HR-1990-478-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-27 |
| Publisert: | HR-1990-00478k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 478 K/1990, jnr 318/1990 |
| Parter: | A (Wiig & Co, advokatfirma, ANS v/advokat Børge Knustad) mot Casco Nordsjø A/S (advokatfirma Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Anders Eckhoff v/advokat Hermann Skard). |
| Forfatter: | Aasland, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61, Tvistemålsloven (1915) §404 |
A ble 26. oktober 1988 ansatt som salgssekretær i IFA Alna Marketing A/S. Den 24. oktober 1989 ble hun skriftlig oppsagt fra stilling. Som årsak for oppsigelsen ble det vist til at oppsigelsen var et rasjonaliseringstiltak som var fremtvunget som en følge av den dårlige resultatutviklingen i selskapet. Etter forgjeves forhandlinger anla A sak ved stevning av 18. desember 1989 til Bergen byrett med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Det ble også krevd erstatning. I tilsvaret fra Casco Nordsjø A/S som hadde fusjonert med IFA Alna Marketing A/S, ble det lagt ned påstand om frifinnelse. Det ble også satt fram krav om at A skulle fratre sin stilling mens saken pågikk, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum.
Byretten avsa 30. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Casco Nordsjø A/S begjæring om at A ikke skal stå i stillingen under sakens behandling, taes ikke til følge."
Casco Nordsjø A/S påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 25. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. A fratrer sin stilling i Casco Nordsjø A/S 4 uker etter avsigelse av denne kjennelse.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse tas i hovedsaken."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum uriktig. Under henvisning til arbeidsgiverens anførsler om at det ikke er arbeid å tilby arbeidstaker, er lagmannsretten kommet til at det retten mener er lovregelens bærende hensyn, er av mindre vekt i saken her enn normalt i denne type saker. Argumentasjonen gjør arbeidstakers lovbestemte rett til å stå i stillingen nærmest illusorisk ved rasjonaliseringstiltak. Arbeidsgiveren har selv disponert slik, og lovgiveren har også ment at retten til å stå i stillingen skal være en reell rettighet også i slike tilfeller. Ved at lagmannsretten har knyttet grunnlaget for beskjeftigelse til stillingen som salgssekretær har den snevret inn skjønnstemaet slik at relevante forhold ikke blir vurdert, blant annet plikten til å tilby alternative stillinger. Forholdet til arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 er således ikke gitt tilstrekkelig rekkevidde ved lovtolkningen. Det er også feil lovforståelse av lagmannsretten å trekke inn i vurderingen en foreslått nedleggelse av lager og ordrekontor i Bergen på en slik måte at fratredelsesdato av lagmannsretten er satt til et tidspunkt før den planlagte nedleggelsen blir aktualisert. Premissene for lagmannsrettens kjennelse er utilstrekkelige når det under drøftelsen av om det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling, ikke med et eneste ord fremgår hva urimeligheten for arbeidsgiveren består i, selv om man kan formode at den består i en forlenget lønnsplikt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 25. juli 1990 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger i tilknytning til fratredelsesspørsmålet."
Castro Nordsjø A/S har i tilsvaret gjort gjeldende at uenigheten mellom partene i denne saken ikke består i lovtolkningen, men om det i denne konkrete saken er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. Det er ellers vist til at det ikke foreligger omplasseringsmuligheter, og at grunnlaget for fratreden ikke er den forestående nedleggelse.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 25. juli 1990 stadfestes.
2. Casco Nordsjø A/S tilkjennes saksomkostninger i tilknytning til fratredelsesspørsmålet med kr. 27.500.-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404. De spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum, eller om kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at det etter lovforarbeidene "skal mye til for å avsi kjennelse for fratredelse der bakgrunnen for oppsigelsen er å finne i bedriftens eget forhold, som foreksempel rasjonalisering/driftsinnskrenkning". Den finner det likevel klart at kjennelse for fratreden ikke er utelukket i slike tilfelle. Dette bygger på en riktig forståelse av lovregelen, jf. således det som uttales i avgjørelsen i Rt-1984-400, og som har fått tilslutning i senere avgjørelser. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har bygd sin avgjørelse på forhold som etter lovregelen må anses irrelevante ved den vurdering som må finne sted. Avveiningen av om disse forhold gir tilstrekkelig grunnlag for å fravike det retten korrekt har lagt til grunn som regelens utgangspunkt, beror på en bevisbedømmelse og konkret rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Utvalget kan ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner som må lede til opphevelse.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Utvalget finner at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse kan bli stående, men at kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningsbeløpet settes til kr. 2.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Casco Nordsjø A/S 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.