HR-1990-133-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00133k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 133 K/1990, nr 71/1990 |
| Parter: | Magnus Helland (advokat Per Holtar Evensen) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer) Magnus Hellands konkursbo v/bobestyrer advokat Ragnar Wesseltoft. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §169, §185, Tvistemålsloven (1915) §90, Konkursloven (1984) §60, §172, §180, §373, §383, §384, §63, §70 |
Ved brev av 31. januar 1990 til skifteretten i Porsgrunn og Skien begjærte skattefogden i Telemark konkurs åpnet i boet til Magnus Helland, Skien. Grunnlaget for konkursbegjæringen var skyldig merverdiavgift med renter og omkostninger, tilsammen 74.005 kroner.
Rettsmøte til behandling av konkursbegjæringen ble berammet til 7. februar 1990. Innkallingen ble forkynt på Hellands bopel 5. februar. I Hellands fravær skjedde forkynnelsen for hans hustru.
Porsgrunn og Skien skifterett avsa kjennelse 7. februar 1990 med slik slutning:
"Boet til Magnus Inge Helland, Skien, tas under skifterettens behandling som konkursbo nr 27/1990."
Konkurs er åpnet under henvisning til konkursloven §60 jf §63.
Helland har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett. Han har anført at han ikke var lovlig innkalt til rettsmøtet 7. februar. Hans hustru hadde ikke overlevert innkallingen, og Helland ble først kjent med konkursåpningen 11. februar. Ved å åpne konkurs har skifteretten begått en saksbehandlingsfeil som må føre til at kjennelsen oppheves.
Dersom Helland hadde fått lovlig varsel, ville han vært i stand til å foreta oppgjør og/eller stille sikkerhet. Dette viser også at vilkårene for å åpne konkurs ikke var oppfylt. Både evnen og viljen til å foreta oppgjør, også av de omkostninger som måtte ha påløpt, er fortsatt til stede.
Helland har nedlagt slik påstand:
"Skien og Porsgrunn skifteretts kjennelse av 7. februar 1990 oppheves."
Det er videre uttalt:
"Omkostninger vil bli dekket etter oppgave."
I anketilsvaret har Staten v/Finansdepartementet lagt til grunn at ankende part personlig ikke ble kjent med innkallingen før rettsmøtet 7. februar. Forkynnelsen var lovlig etter domstolsloven §169, og lovlig varsel ble gitt etter konkursloven §70 tredje ledd, men stevnevitnet har ikke gjort forsøk på å underrette debitor personlig om innkallingen, jf domstolsloven §185. Med mindre det kan bebreides debitor som uaktsomt at han ikke hadde fått vite om innkallingen, har han da hatt gyldig forfall, jf tvistemålsloven §90 og Rt-1988-1024.
Det blir ikke gjort gjeldende at Helland har utvist uaktsomhet i forbindelse med at han ikke ble kjent med innkallingen i tide. Det pekes likevel på at Helland på bakgrunn av konkursvarselet kanskje burde ha tatt forholdsregler. Det anføres at tvilen omkring dette forhold bør få betydning for saksomkostningsspørsmålet dersom anken må forstås slik at saksomkostninger er påstått. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd, jf Rt-1987-1549 og Rt-1988-1024 blir det anført at Helland må bære sine egne omkostninger.
Under henvisning til tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6 jf §383 annet ledd og til at ankesaken må kunne avgjøres uten ankeforhandling etter analogi fra tvistemålsloven §373 første ledd nr 2 jf Rt-1987-1549, har Staten v/Finansdepartemenet nedlagt slik påstand:
"Skien og Porsgrunn skifteretts kjennelse av 7. februar 1990 om åpning av konkurs i Magnus Inge Hellands bo oppheves."
I tilsvaret fra Magnus Hellands konkursbo er det anført at det vel må kunne bebreides Hellands hustru som uaktsomt at hun unnlot å overlevere innkallingen til sin mann i tide.
Det blir videre anført at det neppe er tvilsomt at Helland er insolvent, og at skattefogden har antydet at en ny konkursbegjæring vil bli sendt umiddelbart dersom konkurskjennelsen blir opphevet.
Det blir ikke nedlagt påstand, men det forutsettes at Helland under enhver omstendighet må pålegges å dekke boets massekrav så langt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at skifterettens kjennelse må oppheves. Innkalling til møte i skifteretten som var berammet til behandling av konkursbegjæringen, ble forkynt med lovlig varsel på debitors bopel. Da debitor ikke selv var til stede skjedde forkynnelsen overfor hans ektefelle, jf domstolsloven §169. Det må imidlertid legges til grunn at ektefellen ikke underrettet ham om innkallingen.
Det er på det rene at det ikke ble gjort forsøk på å underrette debitor personlig om innkallingen, jf domstolsloven §185.
Etter tvistemålsloven §90 jf konkursloven §149 første ledd må debitor etter dette sies å ha hatt lovlig forfall dersom det ikke skyldtes uaktsomhet at han ikke ble kjent med innkallingen. Kjæremålsutvalget finner ikke at det er grunnlag for å bygge på at det foreligger uaktsomhet fra hans side. Det er ikke noe som viser at han burde ha regnet med muligheten av at ektefellen ikke ville underrette ham om eventuelle innkallelser.
Skifterettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Det vises til tvistemålsloven §384 nr 6, jf §383 annet ledd og §373 første ledd nr 2, alt sammenholdt med konkursloven §149 første ledd.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Skifterettens kjennelse oppheves.