HR-1991-2325-S - Rt-1991-1529
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-20 |
| Publisert: | HR-1991-02325-S - Rt-1991-1529 (530-91) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-02325 S, L.nr. 2325/1991, jnr. 1053/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §195, §388, §449 |
A og B ble 18. desember 1990 pågrepet mistenkt for overtredelse av straffeloven §195. De ble satt i ventecelle, men ble satt fri samme dag.
Bakgrunnen for pågripelsen var en anmeldelse fra C, født xx.xx.1977, som hevdet at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra flere personer. Blant disse var A og B.
Den 20. juni 1991 henla politiet sakene i det "forholdet ikke er straffbart". Henleggelseskriteriet er i ettertid av statsadvokatene i Eidsivating, endret til "intet straffbart forhold ansees bevist"
I brev av 21. juni og 19. juli 1991 fremsatte A og B krav om erstatning (oppreisning) i anledning av straffeforfølgelsen.
Påtalemyndigheten bestred at det forelå erstatningsplikt.
Nedre Romerike forhørsrett avsa 13. september 1991 kjennelse med slik slutning: "1. A, født xx.xx.1971 2. B født xx.xx.1970 tilkjennes ikke erstatning i medhold av straffeprosessloven §446."
Etter kjæremål avsa Eidsivating lagmannsrett 28. oktober 1991 kjennelse med denne slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke"
A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at de beskyldninger som er fremsatt er meget alvorlige og har påført dem store problemer. Selv om varetektsfengslingen var av kort varighet, pågikk etterforskningen i ca et halvt år. En rekke personer er blitt avhørt og saken har blitt det store samtaleemnet i bygda. Spesielt vanskelig er saken blitt for A. For å komme bort fra folkesnakket måtte han ta seg midlertidig arbeide i X. A og B peker på at lagmannsretten i for liten grad har tatt hensyn til beskyldningens grovhet og den belastning det er å bli straffeforfulgt i et gjennomsiktlig bygdemiljø.
A og B har nedlagt denne påstand:
"1. A, født xx.xx.1971 og B, født xx.xx.1970, tilkjennes en oppreisning hver på kr 100.000,-.
2. A, født xx.xx.1971 og B, født xx.xx.1970, tilkjennes saksomkostninger for Forhørsrett, Lagmannsrett og Høyesterett med kr 16.000,-."
Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder krav om oppreisning etter straffeprosessloven §446, jfr. §444. Utvalget har full kompetanse i saken, jfr. straffeprosessloven §388 nr 5.
Både forhørsretten og lagmannsretten har funnet at vilkårene i §444 er oppfylt da det er sannsynliggjort at A og B ikke har foretatt de handlinger som lå til grunn for at de ble siktet i saken. Utvalget er enig i dette. Spørsmålet om oppreisning skal tilkjennes avhenger da av om "særlige grunner taler for det", jfr. straffeprosessloven §446.
Både forhørsretten og lagmannsretten har gjort rede for sin forståelse av kravet til særlige grunner. Forhørsretten har i denne forbindelse vist til uttalelser fra straffeprosessloven forarbeider:
"Det vises her til forarbeidene til straffeprosessloven (Ot.prfødt xx.xx.78-79 239), hvor det fremkommer at reglene om erstatning for tap av ikke-økonomisk art er myntet på om det:
"etter forholdene kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade"
Det er videre uttalt:
"Det vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke stod i hans makt å avverge eller begrense."
Lagmannsretten har i sin kjennelse trukket frem de samme uttalelsene fra forarbeidene.
De forarbeider det her er vist til og trukket slutninger fra med hensyn til forståelsen av straffeprosessloven §446 gjelder imidlertid ikke denne bestemmelse, men loven §445. Vilkårene for erstatning etter §445 er strenge. Utvalget viser til Rt-1987-95 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg med henvisning til de omhandlede forarbeider har lagt til grunn at det kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner for å ta til følge et krav etter denne bestemmelsen.
Både forhørsretten og lagmannsretten har således bygget på uttalelser fra forarbeider som ikke er relevante i saken. Også innholdet for øvrig i kjennelsene kan tyde på at det kan være lagt til grunn en noe for streng norm ved avgjørelsen av kravene om oppreisning etter loven §446. Utvalget finner på denne bakgrunn at kjennelsene bør oppheves slik at As og Bs krav kan bli behandlet på nytt. Utvalget bemerker i denne forbindelse at det kan være behov for noe bedre opplysninger om hvilke problemer og påkjenninger de to siktede har hatt som følge av forfølgningen. Deres prosessfullmektig har anmodet om at det holdes muntlig forhandling om kravene, jfr. straffeprosessloven §449 tredje ledd. Dette spørsmålet må avgjøres av forhørsretten.
A og B har krevd saksomkostninger for alle retter. Utvalget finner at omkostningsspørsmålet bør utstå til avgjørelsen av oppreisningskravene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelsen av oppreisningskravene.