HR-1990-1264-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-26 |
| Publisert: | HR-1990-01264s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1264/1990, jnr. 688/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446 |
A, født xx.xx.1967, ble pågrepet 10. september 1989 og varetektsfengslet ll. september samme år. Han ble siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, første straffalternativ, for å ha tvunget B til utuktig omgang. Tiltale ble tatt ut 15. november 1989 for overtredelse av samme straffebestemmelse. A ble frifunnet ved Frostating lagmannsretts dom av 14. desember 1989, og han ble løslatt fra varetekt samme dag.
Den ll. januar 1990 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446, samt tilkjennelse av saksomkostninger. Hans forsvarer for lagmannsretten, advokat Terje Herrem, la på vegne av A ned slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning med kr. 50.000,-.
2. A tilkjennes oppreisning med kr. 150.000,-.
3. Mitt salær som forsvarer dekkes av det offentlige."
Frostating lagmannsrett avsa den 2. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning fra A tas ikke til følge."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører blant annet:
"Jeg mener at det var uten grunn fra min side at jeg ble fengslet - og fengslet så lenge. Videre at fengslingen var et så urimelig inngrep overfor meg, at jeg av den grunn tilkommer erstatning og oppreisning."
Det heter videre i kjæremålet:
"Saken er kommet istand som et komplott mot meg, og jeg avventer fremdeles politiets behandling av de personer som mishandlet meg - herunder holdt meg og samtidig ga meg flere springskaller. Påtalemyndigheten valgte ikke å føre anføreren som vitne i lagmannsretten.
Den skriftlige del av saken gir et uriktig bilde, fordi jeg lider under sterke lese- og skrivevansker og derfor hverken kan lese under press eller tilegne meg innholdet. Hele mitt liv har jeg, i likhet med andre med de samme vanskeligheter, levd i en verden hvor vi blir dukket og mister selvfølelsen. Når man så blir utsatt for en uberettiget forfølgning, og dessuten får en slik avgjørelse imot seg, så synes jeg livet er langt mer urimelig mot meg enn det burde være."
Kjæremålet er supplert av prosesskrift av 5. juli 1990 fra advokat Herrem hvor det er lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes erstating med kr. 50.000,-.
2. A tilkjennes oppreisning med kr. 150.000,-.
3. Advokat Terje Herrems salær som forsvarer dekkes av det offentlige."
Statsadvokatene i Trondheim er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt noen uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten fant det ikke gjort sannsynlig at A ikke har foretatt den handling som han var tiltalt, men ble frifunnet for, og kom derfor til at det ikke er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444. A bestrider lagmannsrettens bevisvurdering. Utvalget er enig i lagmannsrettens bevisresultat og ser saken i det vesentlige som lagmannsretten.
A har, som lagmannsretten også har pekt på, utvilsomt store lese- og skrivevansker. For så vidt gjelder vurderingen av hans politiforklaring av 10. mai 1989, synes det således klart at man ikke kan bygge på at han har lest igjennom og oppfattet det som står der før han underskrev. Utvalget må imidlertid legge til grunn at A har alminnelig god evne til å oppfatte spørsmål og forklare seg muntlig. Det som foreligger gir etter utvalgets syn ikke grunnlag for å se bort fra hans politiforklaring som bevis i saken, selv om man ikke har den garanti som ligger i gjenomlesning før underskrift på forklaringen.
A hevder å ha vært utsatt for et komplott. Utvalget kan ikke se at det er bevismessig grunnlag for denne påstand. Denne anførselen synes for øvrig ikke å ramme Cs vitneforklaring som er referert av lagmannsretten, og som må tillegges betydning.
Selv om vilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, kan det likevel tilkjennes erstatning eller oppreisning etter loven §445 og §446. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner. Bestemmelsene tar således sikte på de mer ekstraordinære tilfeller hvor de vanlige regler ikke passer. Utvalget viser til Rt-1987-95.
A har vært undergitt varetekt i ca 3 måneder, men det må ved vurdering av dette tas i betraktning at det gjaldt en alvorlig siktelse. Utvalget er på samme måte som lagmannsretten kommer til at det i denne sak ikke foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445 eller oppreisning etter §446.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.