HR-1990-2012-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-06 |
| Publisert: | HR-1990-02012s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2012/1990, jnr. 1201/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, Straffeprosessloven (1981) §95, §183, §257, §258, §271, Domstolloven (1915), §103, §388 |
A er siktet for overtredelse av straffeloven §270 nr. 1 jfr. §271, straffeloven §257 jfr. §258 og straffeloven §183.
Ved brev av 8. oktober 1990 til byrettsjustitiarius i Bergen ba A om at Helge Elvebakk ble oppnevnt som hans forsvarer. Byretten avslo hans begjæring ved beslutning 12. oktober 1990.
A påkjærte byrettens beslutning til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 29. oktober 1990 med slik slutning:
"Kjæremålet avvises".
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:
"Spørsmålet om retten skal gi en person som ikke er advokat - tillatelse til å opptre som forsvarer - beror på et diskresjonært skjønn som ikke kan overprøves. Byrettens beslutning kan derfor ikke påkjæres, jfr. Rt-1979-215 med henvisninger. Det bemerkes at så langt denne spørsmålsstilling angår er stillingen den samme etter någjeldende straffeprosessloven §95 og den gamle straffeprosessloven §103."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på det grunnlag at det ikke er foretatt noe skjønn. Det vises til at retten etter straffeprosessloven §95 kan gi tillatelse til at en "skikket person" - selv om han ikke er advokat - kan oppnevnes som forsvarer. Det vises også til forslag til endringer i domstolsloven bestemmelser om hvem som kan opptre i rettergang for andre. Det anføres at Elvebakk har omfattende praksis både i straffeprosess og sivilprosess. Det anføres at byretten må foreta et diskresjonært skjønn som den i dette tilfelle ikke synes å ha foretatt.
A har nedlagt slik påstand:
"Byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten."
Påtalemyndigheten har uttalt at As kjæremål ikke foranlediger ytterligere kommentarer fra deres side.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har da begrenset kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388.
Den feil som påberopes gjelder byrettens saksbehandling, og ble heller ikke påberopt for lagmannsretten. Det foreligger da ingen feil som utvalget kan prøve, og kjæremålet må derfor avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.