HR-1990-1966-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-29 |
| Publisert: | HR-1990-01966s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1966/1990, jnr. 1145/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Røstad, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §445, §388, §444, §446 |
Kjennelse:
Ved tiltalebeslutning 24. januar 1990 ble A tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jfr. annet ledd ved under opphold i X kretsfengsel, avd. Y å ha ervervet ca 80 gram amfetamin og ca 850 gram hasjisj. Dette stoff skulle deretter vært videresolgt. Ved Gulating lagmannsretts dom 29. juni 1990 ble A frifunnet. Eliassen var dagen før blitt løslatt fra varetekt som han hadde utholdt fra 5. november 1989. Ved skriv datert 20. juli 1990 til Gulating lagmannsrett fremsatte A ved sin forsvarer Bjørn Lillebergen krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 og §446.
Den 1. oktober 1990 avsa Gulating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"Erstatning og oppreisning til A tilkjennes ikke".
Om saksforholdet for øvrig og anførslene for lagmannsretten, vises til nevnte kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedtrekk anført følgende:
"Erstatning etter straffeprosessloven §445 burde vært vurdert uavhengig av anførslene i kravet. I en sak av denne karakter er det unødvendig formalisme å begrense drøftelsene til de bestemmelser som er nevnt i kravet. A har utholdt 236 dagers varetekt i anledning av saken. Lengden av varetektsoppholdet, sammenholdt med den beskrivelse av dette som er gitt i kravet overfor lagmannsretten bør lede til erstatning ut fra rimelighetsbetraktninger som angitt i §445. Det anføres også at vilkåret for oppreisning etter §446 er til stede."
Eliassen har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
A tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr 86.467,- for lidt inntektstap.
Kr. 600,- for tapte utgifter og kr 100.000,- for ikke-økonomisk tap.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og henvises til ny behandling".
Påtalemyndigheten har avgitt uttalelse til kjæremålet. Når det gjelder spørsmålet om vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 er det vist til anførslene for lagmannsretten.
Det anføres at lagmannsretten ikke hadde foranledning til å drøfte §445 som grunnlag for erstatning til A da §445 ikke var angitt som grunnlag for erstatning i forsvarerens skriv av 20. juli 1990.
Det anføres videre at vilkårene for erstatning etter §445 ikke er til stede. Det må være påført særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen, og det kan ikke ses å være tilfelle. Det kan heller ikke ses å være rimelig å gi slik erstatning i nærværende sak.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget har etter loven full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om å tilkjenne erstatning eller oppreisning i saker av denne art, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 5.
For så vidt gjelder spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §444, er kjæremålsutvalget enig med lagmannsretten i at vilkårene for erstatning etter denne bestemmelse ikke er til stede, idet det ikke foreligger en tilstrekkelig sannsynliggjøring av at Eliassen ikke har foretatt de handlinger han var tiltalt for. Det vises her til lagmannsrettens kjennelse som er avsagt av de samme tre juridiske dommere som deltok ved behandling av straffesaken. Det er for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å fravike denne enstemmige vurderingen.
Kjæremålsutvalget er enig med den kjærende part i at lagmannsretten burde ha vurdert om det var grunnlag for erstatning etter §445 eller i hvert fall ved henvendelse til ham ha brakt på det rene om han ønsket å påberope seg denne bestemmelsen. Som nevnt innledningsvis har imidlertid kjæremålsutvalget full kompetanse i saken og kan følgelig vurdere også dette.
Etter straffeprosessloven §445 kan det tilkjennes erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade, selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Dette er en unntaksbestemmelse som kan anvendes når de alminnelige erstatningsreglene ikke fører frem. Det fremgår imidlertid av bestemmelsens forarbeider og praksis at det er en forutsetning for anvendelse av bestemmelsen at det foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner, jfr. avgjørelsen i Rt-1987-95. Varetektsoppholdet har i den foreliggende sak vært langt - nesten åtte måneder. Fengsling var imidlertid nødvendig ut fra sakens karakter og har vært vurdert gjentatte ganger under saken. Heller ikke for øvrig finner kjæremålsutvalget at det er grunnlag for erstatning etter §445.
Det er da heller ikke grunnlag for oppreisning etter §446.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.