HR-1990-602-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-16 |
| Publisert: | HR-1990-00602k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 602 K/1990, jnr 360/1990 |
| Parter: | Kåre Kolnes (advokat Atle Helljesen) mot Lars Kolnes (advokat Endre Grande). |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, §146, §159, Odelsloven (1974) §64, §70 |
Kjennelse:
I odelsløsningssak mellom Lars Kolnes og Kåre Kolnes avsa Gulating lagmannsrett 1 desember 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Lars Kolnes har odelsløsningsrett til eiendommen gnr. 11 bnr. 12 i Sola kommune.
2. Kåre Kolnes dømmes til å utstede skjøte på eiendommen til Lars Kolnes mot å motta kjøpesummen slik den blir fastsatt ved odelstakst. Tidspunktet for skjøteutstedelse og betaling av kjøpesum fastsettes til 14. april 1990 og Kåre Kolnes må fravike eiendommen fra samme tidspunkt.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kåre Kolnes til Lars Kolnes kr 64593,- - kroner sekstifiretusenfemhundreognittitre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med 18 % rente fra samme dato til betaling skjer."
Kåre Kolnes påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved beslutning 15 juni 1990 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken nektet fremmet til Høyesterett.
Den 5 februar 1990 - som var innenfor ankefristen - fremsatte Lars Kolnes ved sin prosessfullmektig begjæring om retting av lagmannsrettens domsslutning.
Begjæringen er begrunnet slik:
"Nærværende er prinsipalt å oppfatte som begjæring om retting av domsslutningens pkt. 2 med hjemmel i Tvistemålsloven §156 idet det etter mitt syn foreligger en åpenbar uriktighet i slutningen.
Hvis retting ikke kan skje gjelder nærværende anke over domsslutningens pkt. 2 for såvidt gjelder fastsettelse av skjøteutstedelse og betaling av kjøpesum til 14.4 1990.
For såvidt gjelder slutningens pkt. 2, la undertegnede ned slik påstand som fremgår av dommen side 9: Kåre Kolnes dømmes til å utstede skjøte på eiendommen til Lars Kolnes mot å motta kjøpesummen slik den blir fastsatt på odelstakst, samt at retten fastsetter nærmere bestemmelser etter Odelsloven §70.
Siste ledd i setningen var myntet på at herredsretten i forbindelse med odelstaksten eventuelt i egen fravikelseskjennelse skulle fastsette tidspunkt for fravikelse og oppgjør.
Slik domsslutningen er blitt foreligger en åpenbar motsigelse idet det er ugjørlig å få avholdt en odelstakst som kan være rettskraftig til 14. april 1990. Hensyn må tas til ankefristens utløp i denne sak, samt at en eventuell odelstakst også vil ha en tilsvarende frist på 2 mndr. for anvendelse av rettsmidler. Foruten dette kommer selvsagt det faktum at Jæren herredsrett ikke kan få avholdt noen odelstakst i det hele tatt innen fristen.
Tidspunktet er ikke drøftet i lagmannsrettens premisser og det er derfor grunn til å anta at retten har kommet i skade for enten å skrive feil eller av annen grunn har skapt en uklarhet en pkt. 2 som gjør at motsetningen mellom å fastsette kjøpesum ved odelstakst og fastsettelse av tidspunkt av betaling av takstbeløpet trer klart fram og blir umulig å praktisere. Etter mitt syn må dette kunne karakteriseres som en åpenbar uriktighet eller utelatelse. "
Subsidiært ble det anført:
"Foreligger ikke grunnlag for retting må dommen ankes inn for Høyesterett med mindre ankemotparten aksepterer et endret tidspunkt eller at herredsretten i forbindelse med odelstaksten fastsetter fravikelsestidspunkt.
Nærværende begjæring om retting/anke til Høyesterett uttas for å forhindre at dommen blir rettskraftig før retten har tatt stilling til spørsmålet om retting."
Rettingsbegjæringen ble av lagmannsretten stillet i bero i påvente av kjæremålsutvalgets behandling av Kåre Kolnes' anke, og ble deretter forelagt hans prosessfullmektig. I brev av 6 august 1990 til lagmannsretten svarte denne slik:
"Spørsmålet om retting har vært forelagt Kåre Kolnes.
Det foreligger dessverre ikke grunnlag for noe samarbeid mellom partene når det gjelder gjennomføringen av denne saken. Kåre Kolnes har inntatt det standpunkt at han ikke ønsker å medvirke til at løsningssaken skal gjøres lettere for Lars Kolnes. Tross alt føler Kåre Kolnes at det i dette tilfellet urettmessig er reist løsningssak mot ham, og at han av den grunn risikerer å bli påført store tap. I alle fall bygger lagmannsrettens avgjørelse på at han skal påføres store tap.
Jeg vil tilføye at Kåre Kolnes vil gjøre gjeldende at det ikke foreligger noen selvstendig ankeerklæring fra Lars Kolnes' side. Høyesterett har tatt stilling til den ankeerklæring som foreligger, og nektet saken fremmet. En evt. motanke fra den annen part er dermed også bortfalt.
At begjæringen om retting ikke er behandlet ennå, kan ikke føre til at det nå skal oppstå en ny ankesak.
Kåre Kolnes mener også at det ikke fremgår av lagmannsrettens dom at det foreligger en åpenbar uriktighet eller skrivefeil i dommen. Realiteten i saken er at det fra domstolens side er satt en frist som Lars Kolnes mener at det ikke er gjørlig for ham å overholde. Kolnes hadde selvsagt den mulighet å forsøke å overholde fristen. Han hadde også den mulighet å påanke dommen for å få fristen endret.
Jeg kan forsåvidt beklage den situasjonen som er oppstått. Jeg har også pekt på den i min ankeerklæring.
Dersom anken var tatt under behandling, hadde Høyesterett selvsagt muligheter for å foreta endring i domsslutningen, slik motparten nedla påstand om i tilsvaret (motanken). Nå har ikke det skjedd, og det er da Lars Kolnes' problem å finne en løsning på den situasjonen som nå er oppstått, slik Kåre Kolnes ser det."
Lagmannsrettens formann avsa 7 september 1990 beslutning med slik slutning:
"Lagmannsrettens domsslutning pkt. 2 rettes og skal lyde således:
Kåre Kolnes dømmes til å utstede skjøte på eiendommen til Lars Kolnes mot å motta kjøpesummen slik den blir fastsatt ved odelstakst. Tidspunktet for skjøteutstedelse, overtagelse av eiendommen og betaling av kjøpesummen fastsettes av Jæren herredsrett."
Beslutningen er av lagmannsrettens formann begrunnet slik:
"Rettens formann finner med hjemmel i tvistemålsloven §156 i.f. å kunne foreta retting av domskonklusjonen alene, idet det foreligger en åpenbar uriktighet og ikke tvil om hvordan rettingen skal foretas på bakgrunn av Lars Kolnes presisering av sin påstand. Når Lars Kolnes i sin påstand for Gulating lagmannsrett brukte uttrykket "samt at retten fastsetter nærmere bestemmelser etter odelsl. §70", oppfattet retten det slik at den rett det var tale om var den rett påstanden ble nedlagt for, siden det ikke var holdepunkter for noe annet.
Fristen ble ikke berørt i partens innlegg. På bakgrunn av muligheten for anke og usikkerhet med hensyn til hvor lang tid odelstaksten eventuelt ville ta anså retten det for umulig å beregne et fremtidig fravikelsestidspunkt. Retten fant derfor å måtte bygge på hovedregelen i odelsloven §70 annet ledd og fastsatte fravikelsestidspunktet "til 14. april førstkommende".
Det er ikke grunnlag for tvil om at lagmannsretten, hvis den hadde vært klar over at Lars Kolnes med "retten" mente Jæren herredsrett, ville lagmannsretten i sin dom overlatt til herredsretten å fastsette fravikelsestidspunktet. I ettertid, etter at Lars Kolnes mening med sin påstand er fremkommet, må en kunne fastslå at det foreligger en åpenbar misforståelse. Misforståelsen må i dette tilfelle ført til en åpenbart uriktighet i forhold til §156 første ledd. Således finnes vilkårene for retting å være til stede."
Kåre Kolnes har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten ikke hadde adgang etter tvistemålsloven §156 til å foreta en slik retting som her er gjort. Lagmannsretten har gått langt utenfor den rammen som er trukket opp i tvistemålsloven §156. Lars Kolnes' påstand for lagmannsretten var utformet slik at lagmannsretten oppfattet det som sin oppgave å fastsette nærmere bestemmelser etter odelsloven §70. Lagmannsretten har truffet en realitetsavgjørelse som ikke kan endres på annen måte enn ved anke.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts beslutning av 07. september 90 om endring i punkt 2 i domsslutning av 1. desember 1989, oppheves.
Kåre Kolnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2000,-."
Lars Kolnes har i tilsvaret gjort gjeldende at den rettelse som er foretatt ligger godt innenfor det loven tillater, idet det må være klart at lagmannsretten hadde misforstått hans påstand, og ikke fulgt systemet i odelsprosessen med avgjørelse av løsningsspørsmålet, senere odelstakst og eventuell fravikelseskjennelse deretter. Domsslutningens punkt 2 er selvmotsigende og er umulig å gjennomføre. Dette medfører at det er en åpenbar uriktighet i slutningens pkt 2 som kan rettes. Domsslutningen er i strid med tvistemålsloven §146 da en odelstakst ikke ville kunne ha blitt rettskraftig til 14 april 1990.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,-."
I prosesskrift 17 oktober 1990 har den kjærende part gjentatt og utdypet sine anførsler noe.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremål mot en rettingsbeslutning i medhold av tvistemålsloven §156 bare kan erklæres på det grunnlag at rettelsen går videre enn loven hjemler, jf §159.
Lagmannsrettens formann har, som det fremgår av begrunnelsen for beslutningen, lagt til grunn at utformningen av pkt 2 i lagmannsrettens opprinnelige domskonklusjon berodde på en misforståelse av den påstand Lars Kolnes hadde nedlagt, og at det ikke er noen tvil om at retten i sin dom ville ha overlatt til herredsretten å ha fastsatt fravikelses- og oppgjørstidspunktet dersom den hadde vært klar over at dette var hva Lars Kolnes tilsiktet med sin påstand. På dette grunnlag har lagmannsrettens formann funnet at det i dommen foreligger en åpenbar uriktighet, som kan rettes av ham etter tvistemålsloven §156, idet det ikke er noen tvil om hvorledes rettingen skal foretas.
Utvalget antar at lagmannsrettens dom, som er avsagt i medhold av odelsloven §64, egentlig skulle vært gitt form av en fastsettelsesdom uten fravikelsesbestemmelser etter domskonklusjonens pkt 2, jf Rt-1989-447. Slik konklusjonens pkt 2 lyder etter rettingen vil imidlertid fastsettelsen av tidspunktet for skjøteutstedelse, oppgjør og fravikelse være helt og holdent overlatt til herredsretten i medhold av odelsloven §70. Slik det opprinnelige pkt 2 i domskonklusjonen var utformet, var det åpenbart blitt meningsløst, og det må legges til grunn at det berodde på en misforståelse fra rettens side. På denne bakgrunn finner utvalget at rettingen ligger innenfor rammen av det som kan foretas av rettens formann i medhold av tvistemålsloven §156. Det må antas at den retting lagmannsrettens formann foretok, også kunne ha gått ut på å utelate hele det opprinnelige pkt 2 fra domskonklusjonen; den tilsiktede realiteten ville i så fall ha vært den samme.
Utvalget tilføyer at åpenbare prosessøkonomiske hensyn tilsier at den nevnte rettelse kunne foretas innenfor rammen av §156, fremfor at man skulle være henvist til å ta den subsidiære anke fra Lars Kolnes under behandling for å få rettet feilen.
Kjæremålet har vært forgjeves, og utvalget tar motpartens påstand om saksomkostninger til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kåre Kolnes til Lars Kolnes 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.