HR-1991-2220-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-10 |
| Publisert: | HR-1991-02220s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 2220/1991, jnr. 1101/1991 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §228, §233, Barnevernloven (1953) §18, §171, §174, §184, §188, §240, §388 |
Kjennelse:
A, født xx.xx.1951, er tiltalt for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd og §228 første ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 1. juli 1991, jf. Eidsivating lagmannsretts kjennelse 8. juli 1991, ble han varetektsfengslet med hjemmel i straffeprosessloven §184 jf. 171 første ledd nr. 2 med frist 29. juli 1991. Fengslingen er senere forlenget flere ganger.
Fengslingen ble sist begjært forlenget ved Oslo politikammers påtegning 11. november 1991. Hovedforhandling var da berammet til 30. mars 1992, og fengslingen ble begjært forlenget frem til denne dato. Begjæringen var grunnet på bevisforspillelsesfaren. Dessuten ble det anført at straffeprosessloven §172 fikk anvendelse.
Oslo forhørsrett avsa kjennelse 18. november 1991 med slik slutning:
Siktede A, født xx.xx.1951, blir å løslate.
Forhørsrettens kjennelse ble av påtalemyndigheten påkjært til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 20. november 1991 med slik slutning:
A, født xx.xx.1951, blir å holde varetektsfengslet inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, dog ikke utover 30. mars 1992.
Lagmannsretten fant at det ikke lenger forelå slik fare for bevisforspillelse at den kunne begrunne fortsatt fengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Retten fant imidlertid at flere av vitneforklaringene i saken i særlig grad styrket mistanken mot Hagen, og at fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §172 var oppfylt. På grunn av sakens alvorlige karakter fant retten at fortsatt fengsling frem til hovedforhandlingen ikke var et uforholdsmessig inngrep, og at fornyet prøving etter fire uker ville være uten betydning. Det fremgår av kjennelsen at straffeprosessloven §188 er vurdert, og at §240 er iaktatt.
Saksforholdet ellers fremgår av de tidligere kjennelsene.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at fortsatt varetektsfengsling er et uforholdsmessig inngrep, og at kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Det er tale om varetektsfengsling utover seks måneder i en sak hvor tiltale er tatt ut. Utvalget skulle da ha begrenset kompetanse. Hagen anfører imidlertid at saken er av en slik karakter at utvalget må ha full kompetanse.
Etterforskningen er ennå ikke avsluttet. Det gjenstår bl. a. avhør av sentrale vitner i saken. Av rettssikkerhetsmessige hensyn må Høyesteretts kjæremålsutvalg da ha kompetanse til å vurdere alle forhold omkring fortsatt varetektsfengsling.
På bakgrunn av nye avhør er saken bevismessig svekket. Lagmannsretten har ikke stilt strenge nok krav til bruk av straffeprosessloven §172.
Videre er det anført at kjennelsesgrunnene er mangelfulle fordi retten ikke har kommentert nærmere spørsmålet om fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep. Fortsatt varetektsfengsling kan få helt dramatiske følger for tiltalte og hans nærmeste familie. Hans samboer har nylig fått behandling for sine alkoholproblemer og har nå eneomsorg for deres felles datter på vel seks år. Tiltalte har vært datterens sentrale omsorgsperson. Barnevernet ønsker å fremme forslag om omsorgsovertakelse, mens man har fått forståelsen av at tiltak etter barnevernsloven §18 ville blitt prøvet først, dersom tiltalte var blitt løslatt. Det vises også til uttalelse fra sosialkonsulenten ved Oslo kretsfengsel.
Det er anført at det ikke er tilstrekkelig i premissene å vise til sakens alvorlige karakter. Også i saker hvor retten finner straffeprosessloven §172 anvendelig, skal §174 iakttas.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse i slike saker reguleres av straffeprosessloven §388. Den kjærende part gjør gjeldende at bestemmelsens nr. 6 får anvendelse slik at utvalget har full kompetanse, idet det fortsatt pågår etterforskning i saken til tross for at tiltale er tatt ut. Utvalget er ikke enig i dette syn. Bestemmelsen i nr. 6 får etter Høyesteretts praksis med grunnlag i forarbeidene (Ot.prp nr. 35 for 1978-79 s. 173) ikke anvendelse når det er reist tiltale i saken, jfr. bl. a. bemerkninger i Rt-1991-489. Dette må gjelde uansett om enkelte etterforskningsskritt gjenstår. Utvalget kan etter dette bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkingen, bestemmelsens nr. 2 og 3.
Ved avgjørelsen av om betingelsene for å anvende straffeprosessloven §172 foreligger, har lagmannsretten vist til vitneforklaringene, særlig fra vitnene Olafsen og Raab, som begge har forklart at de så siktede kaste eller dytte avdøde overbord. Det er således ikke bygget på Olafsens forklaring alene. Lagmannsrettens nærmere vurdering av vitnebevisene kan utvalget ikke prøve. Utvalget finner ikke holdepunkter for at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig ved å stille for små krav for anvendelse av bestemmelsen.
I tilsvar til påtalemyndighetens kjæremål til lagmannsretten gjorde Hagen gjeldende at fortsatt fengsling under enhver omstendighet ville innebære et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Lagmannsrettens bemerkning om dette er at varetektsfengsling frem til hovedforhandling på grunn av sakens alvorlige karakter ikke finnes - - - - - å være noe uforholdsmessig inngrep.
I denne saken forelå det etter utvalgets mening flere omstendigheter som ga foranledning til en særlig grundig vurdering av forholdsmessigheten. Det var påberopt spesielle omstendigheter i tilknytning til omsorgen for et barn. Forhørsretten var av den mening at fortsatt fengsling ville være et uforholdsmessig inngrep overfor Hagen. Endelig nevner utvalget at det dreier seg om en meget lang fengslingstid. Lagmannsrettens henvisning til sakens alvorlige karakter er et klart relevant og tungtveiende hensyn i en slik sak, men slik begrunnelsen ellers er formulert, etterlater den etter utvalgets syn tvil om lagmannsretten har foretatt den tilstrekkelig grundige avveining som omstendighetene tilsa. Utvalget er etter dette blitt stående ved at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.