HR-1990-2094-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | HR-1990-02094s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2094/1990, jnr 748/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Auksjons- og licitasjonsloven (1918) §14, Straffeprosessloven (1981) §445, §6, §268, §388, §446, Straffeprosessloven (1981) |
A, født xx.xx.1947, ble den 14. juni 1988 av Rogaland politikammer ilagt et forelegg på kr 30.000,-, subsidiært fengsel i 20 dager, for overtredelse av lov om offentlige auksjoner og lisitasjoner av 14 august 1918 §14 jf §6. Grunnlaget for forelegget var at A som daglig leder i sitt selskap X, som drev bilomsetning, hadde på søndagene 6., 13. og 20. mars 1988 holdt auksjon i selskapets lokaler i Y. Etter at han ble anmeldt 21. mars 1988 av Y kommune, ble han av politiet pålagt å stoppe auksjonsvirksomheten, og etterforsking ble innledet.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Dalane herredsrett til pådømmelse, jf straffeprosessloven §268. Ved herredsrettens dom 9. september 1988 ble A frifunnet, da rettens flertall - de to meddommere - kom til at det ikke var straffbart å holde auksjoner på søndag. Anken fra påtalemyndigheten ble ved Høyesteretts kjennelse 15. desember 1988, lnr 157/1988, inntatt i Rt-1988-1371, forkastet. Høyesterett kom til at forholdet ikke var straffbart. Dette standpunkt var i prosedyren gjort gjeldende både av aktor og forsvarer.
A fremsatte i brev 7 april 1990 krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §445 og §446 for lidt økonomisk tap, tap i fremtidig erverv samt krav om oppreisning, med ialt inntil kr 1.100.000,-.
Dalane herredsrett avsa 1. juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446, fremsatt av A, født xx.xx.1947, tas ikke til følge."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 16. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Den norske Stat ved Det kgl. Justisdepartement betaler i erstatning kr 40.000,- - kronerførtitusen - til A, - - - - v. 27, Z.
2. Staten betaler i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett kr 5.000,- - kronerfemtusen - til A v/ forsvareren.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Mindretallet kom til at A ikke burde tilkjennes erstatning. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de avsagte kjennelser.
Påtalemyndigheten v/politiet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter påtalemyndighetens mening har lagmannsrettens flertall lagt til grunn feil lovanvendelse. Det hevdes at selskapets stilling var slik at politiets inngrep ikke påførte selskapet økonomisk tap. Selskapet var klart insolvent og ble drevet for kreditorenes regning lenge før politiet grep inn og stanset virksomheten. Selskapet er således ikke påført noe økonomisk tap og det foreligger ikke noen adekvat årsakssammenheng mellom stansingen og det påståtte økonomiske tap. Det vil således være vanskelig å akseptere at selskapets leder og eier skulle kunne gjøre krav gjeldende mot staten. A' mulighet til å ta ut lønn var i prinsippet ikke avskåret selv om selskapet var insolvent. Det ville likevel vært lite sannsynlig at han faktisk ville kunne ta ut lønn i perioden. Det er rimelig å legge til grunn at den sannsynlige hovedårsak til A' mulige inntektstap var å finne i selskapets prekære økonomiske situasjon. Lønnstapet A har hatt i henhold til lagmannsrettens kjennelse er derfor ikke en adekvat følge av politiets handling. Lagmannsretten har da anvendt straffeprosessloven §445 feil når den på tross av manglende dokumentert årsakssammenheng tilkjenner erstatning.
Påtalemyndigheten vil under enhver omstendighet hevde at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at erstatning fremtrer som "rimelig" og at skaden er "særlig eller uforholdsmessig". Selskapet var insolvent og drev på kreditorenes regning og selskapet hadde plikt å begjære oppbud. Det synes da lite rimelig å tilkjenne A erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. I en situasjon hvor mulighetene til å ta ut lønn var sterkt begrenset, kan det tap han påføres, ikke anses for å være "særlig" og/eller "uforholdsmessig". Tapet synes teoretisk og hypotetisk fordi ingenting tyder på at selskapets stilling ville kunne forbedres slik situasjonen var.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Staten ved Det kgl. norske justisdepartement frifinnes.
2. A pålegges saksomkostninger etter rettens skjønn."
Kjæremålet er forkynt for A, men han har ikke inngitt noe tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål mot kjennelse for nektelse av å gi erstatning, etter straffeprosessloven kap 31. Utvalget har etter loven full kompetanse ved kjæremål av denne art, jf straffeprosessloven §388 nr 5.
Utvalget antar - som de foregående retter - at krav på erstatning her må baseres på reglene i straffeprosessloven §445.
Etter utvalgets syn har lagmannsretten for sin rettslig prøving - med rette - tatt utgangspunkt i uttalelser til bestemmelsens forarbeider, jf Ot prp nr 35, 1984-85 s 230. Av dette følger at det vil bero på en rimelighetsvurdering ut fra selve ordlyden i §445 sammenholdt med blant annet uttalelsene i forarbeidene, om slik erstatning skal tilstås.
Det er på en bakgrunn som denne utvalget må vurdere om det her er grunnlag for å tilkjenne erstatning i medhold av loven §445.
Utvalget er - som de tidligere instanser - kommet til at selskapet må anses å ha vært insolvent da auksjonssalget på grunn av strafforfølgningen måtte opphøre, og videre i at selskapet ikke ville ha blitt solvent dersom strafforfølgning her var uteblitt.
Utvalget anser det således godtgjort at selskapet på den tid da auksjonssalget ble stanset, faktisk ble drevet på kreditorenes bekostning. I den situasjon som forelå da er det mye som taler for at A var forpliktet til å gi oppbud. Når situasjonen var denne, kan man ikke - slik lagmannsretten kom til - anse ham berettiget til å ta ut lønn.
Utvalget antar som herredsretten og lagmannsrettens mindretall at A ikke er påført noe økonomisk tap ved myndighetens inngrep, og at han således ikke har noe krav på erstatning på grunn av forfølgningen mot ham. Etter utvalgets syn er det heller ikke grunnlag for ut fra rimelighetsgrunner å gi ham erstatning etter §445.
Som de foregående retter anser utvalget det klart at det ikke er grunnlag for oppreisningskrav, etter reglene i §446.
Etter dette tas kravene fra A ikke til følge.
Påtalemyndigheten har påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Denne påstand tas ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446, fremsatt av A, tas ikke til følge.