HR-1990-161-B - Rt-1990-1226

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-12-10
Publisert:	Rt-1990-1226 (413-90)
Stikkord:	(Lastebilforretnings-dommen), Familierett, Skifte
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om skifteoppgjør etter skillsmisse. Spørsmålet var om [A-mann] hadde krav på vederlag for verdier han hadde tilført felles bolig ([B-kvinne]s særeie), evt. størrelse på slikt vederlag, og fordeling av gjeldsforpliktelser. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1990-00161 B, L.nr 161B/1990, nr 146/1989
Parter:	[A-mann] (advokat Knut Austad - til prøve) mot [B-kvinne] (advokat Erik Nøkleby)
Forfatter:	Bugge, Halvorsen, Kst dommer Dragsten, Mindretall: Gussgard, Skåre
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §25, §18, §19, §1, §30, Skifteloven (1930) §49, LOV-1970-05-22, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §366, §367

Dommer Bugge: B og A, som er født i 1924 og 1926, giftet seg i 1952. De har fire barn sammen. Mannen har drevet lastebilforretning, mens hustruen for det meste har vært hjemmeværende husmor. I 1963 opprettet de ektepakt hvorved deres felles boligeiendom, X gnr 18 bnr 49 i Y med innbo og løsøre, ble gjort til særeie for hustruen. Omkring 1970 ble det gamle huset på eiendommen revet og en ny enebolig oppført. Denne kom på ca kr 170.000. Ektefellene ble separert ved bevilling av fylkesmannen 29. januar 1986, etter at A i august året før hadde flyttet hjemmefra og bragt samlivet til opphør. Offentlig skifte ble åpnet i oktober 1986, men er ikke avsluttet.

Etter separasjonen oppstod det tvist om rekkevidden av ektepakten og om det innbyrdes ansvar for bankgjeld på kr 185.000 stiftet under ekteskapet. B mente at boligeiendommen helt ut er hennes særeie og at gjelden er mannens særgjeld. A gjorde gjeldende at nybygget i 1970 måtte betraktes som felleseie, subsidiært at han med hjemmel i ektefelleloven §25 annet ledd måtte bli tilkjent vederlag, oppad begrenset til kr 400.000, for sin medvirkning til verdiøkning som var tilført hustruens særeie. Han mente videre at bankgjelden var felles gjeld for ektefellene. Drammen byrett avsa dom i tvisten 12. oktober 1987 med denne domsslutning:

"1. I hovedsøksmålet:

A dømmes til å betale B en halvpart av pantelånet i Lier Sparebank inklusive påløpne renter og omkostninger pr. 1. oktober 1987 mot at B forpliktes til å overta lånet.

2. I motsøksmålet:

a) B frifinnes for As prinsipale påstand.

b) A tilkjennes et vederlag på kr 150.000,- - etthundreogfemtitusenkroner - av Bs særeie.

3. Saksomkostninger idømmes ikke."

Avgjørelsen i hovedsøksmålet innebærer at byretten gav A medhold i at bankgjelden skulle behandles som fellesgjeld, og avgjørelsen i motsøksmålet - domsslutningens pkt 2 a) - at B fikk medhold i at boligeiendommen helt ut er hennes særeie.

Begge ektefeller påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Der ble det avsagt dom 30. januar 1989 med slik domsslutning:

"I hovedanken:

1. Byrettens dom, post 2 a, stadfestes.

2. A tilkjennes i medhold av ektefelleloven §25 annet ledd et vederlag av hustruen stort 230.000 - tohundreogtrettitusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I motanken:

Av det lån partene opptok i 1985 anses: a. 65.000 - sekstifemtusen - kroner som partenes felleseie b. 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner som As særgjeld.

Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller lagmannsretten."

Lagmannsrettens dom er av A påanket til Høyesterett. B har erklært aksessorisk motanke. A har i anken godtatt at boligeiendommen er hustruens særeie. For øvrig er tvistepunktene de samme som for de tidligere retter: Om mannen har krav på vederlag og i tilfelle med hvilket beløp, og om bankgjelden er fellesgjeld eller særgjeld.

Til bruk for Høyesterett er partene og syv vitner avhørt ved bevisopptak for Lier, Røyken og Hurum herredsrett. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.

A gjør gjeldende at grunnlaget for å tilkjenne ham vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd er den verdiøkning som ble tilført hustruens særeie ved oppførelsen av det nye bolighuset i 1970, og som følge av andre arbeider han senere har utført på eiendommen. Han opprettholder ikke for Høyesterett sin tidligere anførsel om at det er verdistigningen helt frem til domstidspunktet som kommer i betraktning; det erkjennes at bestemmelsen neppe gir hjemmel for å tilkjenne ham noen andel i verdiøkning som er skjedd etter at ektefellene brøt samlivet i august 1985. Men frem til dette tidspunkt må det være den samlede verdiøkning som kommer i betraktning, ikke bare den som skyldes hans innsats isolert sett.

Lagmannsretten har satt vederlaget for lavt. For det første har verdiøkningen fra 1970 til 1985 vært betydelig større enn kr 450.000. For det annet har lagmannsretten undervurdert A's innsats i forbindelse med husbyggingen, og den har overvurdert hustruens innsats. For det tredje må det være uriktig, når først vederlaget skal beregnes på grunnlag av verdistigningen frem til samlivsbruddet, at lagmannsretten fastsetter beløpet uten noen form for rentekompensasjon for den tid som er gått frem til pådømmelsen 3 1/2 år senere. Med hjemmel i morarenteloven §5 krever A å bli tilkjent renter av vederlaget fra stevning ble uttatt, 17. desember 1986, til betaling skjer.

Når det gjelder bankgjelden, gjør A gjeldende at felles ansvar følger av avtale med hustruen. Ektefellene har vært enige om å forplikte seg sammen både da gjeldsbrevlånet på kr 185.000 ble opptatt i 1985, og ved de tidligere låneopptak som dette avløste. Det anføres videre at lånene har vært anvendt til å betale familiens felles utgifter, og at felles ansvar må følge av den alminnelige underholdsplikt som påhviler begge ektefeller etter ektefelleloven §1.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A's vederlagskrav etter ektefelleloven §25, annet ledd fastsettes etter rettens skjønn med tillegg av 18% p.a. rente fra 17. desember 86 til betaling skjer.

2. Pantegjelden kr 185.000,- er i sin helhet fellesgjeld.

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige og til A tilsvarende hans egenandel."

B opprettholder for Høyesterett ikke det syn at vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd bare kan tilkjennes med halvparten av den verdistigning som kan tilskrives mannens innsats; hun aksepterer at verdiøkning som begge ektefeller har bidratt til i prinsippet kommer i betraktning. Men etter hennes mening er det ikke grunnlag for at A skal tilkjennes noe vederlag, og iallfall har lagmannsretten satt vederlaget for høyt. Lagmannsretten har overvurdert både den verdiøkning som boligeiendommen ble tilført som følge av nybygget i 1970, og den økonomiske innsats som ble ytet av mannen i denne forbindelse.

A's påstand for Høyesterett om å bli tilkjent renter av et eventuelt vederlagsbeløp innebærer etter hustruens oppfatning et nytt eller utvidet krav i forhold til det som er pådømt av byretten og lagmannsretten. Det må derfor avvises, jf tvistemålsloven §366 og §367. Subsidiært bestrider hun at det er hjemmel for rentekravet.

Når det gjelder gjeldsansvaret, viser B til regelen i ektefelleloven §30 om at hver ektefelle hefter for sine forpliktelser. Banklånet på kr 185.000 ble opptatt av A som låntager, og pantobligasjonen i boligeiendommen innebærer ikke noe mer enn at hustruen stillet sikkerhet for mannens gjeld, uten at hun skulle ha noe ansvar i forholdet mellom ektefellene. Slik har det også vært forholdt ved mannens tidligere låneopptak i banken. Det bestrides at det har foreligget noen avtale eller forståelse om at hustruen skulle ha noe medansvar, og det bestrides også at låneopptakene er kommet i stand for å dekke felles utgifter. Lånene er blitt opptatt i tilknytning til den transportforretning mannen drev, og de har vært og er - bortsett fra kr 4.449 som er gjeld på boliglån - særgjeld for ham.

B har nedlagt slik påstand:

"1. B frifinnes for As vederlagskrav.

2. As krav om renter avvises.

3. Av lån opptatt i 1985 opprinnelig kr 185.000,- anses: a. Kr. 4.449,- som As og Bs fellesgjeld. b. Kr. 180.551,- som As særgjeld.

4. A betaler saksomkostninger til det offentlige for samtlige retter og til B tilsvarende hennes egenandel."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og behandler først vederlagskravet.

Ektefelleloven §25 annet ledd, som ble tilføyd ved lovendring 22. mai 1970, lyder slik:

"Er en ektefelles særeie under ekteskapet økt i verdi, og har den annen ektefelle i vesentlig grad medvirket til forøkelsen gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte, kan denne ektefelle ved ekteskapets opphør eller ved lovlig eller faktisk separasjon tilkjennes et beløp av den førstes særeie som ikke må overstige halvparten av verdiøkningen. Er den berettigede ektefelle død, kan krav gjøres gjeldende av hans arvinger når særlige grunner taler for det."

Foranlediget av enkelte spørsmål som har vært reist for Høyesterett, vil jeg først si noe om hvorledes jeg forstår bestemmelsen.

Den går altså ut på at en ektefelle kan tilkjennes vederlag som nevnt; i motsetning til vederlagsbestemmelsene i ektefelleloven §18 og §19 og skifteloven §49 hjemler den ikke vedkommende ektefelle uten videre noe krav på vederlag hos den annen. Når vilkårene ellers er oppfylt, gir bestemmelsen anvisning på et rimelighetsskjønn fra rettens side, både når det gjelder om vederlag skal tilkjennes, og i tilfelle med hvilket beløp. Vederlagskravet er heller ikke som etter de andre bestemmelsene knyttet til et skifte. I forholdet mellom ektefellene oppstår kravet på de tidspunkter loven angir: Ved ekteskapets opphør og ved lovlig eller faktisk separasjon.

De rammer loven setter for vederlagskravet kan i enkelte henseender volde tvil.

For det første: Når vederlaget skal være begrenset til halvparten av "verdiøkningen", siktes det da bare til den verdiøkning som kan tilskrives den ektefelle som gjør kravet gjeldende, eller også til verdiøkning som den annen ektefelle har medvirket til? Spørsmålet har vært diskutert i teorien og synes ikke å være entydig løst i praksis, se Kirsti Strøm Bull i Tfødt xx.xx.514 flg. Jeg anser den sistnevnte løsning som den riktige: Det er, når først den ektefelle som reiser kravet har medvirket i vesentlig grad, den samlede verdiøkning som begge ektefeller har bidradd til, som er rammen for vederlaget. Denne løsning har etter min mening klar støtte både i loven ordlyd og i den begrensning til halvparten av verdiøkningen som loven setter. Den bestrides heller ikke lenger av ankemotparten for Høyesterett.

Dette betyr naturligvis ikke at vederlaget skal settes til halvparten av verdiøkningen, uansett om dette vil gi seg lite rimelige utslag. Det kan f eks tenkes at den annen ektefelles medvirkning er vesentlig større enn den som er ytet av den ektefelle som gjør vederlagskravet gjeldende. Dette vil nettopp retten ha herredømmet over i kraft av det rimelighetsskjønn som skal utøves.

Et annet spørsmål som kan reises er dette: Når loven taler om verdiøkning "under ekteskapet", betyr det at vederlag ikke kan kreves for verdistigning som har funnet sted i tiden etter ekteskapets opphør eller separasjonen, men innen kravet kommer til pådømmelse? Svaret på dette spørsmål må være ja. Det følger etter min oppfatning direkte av ordlyden, og det er også akseptert av den ankende part for Høyesterett. På den annen side ser jeg det som nevnt slik at vederlagskravet oppstår - og at det for så vidt må ansees som "forfalt" - på de tidspunkter loven angir. Den omstendighet at kravet og dets omfang avhenger av skjønnsmessige vurderinger er etter min mening ikke til hinder for at renteplikt kan oppstå. Vedkommende ektefelle må derfor kunne tilkjennes renter av vederlaget for den tid som er gått frem til endelig pådømmelse, og det selv om det samlede krav - vederlaget med tillegg av renter - derved skulle komme til å overstige rammen på 50 % av verdiøkningen. Hjemmel for å tilkjenne renter utenfor formuerettens område har man under enhver omstendighet i morarenteloven (lov 17. desember 1976 nr 100) §5. Jeg antar da at en riktig forståelse av ektefelleloven §25 annet ledd må være at også spørsmålet om det skal tilkjennes renter eller annen avsavnsgodtgjørelse, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt og med hvilken sats, må avgjøres av retten ut fra hva som i den enkelte sak er rimelig.

Jeg vender så tilbake til vederlagskravet i denne sak.

De tidligere retter har begge konstatert at det har funnet sted en verdiøkning på hustruens særeie - boligeiendommen i Y - under ekteskapet, vesentlig som følge av nybygget i 1970. Byretten har anslått verdiøkningen frem til samlivsbruddet i august 1985 skjønnsmessig til 500.000 kroner, og lagmannsretten til minst 450.000 kroner. Disse vurderinger, som bygger på umiddelbar bevisførsel og foreliggende takster, ser jeg ikke grunnlag for å fravike. Ankemotparten har innvendt at også det gamle huset på eiendommen hadde en betydelig verdi, langt høyere enn lagmannsretten har regnet med. Denne innvending er lite belyst for Høyesterett, og etter min mening kan den ikke rokke ved de nevnte vurderinger. Lagmannsretten sier for øvrig om det gamle huset at "selv om huset var gammelt kan det ikke ha vært uten økonomisk verdi".

Både byretten og lagmannsretten har videre funnet det godtgjort at A i vesentlig grad har medvirket til verdiøkningen. Også dette er jeg enig i, og jeg anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på grunnlaget for denne vurderingen. Lagmannsretten har lagt til grunn at mannens innsats hovedsaklig har vært å skyte til de nødvendige kontante midler til husbyggingen, mens hustruen har gjort sin innsats i husholdningen. Retten synes å ha vurdert B's medvirkning for så vidt som økonomisk likeverdig med A's. Dette siste anser jeg det unødvendig å ta standpunkt til, all den stund vederlagskravet i alle tilfelle vil være begrenset til halvdelen av den samlede verdiøkning.

Vilkårene for å tilkjenne A vederlag er altså til stede, og etter min mening taler sterke rimelighetsgrunner for at det gjøres. Ved utmålingen bør det sees hen til at boligen har vært partenes felles hjem i mer enn 25 år. Den ble opprinnelig også erhvervet av dem i fellesskap, og når den i 1963 ble gjort til særeie for hustruen, hadde det sin bakgrunn i at mannen drev som lastebileier og at hjemmet skulle sikres mot mulig pågang fra hans kreditorer. Siden samlivsbruddet har hustruen blitt boende i huset, mens mannen har skaffet seg en beskjeden leilighet i Drammen, hvor han i noen år har hatt en vaktmesterjobb. Idag er begge ektefellene uføretrygdet.

På denne bakgrunn finner jeg at vederlaget bør settes til loven maksimum, halvdelen av verdiøkningen. Jeg tar utgangspunkt i det beløp lagmannsretten har fastsatt, kr 230.000, som tilnærmet tilsvarer 50 % av den verdiøkning det er tale om. Lagmannsretten uttaler imidlertid at den ved stipuleringen av beløpet også har tatt hensyn til den tid som er gått siden samlivsbruddet i 1985, uten at den tallfester avsavnsgodtgjørelsen. Jeg er for min del enig i at det bør tas hensyn til dette, jf hva jeg har sagt om adgangen til å tilkjenne renter, og slik saken ligger an, finner også jeg det mest hensiktsmessig at A tilkjennes et samlet beløp som innbefatter både vederlag og renter, i stedet for at det gis særskilt dom for rentene. Dette samlede beløp vil jeg sette noe høyere enn lagmannsretten har gjort, til kr 300.000.

Jeg tilføyer at jeg etter omstendighetene ikke vil anse A's rentepåstand som en utvidelse av hans krav som krever motpartens samtykke etter tvistemålsloven §366. B's avvisningspåstand tas således ikke til følge.

Om det annet tvistespørsmål i saken, gjeldsansvaret, bemerker jeg:

Bankgjelden kr 185.000 er knyttet til et gjeldsbrev undertegnet 24. juli 1985 av A som låntager, og en pantobligasjon datert 9. august 1985 undertegnet av B som skyldner, med sikkerhet i boligeiendommen. Dokumentene er således undertegnet av ektefellene umiddelbart forut for samlivsbruddet. Banklånet avløste fire tidligere låneforhold til banken, hvorav partene er enige om at en liten post på kr 4.449 er felles gjeld. De øvrige tre var et kassakredittlån til rest kr 48.598, et annet kassakredittlån til rest kr 76.287 og et gjeldsbrevlån til rest kr 59.131. Disse lån har ifølge en oversikt fra banken avløst andre, tidligere lån, som i sin tid er blitt innfridd.

I alminnelighet har lånene vært sikret ved pantobligasjoner i boligeiendommen. Disse har vært undertegnet dels av B som skyldner, dels av A og tinglyst med samtykke av B som hjemmelshaver. Hvorvidt den ene eller annen form har vært benyttet, synes å ha berodd på tilfeldigheter eller på bankens rutiner.

Etter det som er opplyst må jeg legge til grunn at låneopptakene nok har hatt sammenheng med den lastebilforretning A drev, men at de også har vært utnyttet til å betale ektefellenes løpende, felles utgifter, til boligen, til husholdningen og til personlige behov. Noen annen kreditt eller bankkonto til å dekke slike fellesutgifter har ektefellene ikke hatt. Det er A som i alle år har hatt storparten av kontantinntektene, og lastebilforretningen har vært familiens økonomiske grunnlag. Inntrykket er at ektefellene har "dradd lasset sammen" og hatt én økonomi. Hva B har forklart om dette ved bevisopptaket nå mange år etterpå, synes jeg ikke er så mye å legge vekt på.

På den bakgrunn jeg nå har beskrevet, ser jeg det som naturlig å gå ut fra at ektefellene ved de ulike låneopptak opp gjennom årene, må ha ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap. Dette fører til at bankgjelden på kr 185.000 ansees som felles gjeld, som skal bæres med en halvpart på hver av partene, slik byretten kom til.

Slik jeg ser saken fører således A's anke frem både når det gjelder gjeldsansvaret og - iallfall et stykke på vei - vederlagskravet. Jeg antar likevel at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Saken har reist tolkningsspørsmål vedrørende ektefelleloven §25 annet ledd som har vært lite fremme i praksis, og A har også for Høyesterett modifisert sine anførsler på enkelte punkter. Også de tidligere retters omkostningsavgjørelser bør bli stående. Jeg anser det unødvendig å utforme særskilt konklusjon for hovedanken og motanken og stemmer for denne

dom:

1. A tilkjennes av B's særeie et vederlag på 300.000 - trehundretusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Gjeldsbrevlån kr 185.000 i Sparebanken Buskerud, Lier Sparebank, sikret ved pantobligasjon datert 9. august 1985 i gnr 18 bnr 49 i Y, er felles gjeld for A og B.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gussgard: Når det gjelder forståelsen av ektefelleloven §25 annet ledd, er jeg i det vesentligste enig i det som er anført av førstvoterende. Jeg vil imidlertid ta et forbehold for så vidt gjelder spørsmålet om vederlag kan tilkjennes med et beløp som er høyere enn den verdistigning som totalt kan anses å skyldes kravshaveren. Slik jeg ser det, foreligger ikke spørsmålet til avgjørelse i saken, idet jeg ikke anser den verdistigning som skyldes As innsats, som mindre enn den verdistigning som skyldes hustruen. Det er i saken heller ikke anført at verdistigningen skyldtes andre forhold enn ektefellenes innsats. Jeg er enig i at vederlagskravet settes til 230.000 kroner. Når det gjelder spørsmålet om rentetillegg, har jeg imidlertid et noe annet syn enn førstvoterende.

I norsk rett har det vært et alminnelig utgangspunkt at man må ha en særlig hjemmel for å kreve renter. På formuerettens område gir morarenteloven slik hjemmel når et krav ikke innfris ved forfall, jf loven §2 første ledd. Etter loven §5 kan retten i fullbyrdingsdom for pengekrav utenfor formuerettens område, tilkjenne morarenter fra saksanlegget, eller fra forfallstidspunktet, om kravet forfaller senere. Etter min oppfatning er det denne bestemmelsen som bør bringes til anvendelse i foreliggende sak. Jeg legger til grunn at et vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd er et krav utenfor formuerettens område. Jeg kan ikke se at bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette et skjønnsmessig beregnet rentetillegg. At loven opprinnelig ikke har vært slik å forstå, anser jeg klart. Jeg finner det heller ikke naturlig å innfortolke en slik adgang ut fra forholdene i dag, også fordi et tillegg basert på så skjønnsmessige kriterier gjør bestemmelsen vanskelig å håndheve konsekvent.

Når det gjelder spørsmålet om rentekravet må avvises, er jeg enig med førstvoterende.

Jeg finner det rimelig at det tilkjennes renter av vederlagskravet, og spørsmålet blir da når kravet må anses forfalt.

Der ektefellene ikke kommer frem til enighet, skal et vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd fastsettes av retten på skjønnsmessig grunnlag. Retten skal ta standpunkt til både om vederlag skal tilkjennes og i tilfelle med hvor stort beløp. Ved samlivsbruddet eksisterer bare et potensielt krav av uviss størrelse. Flere momenter kommer inn ved vurderingen av et vederlagskrav. Oppløsning av formuesfellesskapet medfører en inngripende endring i partenes faktiske økonomiske situasjon, og endringen må få betydning ved vurderingen. I teorien er det bl a nevnt som et moment som taler mot vederlag, at den ektefelle som krever dette, har fått fordeler gjennom det økonomiske oppgjør som ellers har funnet sted i forbindelse med samlivsbruddet. Når vurderingen av vederlagskravet skal baseres på en rekke momenter som ikke er klarlagt ved samlivsbruddet, finner jeg det lite rimelig at kravet skal anses forfalt på dette tidspunkt, slik at et rentekrav pådras om kravet ikke erlegges. Jeg nevner også at krav i forbindelse med skifteoppgjør mellom ektefeller bare i liten grad vil være rentebærende. Alle forhold tatt i betraktning, er jeg kommet til at kravet ikke kan anses forfalt før på tidspunktet for domsavsigelsen i første instans. Jeg finner støtte for dette syn i avgjørelse inntatt i Rt-1987-351.

For krav etter ektefelleloven §25 annet ledd, mener jeg det mest nærliggende er å bruke den rentefot som er fastsatt for forbrukerforhold. Morarenteloven §4 punkt b gir da også en adgang til å lempe på renten. I foreliggende sak finner jeg ikke grunn til slik lempning, og mener at den ankende part bør tilkjennes 15% rente av 230.000 kroner fra tidspunktet for byrettens dom, 12. oktober 1987.

Når det gjelder spørsmålet om ankemotparten er medansvarlig for låneopptaket på 185.000 kroner ut over et beløp på 4.449 kroner, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg finner ikke bevismessig grunnlag for å si at hustruen er personlig ansvarlig for dette låneopptaket eller noen av de suksessive lån som var opptatt tidligere, og som ble konvertert i nevnte lån.

Lagmannsretten har lagt til grunn at de lån det dreier seg om, delvis er benyttet til dekning av gjeld pådratt i mannens transportvirksomhet, noe det ikke er uenighet om i saken. Denne del av gjelden er betraktet som mannens særgjeld, noe jeg er enig i. Den øvrige del av gjelden har lagmannsretten betraktet som fellesgjeld, under henvisning til at den er opptatt for å dekke felles behov. Det er vist til ektefelleloven §1.

At gjeld er stiftet for å dekke låntakerens underholdsplikt eller familiens behov, medfører ikke i seg selv at den annen ektefelle er ansvarlig for gjelden. Ankemotparten er bare ansvarlig dersom hun uttrykkelig har påtatt seg slikt ansvar, eller dersom hun ut fra den foreliggende situasjon må anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar.

Etter opplysningene i saken legger jeg til grunn at det var mannen som hadde hånd om økonomien i ekteskapet. Hustruen har forklart at hun bare mottok husholdningspenger. Da hun i begynnelsen av 80-årene hadde vaskejobb, fikk hun ikke husholdningspenger. Ved låneopptaket i Lier Sparebank var det A som alene undertegnet gjeldsbrevet. Om de pantsettelsene som har funnet sted opp gjennom årene, har hun forklart at "ektemannen kom med papirer som hun ble bedt om å skrive under", og at ektemannen i slike situasjoner sa at dersom hun ikke skrev under, "ville han ikke betale mer, og alt ville gå på tvangsauksjon". Slik jeg oppfatter det, har det i dette ekteskapet i liten grad vært slike felles drøftelser om økonomiske anliggender at man med rette kan si at ektefellene har vært sammen om låneopptak, og at forutsetningen mellom dem har vært at begge skulle hefte personlig for gjelden eller del av denne. Hustruen har ikke hatt noen innflytelse på hva låneopptakene skulle brukes til. Jeg legger derfor til grunn at de lån som ble tatt opp, var mannens særgjeld, og at dette også må gjelde lånet på 185.000 kroner, med unntak for beløpet på 4.449 kroner.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bugge.

Kst dommer Dragsten: Likeså.

Dommer Skåre: Når det gjelder spørsmålet om særgjeld eller fellesgjeld er jeg enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Når det gjelder spørsmålet om vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd er jeg enig i dommer Gussgards merknad om tolkingen. Om renter av vederlagskravet vil jeg bemerke:

Jeg er enig med dommer Gussgard i at det ikke kan kreves renter fra saksanlegget. Men i motsetning til henne, mener jeg at renter heller ikke kan kreves fra byrettens dom. Jeg legger da vekt på at det helt ut er avhengig av rettens skjønn om vederlagskrav skal tilkjennes, og i tilfelle med hvilket beløp.

Som påpekt av førstvoterende kan vederlag ikke tilkjennes for verdiøkning som har funnet sted etter separasjonen. På den annen side må det være en viss adgang til å ta etterfølgende momenter med i vurderingen av hvor høyt vederlagskravet bør settes innenfor rammen av §25 annet ledd. Lagmannsretten har lagt en viss vekt på at oppgjøret har tatt tid. Jeg er enig i at dette etter omstendighetene er et relevant argument. Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes for så vidt gjelder vederlagskravet.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A tilkjennes av B's særeie et vederlag på 300.000 - trehundretusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Gjeldsbrevlån kr 185.000 i Sparebanken Buskerud, Lier Sparebank, sikret ved pantobligasjon datert 9. august 1985 i gnr 18 bnr 49 i Y, er felles gjeld for A og B.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.