Rt-1988-481
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-21 |
| Publisert: | Rt-1988-481 (148-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Uteblivelsesdom, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 160 K/1988 |
| Parter: | East Import A/S (Helge Elvebakk) mot Torgrim Rustad (advokat Olav Markhus). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Aasland, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §341, §349, Domstolloven (1915) §200, §205, §177, §179, §181, §345, §404, §88, Prisloven (1953) §18, LOV-1987-12-18-97 |
Ved stevning av 20. november 1984 reiste Torgrim Rustad sak ved Bergen byrett mot East Import A/S med påstand om at saksøkte skulle betale opptil kr. 23.438,80 med renter og omkostninger.
Bergen byrett avsa 12. september 1986 uteblivelsesdom med slik slutning:
«East Import A/S dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Torgrim Rustad kr. 16.438,80 - sekstentusenfirehundreogtrettiåtte 80/100 - med tillegg av 15 % rente p.a. fra 20. november 1984 til betaling skjer.
East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr. 10.285,- - titusentohundreogåttifem - kroner.»
East Import A/S begjærte oppfriskning. Bergen byrett avsa 11. september 1987 dom med slik slutning:
«1. Bergen byretts uteblivelsesdom av 12. september 1986 oppheves.
2. East Import A/S frifinnes.
3. East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr. 17.285,- - syttentusentohundreogåttifem - kroner, heri inkludert kr. 10.285,- - titusentohundreogåttifem - kroner som ble ilagt ved uteblivelsesdommen av 12. september 1986.»
East Import A/S påkjærte saksomkostningsavgjørelsen i oppfriskningssaken. Gulating lagmannsrett avsa 25. november 1987 kjennelse med slik slutning:
«Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
East Import A/S betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Torgrim Rustad med 1.000,- - ettusen - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.»
- - -
East Import A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Den kjærende part hevder at det ikke skulle vært avsagt uteblivelsesdom, men vanlig dom. Det forhold at han møtte og prøvde å forhandle utelukker at bestemmelsen i tvistemålsloven §341, første ledd kan anvendes.
Det anføres at dommeren skulle gjort den kjærende part oppmerksom på hvilke følger det ville få at han forlot rettsmøtet. Det skulle også vært gitt en frist til å få en annen til å møte for firmaet, jfr. tvistemålsloven §88, idet den kjærende part var brakt i en situasjon hvor han på grunn av sin opprørte sinnstilstand ikke maktet å fremstille saken på forståelig måte.
Den kjærende part fremholder videre at det for lagmannsretten forelå et krav om bot for rettsstridig forhold begått av motpartens prosessfullmektig, idet denne uten den kjærende parts vitende hadde frafalt vitner som han hadde oppgitt. Vitnene måtte av denne grunn innkalles neste dag, slik at hovedforhandlingen tok to dager. Den kjærende part viser til ordene «som ikke av særlige grunner påhviler noen annen» i tvistemålsloven §341 første ledd samt til Altens kommentar til bestemmelsen med henvisning til tvistemålsloven §177 og til domstolsloven §200 og §205. Han hevder at lagmannsretten klart har forbigått dette faktum i sin kjennelse. Lagmannsretten var forpliktet til å prøve om det forelå «særlige grunner», jfr. tvistemålsloven §177 første ledd, jfr. domstolsloven §200 første ledd. Det hevdes å være feil ved lagmannsrettens saksbehandling når den ikke har lagt vekt på dette. Den kjærende part gjør derfor gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og hjemvises til ny behandling. Den kjærende part har også anført at det er feil tolking av tvistemålsloven §181 annet ledd når lagmannsretten har lagt til grunn at man ikke kan prøve den rent skjønnsmessige fastsettelse av saksomkostninger. Det gjøres gjeldende at etter rettspraksis kan skjønnet prøves når skjønnet er vilkårlig eller det overskrider grensen for forsvarlig skjønn. Det vises i den forbindelse til Rt-1977-707 og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i l.nr. 368 K/1984. Den kjærende part hevder at saksøker i foreliggende sak ikke under noen omstendighet skulle vært tilkjent saksomkostninger i oppfriskningssaken.
Vedrørende tolkingen av tvistemålsloven §349, første ledd, annet ledd og tredje ledd heter det videre i kjæremålet:
«Om 1. ledd har jeg alt omhandlet på side 2 i dette kjæremål. Nemlig at omkostningsregelen ikke kan fravikes hvis ikke det foreligger særlige grunner. Om uttrykket «tilgunst» må menes at en dom endres i den saksøktes favør, men jeg hevder at dette ikke behøver å bety full frifinnelse.
Etter 2. ledd fremgår at man ikke blir fri for omkostninger som er ilagt ved uteblivelsesdommen selv om denne blir forandret til gunst.
I dette ligger at selv om dommen blir delvis endret så må allikevel saksøkte dekke omkostningene i uteblivelsessaken.
3. ledd er delt i to alternativer. Det ene er at hvis uteblivelsesdommen er avsagt med urette, og det andre alternativ at det foreligger gyldig forfall.
Det første alternativ med «urette» fortolker jeg slik at når oppfriskningssaken ender med full frifinnelse så er uteblivelsesdommen avsagt med urette. Men jeg innfortolker også at dersom et prosessuelt vilkår manglet er også uteblivelsesdommen avsagt med urette. Jeg hevder kort at det her må foretas en materiellrettslig fortolkning idet jeg mener dette gir det resultat som stemmer best med alminnelig rettsoppfatning. Det å skulle betale saksomkostninger i en sak man ved dom blir frifunnet for er så urimelig som det går an å bli og jeg hevder det strider mot alminnelig rettsoppfatning. Anvendt på det foreliggende saksforhold skulle det tilsi at for begge handlinger skulle de alminnelige regler om saksomkostninger gjelde.
Om gyldig forfall viser jeg til første avsnitt side 3 og til at gyldig forfall også må sies å foreligge når en prosessfullmektig av en eller annen grunn blir dårlig under et rettsmøte som gjør at han ikke er i stand til å prosedere.
Det er heller ikke selvforskyldt når motpartens prosessfullmektig først plager saksøkte med et ugrunnet søksmål og deretter med forsett holder et provoserende foredrag som går langt utover grensen for dette, nemlig å redegjøre for saken. Også dette skulle tilsi at de alminnelige regler om saksomkostninger må komme til anvendelse.»
I prosesskrift av 9. januar 1988 har den kjærende part utdypet sine anførsler vedrørende kravet om rettergangsbot. Han reiser i den forbindelse spørsmål om foreliggende kjæremål skal stilles i bero inntil et bebudet videre kjæremål over avgjørelsen om rettergangsboten er avgjort.
I prosesskriv av 4. februar 1982 har den kjærende part under henvisning til tvistemålsloven §345 gjort gjeldende at uteblivelsesdom ikke skulle vært avsagt idet saken også gikk etter prisloven §18. Partene hadde da ikke fri rådighet over sakens gjenstand og uteblivelsesdommen er avsagt med urette, jf. tvistemålsloven §349 tredje ledd.- - -
Torgrim Rustad har i tilsvar gjort gjeldende at han fullt ut støtter seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er videre anført i tilsvaret:
«Helge Elvebakk forlot hovedforhandlingen 10. september 1986 i stor affekt umiddelbart etter at jeg hadde påbegynt min saksfremstilling og idet han kom med den uttalelse lagmannsretten har bygget på. Videre hadde han selv bedt de 2 vitnene innstevnet etterat jeg hadde fremlagt deres skriftlige erklæringer. Før hovedforhandlingen i oppfriskningssaken 8. september 1987 fikk jeg telefonisk henvendelse fra byrettens kontor om de 2 vitnene og sa da at jeg for min del frafalt dem idet jeg holdt meg til de 2 erklæringene.»
- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404 til å prøve om det er feil i lagmannsrettens saksbehandling eller om retten har bygd på uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens kompetanse til å prøve byrettens saksomkostningsavgjørelse var begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd.
Ut fra byrettens bevisbedømmelse, som lagmannsretten og utvalget er bundet av, er det klart at den kjærende part forlot rettsmøtet den 10. september 1986 uten gyldig grunn. Det var da ingen feil at retten, når motparten begjærte uteblivelsesdom, avsa slik dom istedenfor å fortsette forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §341 annet ledd annet punktum. Heller ikke hadde den kjærende part noe krav på at dommeren skulle ha gjort ham oppmerksom på følgene av å forlate rettsmøtet eller gitt en frist til å få en annen til å møte for parten.
Utvalget finner det klart at tvistemålsloven §349 tredje ledd må forstås slik at uteblivelsesdommen er avsagt med rette når de prosessuelle betingelsene for uteblivelsesdom forelå. Det forhold at den uteblevne part får fullt medhold i oppfriskningssaken, innebærer ikke at uteblivelsesdommen ble avsagt med urette.
At motparten krevde prisen redusert som urimelig, medfører ikke at den uteblevne part manglet fri rådighet, jfr. tvistemålsloven §345, og var dermed ikke til hinder for uteblivelsesdom.
Utvalget kan således ikke se at det foreligger noen saksbehandlings- eller lovtolkningsfeil for så vidt lagmannsretten kom til at den kjærende part måtte pålegges saksomkostninger i oppfriskningssaken overensstemmende med tvistemålsloven §349 første ledd.
Derimot finner utvalget at det kan reises spørsmål om lagmannsrettens saksbehandling i forhold til en anførsel fra den kjærende part om saksomkostningenes størrelse. De omkostninger ved oppfriskningssaken som skal bæres av den uteblevne part etter tvistemålsloven §349 første ledd, er omkostninger som ikke av særlige grunner påhviler noen annen. Den kjærende part hevdet for lagmannsretten at hovedforhandlingen i oppfriskningssaken tok en ekstra rettsdag fordi motpartens advokat overfor retten hadde opplyst at to vitner den kjærende part hadde oppgitt, var frafalt. Denne opplysningen var ikke riktig, og medførte at hovedforhandlingen måtte utsettes til neste dag for at vitnene kunne bli avhørt. Den kjærende part hevdet for lagmannsretten at det herved skjedde en unødvendig fordyrelse av saken og at saksomkostningene i oppfriskningssaken under enhver omstendighet måtte bli redusert. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har drøftet denne anførsel. En slik drøftelse var det etter utvalgets syn foranledning til. Riktignok kunne ikke lagmannsretten selv ta stilling til det bevismessige spørsmål om hvem som bar ansvaret for at vitnene ble avsagt. Men slik saken lå an, burde lagmannsretten ha overveid om det var en saksbehandlingsfeil at byretten ikke hadde drøftet dette spørsmål. I rettsboken fra hovedforhandlingen for byretten i oppfriskningssaken heter det således:
«Det ble klarlagt at årsaken til at vitnene Tornøe og Birkeland ikke var innstevnet var at advokat Markhus hadde frafalt dem.»
På denne bakgrunn hadde byretten en klar foranledning til å drøfte om det var grunnlag for å tilkjenne fulle saksomkostninger i oppfriskningssaken. Når dette ikke var drøftet, måtte det anses som en mangel ved byrettens begrunnelse som lagmannsretten kunne prøve overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd.
Utvalget finner grunn til å tilføye at advokat Markhus har anført at han på telefon fra byrettens kontor utelukkende opplyste at det for hans del ikke var nødvendig at vitnene møtte. Han regnet med at den kjærende part ville få en tilsvarende henvendelse fra rettens kontor og derved få anledning til å ta standpunkt til om vitnene skulle innkalles. Den kjærende part hevder på sin side at denne fremstilling er uriktig, og at dette kan bevises ved forklaring fra vedkommende sekretær ved byrettens kontor. Disse bevisspørsmål ligger utenfor hva lagmannsretten og utvalget har prosessuell kompetanse til å ta standpunkt til.
Utvalget finner at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke drøftet anførselen fra den kjærende part om utgiftene ved den ekstra rettsdag. En slik drøftelse måtte etter utvalgets syn ha ledet til at byrettens saksomkostningsavgjørelse var blitt opphevet. På grunn av de prosessuelle kompetansebegrensninger som medfører at bare byretten har full kompetanse til å treffe avgjørelse om saksomkostningsspørsmålet, finner utvalget at både byrettens og lagmannsrettens avgjørelser bør oppheves og saken hjemvises til byretten for fortsatt behandling.
For ordens skyld bemerkes at henvisningene til tvistemålsloven §349 gjelder bestemmelsen slik den lød før endring ved lov 18. desember 1987 nr. 97. Lovendringen har ingen betydning for den foreliggende sak.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i anledning av kjæremålet bør utsettes til den endelige avgjørelse overensstemmende med tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.- - -