HR-1991-42-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-31 |
| Publisert: | HR-1991-00042k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 42 K/1991, jnr 5/1991 |
| Parter: | Kaare Nøstdal (advokat Tor Øystein Enge) mot Torunn og Gerdt Løvold (advokat Jan H Rasmussen). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §367, §176, §179, §180, §181, §362, §366 |
Kjennelse:
I sak som var anlagt av Torunn og Gerdt Løvold mot Kaare Nøstdal og som gjaldt gyldigheten av oppsigelse i husleieforhold, og hvor Kaare Nøstdal hadde reist et erstatningskrav vedrørende en biloppstillingsplass i motsøksmål, avsa Bergen byrett 18. oktober 1990 dom med slik domsslutning:
"I Hovedsøksmålet:
Kaare Nøstdal frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motsøksmålet:
Torunn og Gerdt Løvold frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Torunn og Gerdt Løvold påanket dommen i hovedsøksmålet til Gulating lagmannsrett. I anketilsvaret påstod Kaare Nøstdal byrettens dom stadfestet, dog således at han skulle tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. I prosesskrift 7. september 1990 har Kaare Nøstdal, som da var underrettet om at anken ville bli trukket tilbake, satt fram nye krav som ikke har noe med motsøksmålet å gjøre. Som hjemmel for dette er det vist til tvistemålsloven §367 første ledd. Kravene gjelder flytteomkostninger for Kaare Nøstdals sønn, John Arnt Nøstdal, og husleie for månedene august, september og november. I prosesskrift av 10. september 1990 har Torunn og Gerdt Løvold trukket anken tilbake, og det blir bedt om at lagmannsretten avgjør saksomkostningsspørsmålet. Kaare Nøstdal vedtok forkynnelse av tilbaketagelsen den 14. september 1990.
Lagmannsretten avsa 13. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torunn og Gerdt Løvold til Kaare Nøstdal kr 2.000,- - totusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Kaare Nøstdal har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det var feil av lagmannsretten å heve ankesaken. Lagmannsretten synes å ha ansett kumulasjonskravet som en motanke, jf tvistemålsloven §362 første ledd, dette til tross for at det ble krevet kumulasjon i medhold av tvistemålsloven §367 første ledd. Betingelsene for å ta med nye krav var her til stede. Tilbaketagelsen av anken avskjærer ikke uten videre et fremsatt krav om kumulasjon, og det var feil av lagmannsretten å unnlate å prøve realiteten i det fremsatte krav i kumulasjon.
Når det gjelder lagmannsrettens unnlatelse av å prøve byrettens omkostningsavgjørelse, blir det gjort gjeldende at partene var enige om å overlate til lagmannsretten å avgjøre omkostningsspørsmålet. Partene har fri rådighet over spørsmålet og det må således kunne gjøres til gjenstand for selvstendig prøving av lagmannsretten når begge parter ber om det uavhengig av bestemmelsen i tvistemålsloven §181. Uansett må spørsmålet om saksomkostninger vurderes som et objektivt kumulert krav, og således bli prøvet i realitet som det påstås for de øvrige krav i kumulasjon. Kaare Nøstdal er videre uenig i lagmannsrettens skjønnsmessige fastsettelse av saksomkostningene for lagmannsretten. Det var ikke innlevert særskilt salæroppgave, idet man forventet en tilbakemelding med hensyn til kumulasjonskravet før hele saken som sådan ble tatt opp til avgjørelse av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §179 siste punktum. Det er vist til at det er nedlagt et ikke ubetydelig arbeid i ankeomgangen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Torunn og Gerdt Løvold har i tilsvaret gjort gjeldende at vilkårene for å bringe inn krav på flytteomkostninger og husleie ikke er til stede etter tvistemålsloven §367 første ledd. Når det gjelder saksomkostningene for byretten er dette spørsmålet rettskraftig avgjort. I forbindelse med tilbaketrekking av anken ble lagmannsretten overlatt spørsmålet om å avgjøre saksomkostningene for lagmannsretten. Når Kaare Nøstdal ikke har innlevert omkostningsoppgave, og lagmannsretten skjønnsmessig har satt omkostningene til kr 2.000,-, så er denne lovforståelse riktig.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part har vist til tvistemålsloven §367 første ledd som hjemmel for behandling av de krav han fremsatte i sitt prosesskrift 7. september 1990. Han gjør gjeldende at det forelå en lovlig kumulasjon av krav fra hans side, som lagmannsretten pliktet å ta stilling til før ankesaken ble hevet. Dette er ikke riktig. Tvistemålsloven §366 og §367 om adgangen til å fremsette nye påstander og krav, retter seg bare til den ankende part. Ønsker ankemotparten også å få forandret innholdet i den foreliggende avgjørelse, må dette skje ved motanke. Hvorvidt vilkårene forelå for å fremsette motanke for de krav den kjærende part gjorde gjeldende, er det etter omstendighetene ikke nødvendig for utvalget å gå inn på. I alle tilfelle ville en motanke - som her ble fremsatt etter at egen ankefrist var oversittet - som påpekt av lagmannsretten automatisk falle bort når hovedanken ble trukket tilbake, jf tvistemålsloven §362 annet ledd. Det foreligger derfor ingen feil ved lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt.
Den kjærende part hevder videre at det var en feil av lagmannsretten ikke å prøve byrettens saksomkostningsavgjørelse. Heller ikke denne del av kjæremålet kan føre frem. Det fremgår av tvistemålsloven §362 første ledd siste punktum at noen erklæring om motanke her ikke var påkrevet. Den kjærende part hadde videre nedlagt påstand for lagmannsretten om tilkjennelse av saksomkostninger også for byretten. Når selve saken ikke ble gjenstand for prøvelse i overordnet instans, følger det imidlertid av tvistemålsloven §181 første ledd at lagmannsretten ikke kunne prøve byrettens saksomkostningsavgjørelse. Noe eget kjæremål over denne avgjørelse forelå ikke, slik at byrettens avgjørelse ikke skulle prøves etter sistnevnte paragrafs annet ledd. Det kan for øvrig vises til kjennelse i Rt-1964-191.
Hva endelig angår kjæremålet over lagmannsrettens skjønnsmessige fastsettelse av saksomkostningene for denne rett, bemerker utvalget at lagmannsretten ikke hadde plikt til å innhente noen oppgave fra parten til bruk ved sin fastsetting, jf tvistemålsloven §179 siste ledd siste punktum. De omkostninger den kjærende part hevder han hadde krav på å få dekket, gjelder for øvrig etter det utvalget tidligere har sagt, heller ikke nødvendige utgifter, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostningsspørsmålet kan derfor ikke ses avgjort i strid med tvistemålsloven §181 annet ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste, og kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger for utvalget, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kaare Nøstdal 2.000 - totusen - kroner til Torunn og Gerdt Løvold i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.