HR-1991-689-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-18 |
| Publisert: | HR-1991-00689s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 689/1991, jnr 324/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §270, §271, Regnskapsloven (1977) §23, Ligningsloven (1980) §12-1, Straffeprosessloven (1981) §350, §38 |
Kjennelse:
I straffesak mot A for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr. 1, jfr. straffeloven §270 og §271, mot merverdiavgiftsloven §72 nr. 2, ligningsloven §12-1 nr. 1 og regnskapsloven §23 første straffalternativ avsa Horten herredsrett 23. januar 1991 dom med slik domslutning:
A, født xx.xx.1941, frifinnes".
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at herredsrettens dom må oppheves, jfr. straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1. Utvalget skal bemerke: Herredsretten har for så vidt angår tiltalebeslutningens poster I og II uttalt at den ikke har funnet det nødvendig å ta standpunkt til "om de faktiske forhold objektivt sett rammes av gjerningsbeskrivelsen i h.h.v. merverdiavgiftsloven §72, nr. 1 og ligningsloven §12-1, nr. 1, idet retten ikke finner at det er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte har utvist forsett.
Påtalemyndigheten har i ankeerklæringen under henvisning til straffeprosessloven §38 annet og tredje ledd anført at herredsretten av eget tiltak skulle ha tatt opp spørsmålet om å henføre de omhandlede forhold under uaktsomhetsbestemmelsene i de aktuelle lover. I ankeerklæringen vises det her til merverdiavgiftsloven §72 nr. 4 og ligningsloven §12-1, nr. 2. Utvalget er enig med påtalemyndigheten, og finner at det her er begått saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på dommens innhold.
Angående tiltalebeslutningens poster III og IV har herredsretten lagt til grunn at "tiltalte under hele den perioden driften varte, var registrert i avgiftsmanntallet og at virksomheten for samme periode var registrert som personlig firma med tiltalte som eneinnehaver." Retten har imidlertid ansett det som tvilsomt om tiltalte reelt sett var å annse som daglig leder i relasjon til pliktene etter regnskapsloven og merverdiavgiftsloven. Herredsretten har i denne sammenheng vist til uttalelser i en høyesterettsdom inntatt i Rt-1983-1280 flg., og fremholdt det som mer sannsynlig "at tiltalte i virkeligheten foresto den daglige ekspedisjon og annet manuelt arbeide i forretningen, mens ektemannen tok seg av det forretningsmessige". Videre har herredsretten ved sin vurdering bl.a. lagt vekt på at tiltalte da virksomheten startet, var uten noen form for merkantil utdannelse og uten erfaring fra forretningsdrift. Påtalemyndigheten har i ankeerklæringen anført at herredsrettens premisser for så vidt viser at det er lagt til grunn en uriktig lovforståelse. Utvalget vil på dette punkt bemerke at høyesterettsdommen av 1983 gjaldt et tilfelle som lå annerledes an enn det foreliggende,idet det dreide seg om et aksjeselskap der den som reelt sett ble ansett for å være daglig leder, var innehaver av 98% av aksjene i selskapet. Han var dessuten enestyre og regnskapsfører. Når det gjelder herredsrettens lovforståelse finner utvalget at domsgrunnene ikke er tilstrekkelig klare til at det kan prøve om lovanvendelsen er riktig.
Etter dette vil herredsrettens dom med hovedforhandling bli å oppheve.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.