HR-1991-1549-S - Rt-1991-927
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-26 |
| Publisert: | HR-1991-01549-S - Rt-1991-927 (341-91) |
| Stikkord: | Erstatning for uberettiget strafforfølgning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-01549 S, L.nr. 1549S/1991, jnr. 449/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §195, §207, §388 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning, jf. straffeprosessloven §444 og §446.
Ektefellene A og B ble 27. november 1989 kl 13.30 pågrepet av politiet mistenkt for utuktig omgang med sine to døtre C, født xx.xx.1979 og D, født xx.xx.1984. De ble avhørt samme dag og løslatt den påfølgende natt kl. 00.30.
I samsvar med innstilling fra politimesteren i Inntrøndelag besluttet statsadvokatene i Trondheim 21. februar 1990 å henlegge saken etter bevisets stilling.
Ved brev 23. mai 1990 til Inderøy forhørsrett krevde A og B oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf. §444 med inntil kr. 150.000,- til hver samt saksomkostninger.
Inderøy forhørsrett avsa 22. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning fra A og B i anledning uberettiget siktelse for forbrytelse mot straffeloven §195, og §207 tas ikke til følge."
A og B påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 15. mars 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Staten betaler oppreisning til A med kr. 50.000,- - femtitusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Forhørsrettens kjennelse stadfestes for så vidt gjelder B".
Om saksforholdet og anførslene for forhørsretten og lagmannnsretten vises til de nevnte kjennelser.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
B gjør prinsipalt gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse er uriktig når det ikke finnes tilstrekkelig sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger han var siktet for.
Det vises til anførsler og bevis for tidligere instanser. Han anfører at han så langt det er mulig i politiforklaring har sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger han er siktet for. Han viser til PP-tjenestens brev 14. februar 1990 om Cs endrede uttalelser. Det påpekes at C beskyldninger mot faren først ble fremsatt i en samtale med PP-tjenesten etter at C var avhørt ved dommeravhør, og at beskyldningen ble gjentatt i nytt dommeravhør 16. november 1989 først etter at hun var blitt foreholdt sin forklaring for PP-tjenesten. Videre påpekes dommerens bemerkning i forbindelse med avhøret 16. november om at Cs deltakelse i lek med seksuelt tilsnitt blant jevnaldrende kan kan ha gitt næring til fantasi. Det hevdes at vitneforklaringer i saken ikke har styrket mistanke mot B.
Det anføres at lagmannsretten har stilt for strenge krav til sannsynliggjøringen for at B ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, sml Rt-1990-1040.
Det er subsidiært gjort gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har holdt muntlig forhandling.
For de tidligere instanser er utelukkende gjort gjeldende krav etter straffeprosessloven §446. For Høyesteretts kjæremålsutvalg gjøres også gjeldende krav om erstatning for inntektstap etter §444.
Inntektstapet refererer seg til tapte feriepenger i de perioder han har vært sykemeldt på grunn av saken. Vedrørende oppreisningskravet påpekes spesielt den belastning saken har vært for hans forhold til lokalmiljøet og forholdet i familien.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å yte B erstatning for påført inntektstap, tap i fremtidig erverv og oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 100.000,-.
2. Subsidiært:
Frostating lagmannsretts kjennelse av 15. mars 1990 oppheves for så vidt gjelder B' sak.
3. I begge tilfeller:
Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Statsadvokatene i Trondheim hevder at B ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for etterforskningen. Påtalemyndigheten tiltrer lagmannsrettens begrunnelse for ikke å innrømme B erstatning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg om et videre kjæremål. Utvalget har imidlertid full kompentanse, jf. straffeprosessloven §388 nr. 5.
B krever erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter loven §446, jf. §444. Et grunnvilkår for at kravene kan tas til følge, er at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som er grunnlag for siktelsen."
Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at lagmannsretten har funnet at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at heller ikke B har forholdt seg som forutsatt i siktelsen i forhold til den yngste datteren, D. Når lagmannsretten ikke har tatt hans krav om erstatning til følge, er det på grunn av forholdet til den eldste datteren, C.
Grunnlaget for denne del av siktelsen er først og fremst å finne i Cs forklaring 2. november 1989 til førskolelærer E og ved dommeravhør 16. november 1989. Om disse forklaringer bemerkes:
Førskolelærer G og en annen representant for PP-tjenesten hadde den 2. november først en samtale med D, og deretter med C. Fra samtalen med C foreligger en oppsummering fra førskolelærer G. Ifølge oppsummeringen innledet PP-tjenestens representanter med at "nå vet vi hemmeligheten heime hos dere". C var først selvmotsigende og diffus i sine svar, men ga så, etter at den mannlige representant for PP-tjenesten var gått ut av rommet, en relativt detaljert forklaring som innebar at hun hadde vært nødt til å masturbere faren.
I dommeravhøret to uker senere, hvor førskolelærer G og bistandsadvokten var til stede, uttalte hun seg noe mer forbeholdent, også etter at hun var gjort oppmerksom på sin tidligere forklaring til E.
PP-tjenesten hadde jevnlig kontakt med C både før og etter disse avhør. Ifølge en oppsummerende rapport av 14. februar 1990 ga hun i januar s.å. uttrykk for at hennes uttalelser i avhørene 2. og 16. november 1989 ikke var sanne.
At C på denne måte har modifisert, og senere trukket tilbake sine uttalelser, er neppe i seg selv avgjørende ved vurderingen av deres troverdighet. Utvalget vil imidlertid peke på enkelte andre forhold som kan ha betydning ved vurderingen av disse uttalelser.
C hadde også tidligere, den 13. oktober 1989, forklart seg ved dommeravhør om seksuelle overgrep innen familien. Fra Bs side er anført at hun da ikke uttalte noe om hans forhold. Dette kan imidlertid forklares ved at dette første avhør var konsentrert om forholdet til morfaren.
Saken mot morfaren, som var foranlediget av uttalelser fra søsteren D, og Ds uttalelser om foreldrenes forhold må imidlertid ha gjort et sterkt inntrykk på C. Også andre momenter i Cs miljø på denne tid kan ha skapt en grobunn for seksuelle fantasier, således hennes lek med seksuelt tilsnitt sammen med 10-12 års gamle gutter hvor hun også ble vist pornografiske blader, og hennes tilgang til pornografisk videofilm i hjemmet. I protokollen fra dommeravhørene 16. november 1989 peker også dommeren på muligheten for uttilsiktet påvirkning gjennom avhørene og beskrivelse av lek med seksuelt tilsnitt.
Det bør også nevnes at forklaringene 2. og 16. november ble avgitt på et tidspunkt da C var redd for at foreldrene skulle skilles, og at hun skulle bo hos faren.
B har konsekvent benektet at han har gjort seg skyldig i utuktig omgang med barna. Det foreligger en relativt detaljert politiforklaring fra ham, blant annet om forholdet til barna.
I den bevissituasjon som foreligger finner utvalget at det er mer sannsynlig at B ikke har hatt utuktig omgang med datteren C enn at han har hatt det. Betingelsene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er da til stede.
Erstatning for inntektstap er krevet med kr. 25.000,- som omfatter et dokumentert lidt tap på kr. 11.383,-. På grunn av de svære psykiske påkjenninger som etterforskningen har medført og som er nærmere beskrevet i lege F uttalelse av 23. januar i år, inntatt i lagmannsrettens kjennelse, er det sannsynlig at B også vil lide tap i fremtidig erverv. Det samlede tap kan etter utvalgets mening settes til kr. 25.000,-.
Utvalget finner at grunner tilsier at det gis oppreisning for ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §446. Oppreisningsbeløpet settes til kr. 50.000,-.
Kjæremålet har ført frem. B bør tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget i samsvar med sin påstand. Omkostningsbeløpet settes til kr. 3.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet betaler til B 25.000,- - tjuefemtusen - kroner i erstatning etter straffeprosessloven §444, og 50.000,- - femtitusen - kroner i oppreisning etter straffeprosessloven §446.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justisdepartementet til B 3.000,- - tretusen - kroner.