HR-1990-433-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-13 |
| Publisert: | HR-1990-00433k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 433 K/1990, jnr 253/1990 |
| Parter: | Kristiansund Sandblåserservice (advokat B. Jørgensen-Dahl) mot Oddmund Rekdal Mek. Verksted (advokat Lars E. Frisvold). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412 |
Ved byggingen av en livbåtplattform ved Aukra Vidaregående Skole fikk Oddmund Rekdal Mek. Verksted v/Oddmund Rekdal (heretter kalt Rekdal) underentreprisen med å utføre stålkonstruksjonene. Rekdal satte bort arbeidet med å sandblåse og male stålkonstruksjonene til Kristiansund Sandblåserservice A/S v/Arne Olsen (heretter kalt Sandblåserservice). Det oppstod tvist om de arbeider som ble utført av Sandblåserservice var kontraktsmessige, og ved stevning av 1. januar 1986 til Romsdal herredsrett gikk Sandblåserservice til sak mot Rekdal og gjorde krav på resttilgodehavende etter kontrakten. Kravet ble bestridt av Rekdal som gikk til motsøksmål og krevde erstatning av Sandblåserservice. Rekdal hadde engasjert Ørjavik Industrier A/S til en total omgjøring av arbeidet. Utgiftene til dette ble krevd erstattet av Sandblåserservice.
Romsdal herredsrett avsa 9. juni 1987 dom med slik domsslutning:
"1. I hovedsøksmålet:
Oddmund Rekdal Mek. Verksted frifinnes.
2. I motsøksmålet:
Kristiansund Sandblåserservice A/S tilpliktes å betale til Oddmund Rekdal Mek. Verksted kr. 43.104,00 med 15 % rente fra forkynnelsen av motsøksmålet.
3. I begge søksmål:
Kristiansund Sandblåserservice A/S dømmes til å betale Oddmund Rekdal Mek. Verksted kr. 13.880,00 i saksomkostninger."
Sandblåserservice påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 29. mai 1989 avsa dom med slik slutning:
"1. I begge søksmål:
Romsdal herredsretts dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristiansund Sandblåserservice v/Arne Olsen til Oddmund Rekdal Mek. Verksted v/Oddmund Rekdal kr. 31.642,50 - trettientusensekshundreogførtito 50/100 - innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt."
Domsresultatet ble at Rekdal fikk fullt ut medhold når det gjelder erstatningskravet med fradrag for resttilgodehavende etter kontrakten. Det nærmere saksforhold fremgår av de avsagte dommer.
Sandblåserservice har ved begjæring 14. september 1989 til lagmannsretten begjært saken gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6. Det var vist til erklæring 26. mai 1989 fra Oddvar Utheim og 19. august 1989 fra Agnar Larsen. De har utttalt seg på bakgrunn av de undersøkelser de utførte på stålkonstruksjonene etter at lagmannsrettens dom forelå. Det ble anført at det ut fra dette fremgikk at Sandblåserservice hadde utført sitt arbeide i samsvar med sitt oppdrag, og at Ørjavik Industrier A/S bare hadde malt over det hele med rød primer og et strøk med grå maling.
Lagmannsretten avsa 28. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes."
Kjennelsen er avsagt uten at det er holdt hovedforhandling, jf. tvistemålsloven §412 første ledd.
Sandblåserservice har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til gjenopptakelsesbegjæringen og til at lagmannsretten åpenbart ikke synes å ha forstått sakens faktiske sammenheng. Det heter så videre:
"Lagmannsretten har på side 4 gjengitt deler av lagmannsrettens dom. Det lagmannsrettens dom går ut på, er at det arbeidet den ankende part gjorde på stålkonstruksjonen var beheftet med så store mangler og feil at store flater ikke i det hele tatt var sandblåst og malt. Videre at det slo igjennom rust flere steder.
Ankemotparten hevdet at arbeidet var så dårlig at man måtte sandblåse hele dekket og male det på ny. Det vil med andre ord si at alt det malearbeidet som var utført av den ankende part ble fjernet ved sandblåsing, og dette skulle så males helt på ny. Istedenfor å bruke sinkmaling påsto ankemotparten at det istedet var blitt foretatt forsinking av dekket og så malt utenpå sinkbelegget. Forsinking er det samme som metallisering.
Den testen som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse side 4, viser imidlertid at det ikke er metallisert.
Videre viste testen at det var den ankende parts sinkmaling som lå underst og så den øvrige maling han påførte, og at det eneste man så hadde gjort som såkalt reklamasjonsarbeide, var å male nytt strøk utenpå den ankende parts toppstrøk.
Den rustbeskyttelse som dekket derfor har, er den ankende parts sandblåsing, den ankende parts sinkmaling og den ankende parts primer og dekkmaling. Utenpå dette igjen kommer så maling påført av andre.
Dette må logisk sett innebære at der ikke var store åpne felt som ikke var sandblåst eller rustbeskyttet, og at der ikke var slike mangler ved den ankende parts arbeide som påstått. Men at den malingen som var blitt påført på toppen av den ankende parts rustbeskyttende malingslag, kun har vært påført for å dekke til de mekaniske skader den ankende part hevder ble påført hans arbeide og den løsrust som var forårsaket av slipestøv og borespon i forbindelse med feste av ristene.
Det virker som om lagmannsretten bygger på at hva siv.ing. Urke og Ole Lie har forklart, var troverdig.
Dette til tross for at den test som ble utøvet klart viste at disse forklarte seg uriktig i lagmannsretten, og at deres vitneprov forøvrig derfor ikke kan tillegges troverdighet. Testen har også avslørt at fylkeskommunen som eide livbåtplattformen og som åpenbart mente seg å ha fått en bedre utførelse ved at det var metallisert, er blitt ført bak lyset.
Lagmannsretten viser til at den ankende part ikke har måttet betale for metalliseringen idet merkostnadene dette medfører var tatt ut av regningen. Lagmannsretten har her ikke fattet poenget, nemlig at den ankende part ble belastet erstatning som om dekket var blitt sandblåst helt på nytt, malt på nytt med sinkmaling og påført primer og dekkmaling, mens det riktige er at det ikke er sandblåst på nytt, ikke påført hverken sinkmaling eller metallisering, ikke påført ny primer, ikke påført dekkmaling, men påført et strøk eller to ekstra maling på toppen av det den ankende part har gjort.
Plattformen står i et ekstraordinært sterkt korrosjonsmiljø. Når den behandling den ankende part ga plattformen, selv med tillegg av ett eller to ekstra strøk maling, likevel har holdt seg så godt, er dette et klart bevis for at den ankende part hadde utført arbeidet fullt ut tilfredsstillende.
Den ankende part skulle derfor ikke betale noe av det ekstraarbeid som påføring av ett eller to ekstralag maling kostet.
Den ankende part har gitt uttrykk for både forskrekkelse og motløshet over hva domstolen lar passere med hensyn til uriktige forklaringer for retten og domstolens vurderinger av saksforhold og beviser.
Den ankende part vil anføre at det knapt nok er mulig å fremskaffe klarere bevis for et forhold som ikke kan oppfattes som annet enn svindel på bakgrunn av den test som nå foreligger, og føler seg satt utenfor lov og rett."
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Begjæringen om gjenopptagelse tas til følge."
2. Den ankende part tilkjennes omkostninger for Høyesterett."
Rekdal gjør gjeldende i tilsvaret at kjæremålet ikke inneholder nye opplysninger eller tilbud om nye bevis som er egnet til å endre utfallet av saken. Brevet fra Agnar Larsen er å betrakte som et partsinnlegg og kan ikke ha avgjørende betydning for spørsmålet om hvordan mangelen på platformen er utbedret. Rekdal visste under hovedforhandlingen at utbedringen var utført ved såkalt metallisering av plattformen. Spørsmålet om hvordan utbedringsarbeidene nærmere er foretatt var ikke gjenstand for selvstendig bevisvurdering og var heller ikke av selvstendig betydning for sakens avgjørelse. Det avgjørende er at utbedringsarbeidet bevislig er utført etter at Sandblåserservice hadde avsluttet sitt arbeid.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som beløper seg til kr. 1.800,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal peke på at det ved gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6, slik som det her er tale om, kreves at de nye bevis "aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse". I dette ligger at de nye bevis må medføre at resultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet, jf. avgjørelse i Rt-1939-801 flg.
Utvalget er på denne bakgrunn kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Utvalget finner - som lagmannsretten - at avgjørelsen kan treffes i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd, idet utvalget finner at de strenge vilkår for gjenopptakelse etter §407 nr. 6 åpenbart ikke kan anses oppfylt.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette bli å stadfeste.
Etter utfallet må den kjærende part betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes i samsvar med påstanden til 1.800,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kristiansund Sandblåserservice til Oddmund Rekdal Mek. Verksted 1.800,- - ettusenåttehundre - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.