HR-1991-11-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-10 |
| Publisert: | HR-1991-00011k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 11 K/1991, jnr 427/1990 |
| Parter: | A (advokat Tron Egil Høyrem v/advokat Johan Fredrik Gjesdahl) mot B (advokat T Skajaa). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, §179, §404 |
Kjennelse:
I stevning til Kristiansand byrett 23. august 1990 krevet A blant annet separasjon fra B og foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.1988. Samtidig krevet hun rettens kjennelse for midlertidig foreldreansvar for sønnen.
Kristiansand byrett avsa 11. oktober 1990 kjennelse som for spørsmålet om foreldreansvar og daglig omsorg har slik slutning:
"1. Partene har felles foreldreansvar for C født xx.xx.1988, som skal bo hos A.
2. B har vanlig samværsrett. ....."
B påkjærte byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 21. november 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. B skal ha den daglige omsorg for sønnen C, født xx.xx.1988.
2. A skal ha vanlig samværsrett, men slik at samværene utøves i nærvær av en tredjeperson som partene i fellesskap finner frem til. Dersom dette ikke lar seg ordne, faller samværsretten bort.
3. ..."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og lovanvendelse.
Hva lovtolkningen angår, har hun vist til at lagmannsretten feilaktig har sett bort fra at saken dreier seg om et meget lite barn som har hatt mer kontakt med moren enn med faren, jf bemerkningene i justiskomiteens innstilling (Innst O nr 30 1980-81) om at det må legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med, og har hatt den faktiske omsorg for, barnet. Lagmannsretten har heller ikke vurdert hvilken av foreldrene som har mest behov for å ha barnet hos seg, og hvem som vil lide det største tap ved ikke å få det.
Lagmannsretten burde holdt muntlig forhandling. Det dreier seg om en sak av stor viktighet og lagmannsrettens avgjørelse innebærer at barnet flyttes fra mor til far. Lagmannsretten har basert sin avgjørelse på parts- og vitneforklaringer som ikke i tilstrekkelig grad foreligger i sakens dokumenter og hvis verdi synes å være av tvilsom karakter. Nettopp derfor burde det vært holdt muntlige forhandlinger.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 21. november 1990 i kjæremålssak A nr. 81/1990 oppheves.
2. Spørsmålet om idømmelse av saksomkostninger utstår inntil endelig avgjørelse i saken foreligger."
B har tatt til motmæle i kjæremålet. Han har hva saksbehandlingsfeil angår, blant annet anført at kjæremålsutvalget ikke kan overprøve hvorvidt "særlige grunner" i tvistemålsloven §403 forelå, subsidiært at §403 er en kanregel hvor utvalget ikke kan overprøve lagmannsrettens avgjørelse. De bevis som ble tilbudt til sannsynliggjøring av påstandene om incest, har lagmannsretten funnet tilstrekkelige slik at den ikke fant det nødvendig å holde muntlige forhandlinger. Det er ikke snakk om absolutte bevis, kun sannsynliggjøring.
Når det gjelder lovtolkningen, har han vist til at As angrep retter seg mot den konkrete subsumpsjon og ikke mot selve tolkningen av en lovforskrift. Subsidiært har han anført at forskjellen i barnets kontakt mellom moren og faren er et bevisspørsmål som er unndradd utvalgets prøvelsesrett.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger."
A har inngitt prosesskrift til kjæremålsutvalget 14. desember 1990 med en nærmere redegjørelse for hvorledes samværsretten fungerer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen, også ved midlertidige avgjørelser, må avgjøres ut fra hva som er best for barnet. Lagmannsretten har med dette utgangspunkt vurdert morens og farens omsorgsevne og barnets tilknytning til de to. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet det forsvarlig å se bort fra den forklaring faren og enkelte vitner har gitt om angivelige seksuelle overgrep fra morens side. Utvalget oppfatter det slik at det siste moment er det avgjørende.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven uriktig. Vektleggingen av de enkelte momenter i skjønnsutøvelsen kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om det var grunn til å holde muntlig forhandling om kjæremålet. Den beslutning lagmannsretten traff, kan ikke overprøves av utvalget, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd annet punktum. Utvalget viser i denne forbindelse til Rt-1987-699 og utvalgets kjennelse 11. oktober 1990, lnr 510 K/1990.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.