ca 2,5 m fra kommoden.
Kommoden hadde plass for fire skuffer, men nest øverste og nederste skuff var tatt ut og befant seg på gutteværelset. Da brannvesenet kom ca kl 03.45, var ilden i kommoden dødd ut. Kommoden var sterkt forkullet, men likevel for en stor del intakt. Øverste skuff var helt oppbrent, og restene falt ned i nest nederste skuff. Topp-platen var delvis oppbrent. Det er på det rene at kommoden har brent innenfra, og at det derfor dreier seg om et primær-brannsted.
I den nest nederste skuffen var en vesentlig del av bunnen intakt. Skuffen ble transportert til Kriminalpolitisentralen og dens innhold registrert og nærmere undersøkt der. I venstre del av skuffen, et lite stykke fra bakveggen, fant man ytterveggene til et lite treskrin. Bakveggen i skrinet var delvis skåret ned, og på begge sider av og gjennom denne utsparingen var det rester av tvist med spor av brennbar væske. Inne i skrinet fant man videre rester av en fyrstikk med spor av en tråd som hadde vært festet i fyrstikken like ved tennsatsen. Utenfor skrinet, men slik plassert at den kunne ha glidd ut av skrinet under transport, var det rester av en ripeflate fra en fyrstikkeske. Ripeflaten hadde et lite hull som kunne tyde på at den hadde vært festet med en stift. Ved høyre kortende av skrinet var det plassert et vekkeur med baksiden opp. Det ble holdt i posisjon i forhold til skrinet med to brettede biter av bølgepapp og en pakke med fugemasse. På opptrekksskruen for urets ringemekanisme var det rester av en tråd som kunne være nøstet opp når skruen dreiet under ringing. Enden av trådresten pekte mot skrinet. I enden av skrinet var det boret et hull slik at tråden kunne ha gått fra opptrekksskruen til fyrstikken inne i skrinet.
Selv om det ut fra de rester som foreligger, ikke nærmere lar seg fastslå hvorledes tennmekanismen har virket, kan det ikke være tvilsomt at de nødvendige deler til en tidsinnstilt tennmekanisme har vært til stede. Jeg finner at det må anses godtgjort blant annet ved forklaring fra avdelingsingeniør Per Johan Knudsen ved Kripos at man ved hjelp av trekket fra vekkeuret kunne få tent fyrstikken som igjen kunne antenne tvisten. Den ene sakkyndige, dr.ing. Laufke, har stilt seg tvilende til om en slik tennmekanisme kan ha virket. Han har imidlertid da bygget på at fyrstikken bare ville gi en gnist eller flamme med kort varighet, noe som ikke behøver ha vært tilfelle. Han har ikke gitt anvisning på noen alternativ antennelsesmåte for innholdet i skuffen.
Jeg legger til at gjenstandene og deres plassering i skuffen vanskelig kan forklares på annen måte enn som en tennmekanisme. At det, slik ankemotparten anfører, skulle dreie seg om en tilfeldig samling gjenstander, fremstiller seg som helt usannsynlig.
Oppå kommoden har det stått en, muligens to, plastflasker med brennbar væske, som ble brukt under oppfyring i ovnen. Disse har smeltet under brannen og den brennbare væske rent ut.
Jeg finner at det må legges til grunn at det uret som befant seg i skuffen, var i brukbar stand. Uret er undersøkt av urmaker som ikke har funnet mangler som var til hinder for at uret kunne gå. Selv en så ømtålig del som balansehjulet var uskadet også etter brannen.
Etter undersøkelse av gangfjæren på uret er urmakeren kommet til at uret, dersom det var helt opptrukket, sannsynligvis hadde gått 6 timer og 50 minutter da det stanset, men med et mulig avvik på en time i hver retning. Det er noe usikkert når A og B forlot huset. De sa opprinnelig at de kjørte kl 17.00, men har senere med støtte av vitner hevdet at avreisen fant sted noe tidligere. Brannen i kommoden skulle etter dette ha begynt noe før kl 24.00 dersom den var antent ved hjelp av uret. Begge de sakkyndige antar at brannen i kommoden kan ha vart 4 timer da brannvesenet kom ca kl 03.45.
Brannen i veggen mot kjellerstuen kunne imidlertid ikke ha vart så lenge, ikke mer enn ca 2 timer. Det er uenighet mellom de sakkyndige om hvorvidt ilden kan ha forplantet seg fra kommoden til en vegg ca 2,5 m borte. Den sakkyndige, overingeniør Høyland, har i sin uttalelse redegjort for hvorledes det i perioder med utilstrekkelig oksygen kan danne seg brennbare gasser som så antennes når det igjen blir tilstrekkelig oksygen. Dette kan få karakter av en "forpuffing". Han mener at en slik "forpuffing" under kommodebrannen kan ha ført til antennelse av veggen mot kjellerstuen dersom det var brennbar væske til stede her. Jeg innskyter at de sakkyndige er enige om at brannforløpet i og ved veggen under enhver omstendighet tyder på bruk av brennbar væske. Den annen sakkyndige, dr. ing. Laufke, mener at en "forpuffing" i tilfelle måtte ha hatt et slikt omfang at den ville ha etterlatt andre spor, noe Høyland etter sine erfaringer mener ikke nødvendigvis behøver være tilfelle. Jeg er kommet til at man må kunne bygge på overingeniør Høylands vurdering, og legger til grunn at veggen mot kjellerstuen er blitt antent ved en "forpuffing" under kommodebrannen, og at det således bare har vært ett arnested for brannen.
De sakkyndige er enige om at det er det klart mest sannsynlige at brannen i kommoden har vart vesentlig lenger enn brannen i veggen, selv om man ikke helt kan utelukke en samtidig antennelse. Det at det i tilfelle sannsynligvis må være to antennelsestidspunkter, gjør det urimelig å anta at brannen skal være antent av utenforstående.
Det er også ytterst usannsynlig at en utenforstående skulle ha laget i stand arrangementet i skuffen med dets preg av tidsinnstilt tenningsanordning.
Det foreligger etter mitt syn ikke noe som viser at det har vært uvedkommende i huset. Det som er påberopt som grunnlag for dette, er i det vesentlige iakttagelser ekteparet A og B selv hevder å ha gjort. Det eneste objektive funn som påberopes, er brytesporene på gutteværelsevinduet, men disse kan både være avsatt av brannmannskapene og av B selv ved en tidligere anledning. Det som anføres om forfølgelse av ekteparet A og B, gir ikke grunnlag for å anta at brannstiftelse skulle være foretatt av en ukjent for å skade dem.
Etter det som foreligger, kan jeg ikke se at det kan være noen annen rimelig forklaring på brannen enn at den er påsatt forsettlig av en av ektefellene A og B, eventuelt begge i fellesskap. Hva som kan ha vært deres motiv, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Heller ikke finner jeg, slik denne sak ligger an, grunn til å gå inn på det som er anført om den meget omfattende bagasje A og B brakte med seg da de forlot huset forut for brannen for et weekend-besøk.
Etter det resultat jeg er kommet til, må A betale saksomkostninger for alle instanser. Den ankende part har inngitt en omkostningsoppgave som omfatter alle tre instanser. Omkostningene settes til kr 485.572, hvorav kr 226.372 til dekning av utgifter.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A til UNI Forsikring 485.572 - firehundreogåttifemtusenfemhundreogsyttito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.