HR-1990-554-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-00554k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 554 K/1990, jnr 315/1990 |
| Parter: | A (advokat Marlow Lokshall) mot Bergen kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Arne Langeland). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §346, §404 |
Kjennelse:
Ved stevning til Bergen byrett 3. januar 86 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning mot Bergen Kommune. Bergen byrett avsa 20 oktober 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Bergen kommune frifinnes.
2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse Bergen kommunes omkostninger med kr 16000,- - kronersekstentusen -."
Dommen ble av A påanket til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 2 oktober 1989. Ved rettsmøtets begynnelse fremsatte A begjæring om at forhandlingene skulle foregå for lukkede dører. Lagmannsretten fant at vilkårene for lukking av dørene ikke var til stede, og avslo begjæringen. Den ankende part forlot da rettssalen, og lagmannsretten avsa samme dag uteblivelsesdom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Bergen kommune innen 2 -to - uker kr 4000,- - firetusenkroner -."
Den 3 oktober 1989 tilskrev A Høyesterett med kopi til lagmannsretten. Da det var uklart om brevet var ment som anke eller oppfriskningesbegjæring, ble hun gitt frist til å fremsette en erklæring om anke eller oppfriskning som fyller loven betingelser. Den 12 februar 1990 innkom begjæring om oppfriskning fra A til Gulating lagmannsrett. Hun innbetalte ikke saksomkostningene som hun ble ilagt i uteblivelsesdommen idet hun anførte at hun hadde hatt gyldig forfall.
Den 27 juni 1990 avsa Gulating lagmannsrett beslutning med slik slutning:
"1. Begjæringen om fritakelse for å nedlegge i retten de ilagte omkostninger med kr 4000,- avslås.
2. A gis frist til å betale omkostningene på 1 - en - uke regnet fra forkynnelsen av denne beslutning."
A har påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet anføres å gjelde lagmannsrettens bevisbedømmelse, saksbehandling og rettsanvendelse.
Det anføres at kjennelsen inntatt i Rt-1988-481 som lagmannsretten har vist til, ikke kan være avgjørende i denne sak. Denne kjennelse gjaldt kjæremål over omkostningsavgjørelse i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd hvor kjæremålsrettens prøvelsesadgang er begrenset. I den foreliggende sak må kjæremålsutvalget kunne prøve spørsmålet om den kjærende part hadde lovlig forfall.
Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at A ikke hadde lovlig forfall. Hun begjærte forhandlingene ført for lukkede dører fordi det var en tilhører fra skoleadministrasjonen til stede. Hun var overbevist om at hun hadde krav på dette, og når lagmannsretten - etter hennes subjektive oppfatning ved en feil avslo hennes begjæring, fikk hun et sjokk som gjorde henne midlertidig ufør og ute av stand til å ivareta sine interesser i saken.
Det anføres at det hadde vært en fordel om hun for å sikre bevis hadde skaffet seg en legeerklæring om sin sinnstilstand den 2 oktober 1989. Det så hun ikke som selvprosederende part betydningen av. Da det i dag ikke er mulig å skaffe noen eksakt medisinsk vurdering av den kjærende parts sinnstilstand denne dagen, må det ikke reises for store beviskrav i ettertid. Retten må kunne legge allmenpsykologisk kjente fenomener til grunn for analysen av hva som er mest sannsynlig her. På bakgrunn av hennes følelsesmessige engasjement og det forhold at spørsmålet om å føre forhandlingene for lukkede dører kom brått på, er det mest sannsynlig at hun fullstendig mistet selvkontrollen da hun følte at heller ikke lagmannsretten var villig til å gi henne en saklig og rettferdig behandling.
Særlig fordi den kjærende part er av utenlandsk opprinnelse burde retten gjort mer både for å gjøre henne oppmerksom på konsekvensene av å forlate rettssalen og kontrollere hennes sinnstilstand.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A fritas for å nedlegge i retten de ilagte omkostninger med kr 4000,- for oppfriskning av Gulating lagmannsretts uteblivelsesdom i dens sak 42/1988.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Bergen kommune har i sitt kjæremålstilsvar anført følgende: "... Kjæremotparten er enig med lagmannsretten i at lagmannsretten ikke kunne være pliktig til å foreholde kjærende part virkningen av hennes opptreden. Dette følger klart av kjennelsen i Rt-1988-481, som lagmannsretten har vist til. Kjærende parts anførsel om at kjennelsen ikke kan være avgjørende for denne saken p.g.a. den begrensede prøvelsesadgang ved denne type avgjørelser, er uforståelig.
3. Kjærende part var som kjent frammøtt i rettslokalet ved hovedforhandlingens begynnelse. Hun forlot lokalet p.g.a. at hun ikke ville delta i rettsmøte med en tilskuer til stede.
Etter kjæremotpartens syn kan det selvsagt være lovlig forfall dersom en part må forlate hovedforhandlingen p.g.a. akutt sykdom. I dette tilfelle kan kjæremotparten imidlertid ikke se at det er godtgjort at den kjærende part var i en slik psykisk tilstand at dette kan begrunne at forfallet skulle være lovlig."
Bergen kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
2. Bergen kommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken, idet begrensningene etter tvistemålsloven §404 ikke gjelder her.
For å frita A for å nedlegge de saksomkostninger hun ble ilagt ved uteblivelsesdommen kreves at hun sannsynliggjør at hun forlot rettssalen under lagmannsrettsbehandlingen på grunn av gyldig forfall. Dette følger av tvistemålsloven §346 tredje ledd slik den lød før lovendring 18 desember 1987 nr 97. Ved lovendringen er fritaksgrunnlaget noe utvidet, men endringen er uten betydning allerede av den grunn at saken kom inn til domstolene før ikrafttredelsestidspunktet 1 april 1988.
I begjæringen til lagmannsretten om oppfriskning anfører A som forklaring på hvorfor hun forlot rettslokalet, at hun ikke kunne godta at saken ble fortsatt da retten ikke tok til følge hennes begjæring om lukkede dører. For Høyesterett er påberopt at avgjørelsen om åpne dører brakte henne i en sjokktilstand som gjorde henne midlertidig ufør og ute av stand til å ivareta sine interesser. Det foreligger ikke noe nærmere som kan underbygge dette. Heller ikke rettssakens gjenstand eller avgjørelsen av begjæringen om lukkede dører kan forklare en slik reaksjon. Ut fra de foreliggende opplysninger kan utvalget videre ikke se at lagmannsretten hadde noen oppfordring til å søke klarlagt hennes tilstand ved å tilkalle lege el. Slik utvalget ser det, er det ikke sannsynliggjort at hun hadde gyldig forfall da hun forlot rettsmøtet.
At lagmannsretten ikke foretok seg noe for å orientere A om virkningen av at hun forlot rettssalen eller for å få henne til å vende tilbake, gjør ikke fraværet til et gyldig forfall. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis tidligere, jf Rt-1988-481.
Lagmannsrettens beslutning blir etter dette å stadfeste, dog slik at det settes ny frist for betaling av omkostningene i uteblivelsesdommen jf punkt 2 i beslutningen. Utvalget finner at fristen passende kan settes til en uke etter forkynnelsen av denne kjennelse.
Bergen kommune har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge, og omkostningene settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes, dog slik at fristen i slutningens punkt 2 for å betale de ilagte omkostninger i uteblivelsesdommen settes til 1 - en - uke fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Bergen kommune 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.