HR-1991-1720-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-20 |
| Publisert: | HR-1991-01720s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1720S/1991, jnr. 681/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §444, §339, §379, §387, §388, §446 |
A ble pågrepet 2. august 1990. Ved siktelse utarbeidet av Inntrøndelag politikammer ble han den 3 august s.å. siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ.
Grunnlaget var følgende forhold:
"I løpet av tiden ca 1985 til desember 1989 på forskjellige steder i X, herunder i Y og Z har han ved flere anledninger tiltvunget seg samleie med B, bl.a. ved å true henne med at han skulle være "trållete" med hennes mor og hun selv eller noe lignende og/eller bundet henne fast til sengen og/eller tatt kvelertak på henne og/eller slått henne."
Ved kjennelse av Stjør- og Verdal forhørsrett den 3. august 1990 ble A fengslet for to uker med brev- og besøksforbud. Han påkjærte kjennelsen. Kjæremålet ble forkastet ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 8. august 1990.
B er datter av As samboer. Under avhør av henne 9. august 1990 fremkom opplysninger som svekket troverdigheten av hennes tidligere forklaringer. A ble samme dag løslatt. Den 1. oktober 1990 ble saken mot ham henlagt ved beslutning av statsadvokatene i Trondheim, idet intet straffbart forhold ansåes bevist. Den 31. desember 1990 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446.
Etter muntlig forhandling avsa Stjør- og Verdal forhørsrett den 19. mars 1991 kjennelse med slik slutning:
"Staten ved Justisdepartementet pålegges å betale i erstatning til A:
1. Diverse utlegg med kr. 12.000,-.
2. Kr. 75.000,- for tapt arbeidsinntekt.
3. Kr. 100.000,- i oppreisning.
4. Kr. 50.000,- for tap i fremtidig erverv.
5. Staten ved Justisdepartementet pålegges å betale saksomkostninger med kr. 20.150,- til A innen to uker fra forkynnelsen."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 10. juli 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Staten v/Justisdepartementet betaler til A erstatning med kr. 112.000,- - kroneretthundreogtolvtusen 00/100 hvorav kr. 12.000,- - kronertolvtusen 00/100 forrentes med 18 % p.a. fra 26. mars 1991 til betaling skjer. Det resterende beløp, kr 100.000,- - kroneretthundretusen 00/100, har en oppfyllelsesfrist på 2 - to -uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Saksforholdet for øvrig fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten skulle ha avvist påtalemyndighetens kjæremål som for sent fremsatt. Det er vist til at kjæremålet var fremsatt av en politifullmektig ved Inntrøndelag politikammer. Statsadvokatene i Trondheim tiltrådte kjæremålet først den 17. juni 1991, etter henvendelse fra lagmannsretten.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten burde ha avholdt muntlig forhandling i saken, og at unnlatelsen av dette har medført en rekke misforståelser til skade for ham. Det er vist til at lagmannsretten uriktig har omtalt anmelder som psykisk utviklingshemmet, noe som etter den kjærende parts oppfatning kan ha hatt betydning for den reduksjon i erstatningen som har funnet sted. Det bes om at kjæremålsutvalget beslutter bevisopptak for å avklare dette spørsmål.
Når det gjelder erstatning for tapt arbeidsinntekt, anfører den kjærende part at lagmannsrettens reduksjon av erstatningsbeløpet er vilkårlig, på bakgrunn av at det ikke var avholdt muntlig forhandling. Lagmannsretten har foretatt en reduksjon for utgifter til diett og overnatting på en tredjedel av erstatningsbeløpet. Den kjærende part ville imidlertid under det arbeidsoppdrag han gikk glipp av, bodd gratis i campingvogn og han ville heller ikke ha foretatt hjemreiser i den aktuelle arbeidsperiode.
Angående tap i fremtidig erverv er det anført at lagmannsrettens bevisvurdering er uriktig. Den kjærende part har etter anmeldelsen og fengslingen registrert en viss fiendtlighet fra tidligere kunder.
Den kjærende part har anført at det beror på feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse når lagmannsretten har redusert det tilkjente oppreisningsbeløp blant annet ut fra en henvisning til Rt-1990-1040. Det er anført at A har vært utsatt for en ekstra belastning bl.a. ved den måte fremstillingen fra lensmannskontoret til rettslokalet skjedde på, samt ved at Inntrøndelag politikammer først foreslo å henlegge saken etter bevisets stilling. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
"1. Frostating lagmannsretts kjennelse avvises - og Stjør- og Verdal forhørsretts kjennelse av 19. mars 1991 stadfestes."
Subsidiært:
"2. Stjør- og Verdal forhørsretts kjennelse stadfestes.
3. Staten v/Justisdepartementet pålegges å betale A 18 % rente p.a. av kr. 225.000,- fra 16. mars 1991 og til betaling skjer."
Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det gjelder et videre kjæremål, men utvalget har kompetanse til å prøve alle sider av saken, jf. straffeprosessloven §388 nr. 5.
I oversendelsespåtegning av 12. august 1991 til Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagmannsrettten anført:
"I tilknytning til kjæremålets pkt. 3 nevnes for ordens skyld at forhørsrettens kjennelse ikke var kjent for statsadvokaten før ved lagmannsrettens oversendelse ved påtegning av 14. juni 1991."
Kjæremålsutvalget legger dette til grunn. Kjæremålsfristen begynner først å løpe når kjennelsen er kommet frem til kompetent påtalemyndighet, jf straffeprosessloven §379 første ledd annet punktum, jf. §339 tredje ledd. Kjæremålsfristen var således ikke utløpt da statsadvokaten tiltrådte politikammerets kjæremål. Kjæremålet må da anses rettidig.
Lagmannsretten har vurdert om det var grunn til muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven §387, men har funnet dette unødvendig. Det ble vist til at saken måtte anses tilstrekkelig opplyst. Kjæremålsutvalget vil peke på at opplysninger om saksforholdet også kan gis skriftlig, og på at det ikke vil være opphevelsesgrunn om saken skulle ha vært mangelfullt opplyst for lagmannsretten, når kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Utvalget finner ikke grunnlag for å ta begjæringen om bevisopptak til følge. Det er ikke sannsynliggjort at anmelders psykiske tilstand har hatt betydning for lagmannsrettens resultat, slik den kjærende part hevder.
Det er ikke bestridt, og utvalget er enig i, at vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 er til stede.
Lagmannsretten har fastsatt erstatning for tapt inntekt med utgangspunkt i samme periode og samme bruttoinntekt pr døgn som forhørsretten, men har gjort fradrag for utgifter til diett og overnatting med ca 1/3 av inntekten. Slik forholdene ligger an, må den tapte arbeidsfortjeneste fastsettes skjønnsmessig, og kjæremålsutvalget finner det resultat lagmannsretten er kommet til rimelig og forsvarlig.
Lagmannsretten har, i motsetning til forhørsretten, kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne den kjærende part erstatning for tap i fremtidig erverv. Utvalget er enig med lagmannsretten i at slikt tap ikke er sannsynliggjort, og viser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse som utvalget tiltrer.
Når det gjelder oppreisningskravet er kjæremålsutvalget enig med lagmannsretten og kan også her i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.