HR-1991-533-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-10 |
| Publisert: | HR-1991-00533k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 533 K/1991, jnr 279/1991 |
| Parter: | Paul Drange (advokat Einar Blaauw) mot Os husmorlag (advokatfirmaet Secher & Co Ans v/advokat Magne Revheim). |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, §404 |
Paul Drange reiste ved stevning 30 august 1990 sak mot Os husmorlag med krav om rett til å føre ledninger for kloakk og overvann over husmorlagets eiendom og rett til å vedlikeholde disse, påstandens punkt 1. I påstandens punkt 2 ble det krevd at husmorlaget skulle utbedre Dranges kloakk- og drensledninger, slik at de ble i samme stand som før husmorlagets byggearbeider. Under hovedforhandlingen sa husmorlaget seg villig til å avgi en erklæring som skulle dekke Dranges påstand punkt 1. Påstanden ble derfor frafalt av Drange på dette punkt. Midhordland herredsrett avsa 14 mars 1991 dom med slik slutning:
"1. Os Husmorlag frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Paul Drange til Os Husmorlag kr. 33.000,- -kronertrettitretusen- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom." Drange påkjærte omkostningsavgjørelsen i slutningens punkt 2 til Gulating lagmannsrett. Herredsretten la til grunn at Drange hadde tapt saken fullstendig og påla saksomkostninger etter tvistemåls- loven §172 første ledd. Drange anførte at saken var dels vunnet, dels tapt, og at §174 første ledd skulle vært anvendt.
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 5 juni 1991 med slik slutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Drange har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at tvistemålsloven §172 første ledd er tolket feil.
Under prosedyren for herredsretten sa husmorlaget seg villig til å avgi en uforbeholden erklæring som bekreftet de rettigheter det var påstått dom for i Dranges påstand punkt 1. Dette punkt ble derfor frafalt fra Dranges side. Slik saken lå an, skulle tvistemålsloven §174 første ledd vært lagt til grunn ved omkostningsavgjørelsen. "Saken" i §172 første ledd kan ikke tolkes så snevert at det bare gjelder krav som gjensto etter at husmorlaget hadde falt til fote. Det vises til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1991-53 som gir uttrykk for at avgjørelsen må bero på en samlet vurdering i den enkelte sak. §172 kan ikke anvendes når saksøker oppnår det han ønsker i sitt første krav og saksøkte får medhold i det annet.
Drange har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger for Herredsretten.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for
Lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for
Lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Os husmorlag har i tilsvaret anført at kjæremålet i det vesentlige retter seg mot herredsrettens rettsanvendelse som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Videre er det anført at det må være riktig av herredsretten å ta utgangspunkt i den påstand - det krav - det skal avsies dom for. Det nevnes også at det alt vesentligste av tid og krefter ble benyttet til å bestride det krav som ble fremmet i Dranges påstand punkt 2.
Dersom Drange mente at hovedregelen om saksomkostninger skulle fravikes, måtte dette vært presisert. Husmorlaget ville ikke ha akseptert å avgi en erklæring dersom dette skulle få konsekvenser for saksomkostningene.
Os husmorlag har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. Den kjærende part betaler saksomkostninger til husmorlaget både for lagmannsrett og kjæremålsutvalgets behandling med kr. 3.000,- ."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Dessuten er utvalgets kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsutvalget kan bare prøve om saksomkostningsspørsmålet på grunn av en feilaktig lovtolking, som lagmannsretten har akseptert, er avgjort i strid med loven.
Herredsretten uttalte i sin dom:
"Etter dette har saksøkeren tapt saken fullstendig.
Følgelig pålegges han å erstatte Os Husmorlag deres omkostninger med saken i henhold til tvistemålsloven §172, første ledd."
Lagmannsretten godtar i sin kjennelse at saksomkostningsspørsmålet er avgjort etter tvistemålsloven §172 og uttaler at det må antas at herredsretten har basert seg på at det ikke har vært grunn til å la unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd komme til anvendelse.
Senere i lagmannsrettens kjennelse uttales det:
"Under enhver omstendighet kan det ikke ut fra premissene ses at Drange gjorde særskilt gjeldende at han, selv om påstanden ble trukket tilbake, hadde krav på saksomkostninger for denne del av saken. For herredsretten var situasjonen at påstanden faktisk ble frafalt, slik at denne delen av saken ikke lenger var tvisteemne. At herredsretten ved saksomkostningsavgjørelsen da har sett bort fra den delen av den opprinnelige tvisten som ikke omfattes av dommen, er etter lagmannsrettens mening ikke i strid med loven. I et tilfelle som det foreliggende, der en part frafaller deler av sin påstand som følge av at motparten sier seg villig til å handle i samsvar med det påståtte, må det være opp til partene å avklare hvilke konsekvenser dette skal få for saksomkostningsspørsmålet, og å la dette bli nedfelt i de respektive sluttpåstander."
Det følger av Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis i forbindelse med tolkingen av tvistemålsloven §174 annet ledd at påstanden slik den lyder på det tidspunkt saken tas opp til doms, ikke behøver å være avgjørende for omkostningsspørsmålet.Det kan vises til Rt-1991-53 og kjennelse av 8 juni 1979 lnr 190 K/1979. Tilsvarende må etter utvalgets oppfatning gjelde ved tolkingen av tvistemålsloven §172 første ledd i forbindelse med avgjørelsen av om en sak er tapt fullstendig. I denne forbindelse kan det også vises til Wilberg: Erstatning for saksomkostninger side 2 og Schei: Tvistemålsloven I side 351, der det uttales at det som utgangspunkt er påstanden i stevningen som er avgjørende for omkostningsspørsmålet. Standpunktet støttes videre av kjennelse av 10 desember 1976 lnr 266 K/1976 i Bøhn og Strenge Næss: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett side 194, som gjaldt tolkingen av tvistemålsloven §180 første ledd i en skjønnssak.
I det foreliggende tilfelle ble punkt I i Dranges påstand frafalt under prosedyren ved slutten av hovedforhandlingen for herredsretten fordi Os Husmorlag sa seg villig til å utferdige en erklæring som ville gjøre denne del av påstanden overflødig. Kjæremålsutvalget mener at det under disse omstendigheter beror på en feil tolking av tvistemålsloven §172 uten videre å bruke denne bestemmelse ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Kjæremålsutvalget finner ingen grunn til å gå inn på spørsmålet om mulig bruk av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd, da dette hører under den konkrete rettsanvendelse.
Når det gjelder det som lagmannsretten uttaler om at det må være opp til den part som frafaller deler av sin påstand å avklare hvilke konsekvenser dette vil få for saksomkostningsspørsmålet, kan kjæremålsutvalget ikke se at dette er uttrykk for riktig lovtolking, hverken av tvistemålsloven §172 eller §174.
Da det hefter feil både ved lagmannsrettens kjennelse og herredsrettens omkostningsavgjørelse, blir begge å oppheve og saken å hjemvise til fortsatt behandling ved herredsretten.
Os Husmorlag pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 4.500,-
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse og herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Os Husmorlag til Paul Drange 4.500,- - firetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.