Rt-1983-1280

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-11-11
Publisert:	Rt-1983-1280 (298-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. november 1983 i l.nr. 166 B/1983
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Michelsen, Halvorsen, Hellesylt, Sandene, Tønseth
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Regnskapsloven (1977) §23, §4, §6, Straffeprosessloven (1887) §86, Straffeloven (1902) §62, §64, Skatteloven (1911) §118, Investeringsavgiftsloven (1969) §7

Dommer Michelsen: Tønsberg byrett avsa den 26. august 1983 dom med slik domsslutning:

«1. B, født xx.xx.1920, dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §72 annet ledd, 2. pkt., lov om regnskapsplikt av 13. mai 1977 §23 jfr. §4 og §6 og lov av 21. november 1952 om innkreving av skatt §51, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §64 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. Han frifinnes for overtredelse av skattelov av 18. august 1911 §118. Saksomkostninger idømmes ikke.

2. A, født xx.xx.1923, dømmes for overtredelser av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §72 annet ledd, 2. pkt., lov om regnskapsplikt av 13. mai 1977 §23 jfr. §4 og §6 og lov av 21. november 1952 om innkrevning av skatt §51, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. Han frifinnes for overtredelse av skattelov av 18. august 1911 §118. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at tiltalte nr. 2 A, skulle frifinnes.

Under hovedforhandlingen frafalt påtalemyndigheten to punkter i tiltalebeslutningen. Det gjaldt overtredelser av merverdiavgiftsloven §72 annet ledd og lov om avgift på investeringer §7. Dette skulle ha ledet til at det ble avsagt frifinnelsesdom for disse tiltalepostene, jfr. straffeprosessloven §86 annet ledd.

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Domfelte nr. 2, A, har påanket byrettens dom. Anken retter seg mot lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det hevdes at den rettsoppfatning rettens formann har gitt uttrykk for i sin dissens, er den riktige. Domfelte gjør videre gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle. Man kan av dem ikke se hvilken rettsoppfatning flertallet har bygd på.

Jeg er kommet til at A må frifinnes.

Den begrunnelse flertallet innen byretten har gitt for sitt standpunkt, er særdeles knapp. Det fremheves at A har vært daglig leder i selskapet A/S - - - og var meddelt prokura. Det synes som om flertallet utelukkende har lagt vekt på den formelle stilling domfelte ifølge stiftelsesdokumentene vedrørende selskapet skulle ha. Det må føyes til at man i flertallets begrunnelse ikke finner noen bemerkninger om de subjektive straffebetingelser etter de bestemmelser som er brakt til anvendelse.

Det kan etter dette synes nærliggende å anse domsgrunnene for utilstrekkelige til at man kan bedømme de rettslige spørsmål i saken. Man kan dog ikke utelukkende feste seg ved det korte avsnitt hvor flertallets juridiske standpunkt klarlegges, men må se dette i sammenheng med de bemerkninger som er kommet frem ellers i dommen, og som er utslag av en enstemmig oppfatning fra dommernes side.

Som jeg har nevnt, er A i stiftelsesdokumentene for selskapet betegnet som daglig leder. Han var meddelt prokura. Også i registreringsmeldingen for merverdiavgiften har man nyttet denne betegnelsen på ham. I begge forbindelser er den andre domfelte, B, opplyst å være selskapets styre.

Det går frem av den rettspraksis byrettens formann har behandlet i sitt dissenterende votum at man i en sak av denne art ikke kan bygge avgjørelsen på det formelle forhold som måtte gå frem av dokumenter som foreligger i tilknytning til stiftelse og registrering av et selskap. Man må se hen til det reelle forhold mellom de personer som har handlet for og i selskapet, og ut fra en konkret vurdering avgjøre om en tiltalt med rette kan sies å ha vært den dalige leder.

Det hadde en noe spesiell bakgrunn at selskapet A/S - - - ble stiftet. Firmaet C Finans A/S var kreditor i et selskap som het - - -service. En gjeldspost på mellom kr. 20000 og 30000 var ikke sikret ved pant. Lederen av - - -selskap ble syk. C Finans A/S medvirket da til at A/S - - - ble stiftet. Dette selskapet skulle fortsette den tidligere drift og overta den gjeldsposten jeg har nevnt. Domfelte nr. 1, B, var hovedbokholder i C's rederi A/S og dettes datterselskap C Finans. Han overtok 98 av 100 aksjer i A/S - - -, mens A overtok en. B skulle være enestyre i det nye selskapet og føre dets regnskaper. Samtidig fortsatte han i sin stilling som hovedbokholder. A, som hadde vært formann ved et verft som var gått konkurs, var arbeidsledig, og kom inn og ble, som nevnt, betegnet som daglig leder. B hadde handelsgymnas og hadde mange års erfaring med regnskaper, mens A på sin side var uten merkantil utdannelse og hadde ingen rede på regnskaper.

Mens B under selskapets drift stod for det merkantile og renskapsmessige, lå arbeidsledelsen under A. Han ledet de praktiske arbeider, ansatte og avsatte arbeidere, skrev lønningslister, beregnet skattetrekk og foretok mindre innkjøp av for eksempel deler til maskiner.

De omstendigheter jeg nå har gjennomgått, viser at B har hatt den merkantile ledelse av selskapet, mens A har vært en arbeidsformann som i tillegg til denne stillingens vanlige funksjoner har vært tillagt noen oppdrag til hjelp under administrasjonen.

Ut fra dette kan man vanskelig generelt si at A reelt sett har vært daglig leder av firmaet.

Man må i tillegg se på denne domfeltes stilling i relasjon til de straffebestemmelser som er brakt til anvendelse. I den samme forbindelse må det undersøkes om det kan bygges på at de subjektive straffbarhetsbetingelser som knytter seg til hvert enkelt av straffebudene, er oppfylt.

Den første tiltalepost som A er kjent skyldig i, gjelder merverdiavgiftsloven §72 annet ledd, annet punkt, og angår avgiftsunndragelse som har funnet sted ved at det er foretatt uriktig fradrag for inngående merverdiavgift. Til fellelse etter dette straffebud kreves forsett. Byretten har lagt til grunn som bevist at B forsettlig har foretatt den handling tiltalen gjelder. På dette punkt må det legges vekt på at det var han som hadde den regnskapsmessige erfaring, og som førte regnskapene. Disse transaksjoner hadde A ingen befatning med, og det synes under enhver omstendighet ikke å være grunnlag for å fastslå at han forsettlig har medvirket på dette punkt.

Den annen tiltalepost som har ledet til fellelse, refererer seg til loven om regnskapsplikt. En overtredelse av denne loven er straffbar også i den uaktsomme form. B er dømt etter §23 første punkt i denne loven, jfr. §4 første ledd og §6. Også på dette punkt må det fremheves at regnskapsførselen lå under B. Det er fra påtalemyndighetens side anført at A pliktet å føre tilsyn med hvordan B utførte dette arbeidet. Det kan dog ikke forlanges at A, som var uten noen innsikt i regnskapsførsel, skulle føre kontroll med den merkantilt utdannede enestyrer.

A er endelig dømt etter skatteinnkrevingsloven §51. Til fellelse kreves det her forsett eller grov uaktsomhet. B er kjent skyldig også på dette punkt, og det er i den delen av dommen som angår ham, gjort rede for de faktiske omstendigheter. Det straffbare forhold har hatt tilknytning til arbeider som selskapet utførte i X og Y. A var her arbeidsleder. Han beregnet lønn og skattetrekk. Lønns- og skattelistene sendte han til B og fikk fra ham tilsendt penger til dekning av nettolønningene. Han gikk ut fra at B som regnskapsfører sendte trekkbeløpene til de respektive kommuner. Denne fremstilling fra A's side er ifølge dommen bekreftet av B, og lagt til grunn av den samlede rett. Det er her ikke grunnlag for å fastslå at A kan bebreides grov uaktsomhet.

Jeg er etter dette kommet til at det i byrettens dom er tilstrekkelig grunnlag til å fastslå at betingelsene for å dømme A etter tiltalen ikke er til stede.

Jeg stemmer for denne dom:

A, født xx.xx.1923, frifinnes.

Dommer Halvorsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Sandene og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Rolf Harto med domsmenn): - - -

Retten skal bemerke: - - -

Når det gjelder A har denne erklært seg ikke skyldig. Her har påtalemyndigheten anført at han ikke har vært underlagt B, han var ansatt som daglig leder og var meddelt prokura. Selv om han har anført at han ikke hadde greie på regnskaper, er det etter påtalemyndighetens syn den daglige leder som har ansvaret uten hensyn til om han kjente til regnskapenes forfatning og de øvrige forhold. Næringsvirksomhet krever mange forpliktelser, og det må sørges for at disse oppfylles. Disse forpliktelser påhviler den daglige leder. Påtalemyndigheten har herunder henvist til en avgjørelse inntatt i Rt-1972-1300 og to avgjørelser inntatt i Rt-1974-1 flg. og side 38 flg. uten at den har kommet nærmere inn på noen av disse avgjørelser.

Retten skal først vurdere tiltalte nr. 1 - B's forhold. - - -

Når det så gjelder tiltalte nr. 2, A bemerkes:

A er i anmeldelsen til firmaregisteret av A/S - - - betegnet som daglig leder, og det er opplyst at han var meddelt prokura. Han skulle være den tekniske leder, og B den kommersielle. A er tiltalt for de samme forhold som B eller ha medvirket til disse, d.v.s. å ha foretatt uriktige fradrag for inngående merverdiavgift og derved unndratt staten avgift med kr. 80290,- (post II) unnlatt å oppføre i selskapets selvangivelse for 1977 en inntekt med kr. 61500,- (post IV) overtredelse av regnskapsloven av 1977 (post V) og unnlatelse av å sørge for trekk- og betaling av skattetrekk etter skattebetalingsloven §51 (post VI).

Aktoratet har hevdet at tiltalte i egenskap av daglig leder med prokura må dømmes sammen med B - uansett om han hadde kjennskap til regnskapet, idet det er hans ansvar som daglig leder å være ansvarlig for dette. Næringsvirksomhet krever mange forpliktelser - det må de ansvarlige sørge for.

Aktor har til støtte for sitt syn henvist til avgjørelser av Høyesterett inntatt i Rt-1972-1300 og Rt-1974-1 og Rt-1974-38.

Retten har her delt seg i et flertall bestående av de to domsmenn og et mindretall - rettsformannen.

Domsmennene er enige med aktor i at tiltalte A må bli å dømme, idet han har vært daglig leder og er meddelt prokura. Dette medfører etter domsmennenes syn at han må være ansvarlig for de forhold av strafferettslig art som er beskrevet i tiltalebeslutningen uansett om han hadde kjennskap til bokføring eller ikke - dette fulgte av hans stilling som daglig leder med prokura.

Rettsformannen har kommet til et annet resultat. Etter hans mening kan det ikke uten videre trekkes den slutning at det foreligger straffeansvar selv om han kalles daglig leder - det er de beføyelser som han kan utøve som må være avgjørende. Da aktor har trukket frem 3 rettsavgjørelser til støtte for sitt syn finner rettsformannen det nødvendig å se nærmere på disse. I avgjørelsen inntatt i Rt-1972-1300 dreiet forholdet seg om overtredelse av skattebetalingsloven §51. Herredsrettens fellende dom ble påanket p.g.a. straffutmålingen og lovanvendelsen. Om lovanvendelsen uttalte førstvoterende bl.a. - side 1302:

«Når det gjelder spørsmålet om hvilken personkrets skattebetalingsloven §51 rammer innenfor et aksjeselskap, må dette avgjøres på grunnlag av de konkrete forhold. Da også medvirkning er straffbar, og herredsretten etter en vurdering av forholdene har funnet at de domfelte har samvirket om unnlatelsen, kan jeg ikke se at herredsrettens dom her bygger på en uriktig lovanvendelse.»

Det synes å gå frem av denne uttalelse at det positivt har vært vurdert og konstatert at de tiltalte hadde samvirket om unnlatelsen. Således hadde begge de tiltalte erkjent at de var klar over trekkreglene i skattebetalingsloven av 1952, men mente seg frifunnet p.g.a. en slags nødstilstand.

I avgjørelse inntatt på side 1 flg. i Rt-1974-1(Vestfold Cellulose .- Mustad) ble herredsrettens frifinnende dom opphevet. Her var faktum for så vidt angår skattetrekk at det for styrets formann forelå en rekke omstendigheter som burde tilsi at han nærmere burde ha undersøkt hvorledes skattetrekket ble behandlet. Etter HR's mening forelå her grov uaktsomhet. Det dreiet seg her om styrets formann som i tillegg til merkantil utdannelse også var jurist. Noe automatisk ansvar ut fra formannsvervet forelå ikke.

I den avgjørelse som er referert i Rt-1974-38 gjaldt det også skattebetalingsloven §51. Her var tiltalte frifunnet mot rettsformannens stemme. Om lovanvendelsen uttalte førstvoterende bl.a.:

«Jeg nevner først at spørsmålet om hvilken person-krets skattebetalingsloven §51 rammer innenfor et aksjeselskap, må avgjøres konkret på grunnlag av forholdene i vedkommende selskap. For disponenten eller den daglige leder av selskapet må det som utgangspunkt gjelde at det hører til hans ansvarsområde å sørge for skattetrekk, med mindre noe annet er bestemt i selskapet.»

Og videre:

«Selv om tiltalte var ansatt som disponent og daglig leder, var de konkrete forhold i firmaet slik at tiltaltes stilling der bare var av underordnet art i forhold til firmaets 2 faktiske eiere.»

Høyesterett opprettholdt denne lovforståelsen og den frifinnende dom.

Etter dette må A's forhold vurderes konkret i forhold til hvert tiltalepunkt - også som medvirker.

Efter mindretallets syn har A slik bevisene er - ikke hatt den myndighet vis-á-vis B som tittelen «daglig leder» skulle medføre. Det har vært B og det firma som satte ham i gang som har vært den dominerende. A har vært med, men hans stilling har efter mindretallets syn mere vært en slags formann enn en daglig leder.

Når det så gjelder de enkelte tiltaleposter bemerkes:

Ved de uriktige oppførte inngående merverdiavgifter - post II - er dette skjedd i Z i 1978, 1979 og 1981. Det er B som har foretatt dette i egenskap av bokholder, og han har også erkjent det. Tiltalte A har forklart at han ikke har kjennskap til regnskaper, og det er heller ikke på annen måte påvist at han har dette. Det er heller ikke opplyst noe om at han og B har avtalt dette i fellesskap eller om A har tilskyndet B til det og gitt ham råd i så måte. Selv om han i navnet har vært daglig leder, medfører som nevnt ikke dette at han automatisk blir strafferettslig ansvarlig dersom han ikke har hatt muligheten til å kontrollere det. Det hadde han ikke. Han førte ikke regnskaper, og det var således ikke mulig for ham å kontrollere B - som var ansatt som regnskapsfører.

Ved post IV hevder A at han benyttet disse midler som han hadde innfordret til å betale ut netto-lønninger samt noen småutgifter. Samtidig hadde han da trukket skatt. Han hevder så å ha sendt bilag til B. Penger har han ikke sendt, fordi det ikke var noe igjen. B har hevdet ikke å ha mottatt noe av dette eller bilag for dem, og skatterevisor har ikke kunnet ettervise noe av disse inntekter i regnskapet. Under disse omstendigheter har retten enstemmig funnet at B må godskrives den tvil som er til stede. Tiltalen omfatter skattesvik - unnlatelse og forutsetningen for at A skal dømmes etter denne bestemmelse, er at han har sendt skattepengene eller bilag for dem til B og at denne deretter - i samråd med A - unnlot å bokføre det og unnlot å oppgi det til beskatning. Som nevnt har retten p.g.a. tvil, måttet frifinne B for dette, og da kan heller ikke A dømmes.

Når det så gjelder punkt V er det B som har hatt ansvaret for bokføringen - han er ansatt som regnskapsfører og forutsetningen for at A skal anses ansvarlig må være at han på en eller annen måte har medvirket til at regnskapene ikke ble ført. Noe slikt er ikke påvist.

Endelig gjelder det unnlatelse av å sende skattetrekk - skattebetalingsloven §51. Som det fremgår av det foran anførte er det A som har beregnet lønninger og foretatt de skattetrekk som er nevnt i post VI - dog uten å ha midler, idet han ikke fikk slike fra B. Han har forklart at han da forutsatte at B sendte pengene til de respektive kommunene. Spørsmålet er så om A i egenskap av daglig leder skulle ha påsett at B virkelig sendte pengene, eller om han skulle anse det tilstrekkelig at han hadde beregnet trekken og påført den på lønningslisten. Det var vanlig rutine at det siste ble gjort, og når A ikke fikk annet enn penger til nettolønning, måtte han ha rimelig grunn til å gå ut fra at B sendte skattetrekkene. Etter rettsformannens oppfatning kan han ikke dømmes for forsettlig overtredelse. Han antar at det også synes tvilsomt om forholdet - slik bevisene er - kan sies å være grovt uaktsomme, og han finner å måtte la tvilen komme tiltalte til gode. - - -