HR-1991-699-K - Rt-1991-1524
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-17 |
| Publisert: | HR-1991-00699-K - Rt-1991-1524 (527-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00699 K, Lnr 699 K/1991, jnr 425/1991 |
| Parter: | Helge Normann, Erik Normann, Odd Normann (advokat John Jentoft Sørensen) mot Samvirkebanken AS (advokat Kristian Nordheim). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §401, §179, §384, §386, §403, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §252, §253 |
Den 10 september 1990 framsatte Samvirkebanken A/S krav om arrest mot Helge, Erik og Odd Normann. Bakgrunnen for kravet var at banken tidligere hadde gitt firmaet Florida Easy Trim Norge A/S en kreditt på kr 450.000,-
Ved nærmere undersøkelse av saken viste det seg at selskapet Florida Easy Trim Norge A/S aldri var blitt stiftet. Banken hevdet da at den hadde lovlig adgang til å holde Helge, Erik og Odd Normann ansvarlig for den kreditt som var gitt, blant annet på grunnlag av den selvskyldnerkausjon disse hadde avgitt overfor banken. Kravet på dette grunnlag er ikke bestridt.
Etter at muntlige forhandlinger var avholdt avsa Trondheim namsrett 16 september 1990 kjennelse med denne slutning:
1. Til sikring av sitt sannsynliggjorte krav på kr 450.000,- mot Helge Normann, Erik Normann og Odd Normann tillates Samvirkebanken A/S, Trondheim arrest i seks solsenger/trimbenker stående hos Crifo A/S, Dora i Trondheim.
2. Helge Normann, Erik Normann og Odd Normann tilpliktes in solidum å erstatte Samvirkebanken A/S sakens omkostninger med kr 3.000,- innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Etter kjæremål avsa Frostating lagmannsrett 21 juni 1991 kjennelse med følgende slutning:
1. Trondheim namsretts kjennelse av 16. september 1990 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Helge Normann, Erik Normann og Odd Normann en for alle og alle for en 4.000 - firetusen - kroner til Samvirkebanken A/S v/advokat Kristian Nordheim, Trondheim innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Helge Normann, Erik Normann og Odd Normann har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil da lagmannsretten har avgjort saken uten å la den kjærende part få anledning til å uttale seg om et prosesskriv som kom til retten like før kjennelse ble avsagt.
Det hevdes også at lagmannsrettens lovanvendelse er feil når den er kommet til at Helge, Erik og Odd Normann er rette eiere av de trimbenkene det ble tatt arrest i. Disse påstås å være levert i kommisjon og således å tilhøre leverandøren, selskapet SlimmerTrimmer U i USA Dette syn er bekreftet ved Trondheim forliksråds dom av 3 desember 1990 hvor det i sak mellom SlimmerTrimmer U og Helge, Odd og Erik Normann ble avgjort at trimbenkene tilhører Slimmer-Trimmer U. Forliksrådets dom er rettskraftig og må få virkning også i arrestsaken. Det er ikke avgjørende at Samvirkebanken A/S ikke ble varslet om saken i forliksrådet. Det er ikke anledning til å gi arrest i formuesgoder som tilhører andre.
Under enhver omstendighet er det bare Helge Normann som kan bli å anse som eier av trimbenkene. Arresten må derfor oppheves for så vidt gjelder Odd og Erik Normann.
Det er også gjort gjeldende at retten må legge amerikansk rett til grunn når det prejudisielt tas standpunkt til hvem som er rette eier av trimbenkene.
Helge Normann, Erik Normann og Helge Normann har nedlagt denne påstand:
Prinsipalt:
Frostating lagmannsretts kjennelse av 21. juni 1991 oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og saken hjemvises til ny behandling.
Subsidiært:
Frostating lagmannsretts kjennelse oppheves.
Atter subsidiært:
Frostating lagmannsretts kjennelse oppheves forsåvidt gjelder arrest gitt i 6 treningsbenker for gjeld Odd og Erik Normann har til Samvirkebanken AS.
I alle tilfeller:
Samvirkebanken AS dømmes til å erstatte Helge, Erik og Odd Normann sakens omkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tilsammen kr 8.000,-."
Samvirkebanken AS hevder at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil da det prosesskriv som ikke ble forelagt den kjærende part kun inneholdt kommentarer til den kjærende parts anførsler. Den påstandsendring som ble varslet i dette prosesskriv begrenset seg til en økning i saksomkostningsbeløpet.
Når det gjelder lovanvendelsen har banken vist til at Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrenset kompetanse ved videre kjæremål og at den ikke kan se at lagmannsretten har tolket noen lov feilaktig.
Samvirkebanken AS har nedlagt denne påstand:
1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 21. juni 1991 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Helge Normann, Erik Normann og Odd Normann en for alle og alle for en kr 3.000,00 til Samvirkebanken AS.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål mot kjennelse avsagt av namsretten. Kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Utvalget kan i denne sak bare prøve om det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten jf tvistemålsloven §404 nr 2, eller feil ved lovtolkingen, jf §404 nr 3. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelsen. Det er ikke angitt hvilken lovforskrift lagmannsretten eventuelt skulle ha tolket feil. Den konkrete lovanvendelse kan kjæremålutvalget ikke prøve, og det kan ikke kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
Angrepet på saksbehandlingen, bygger på at Samvirkebankens prosessskrift av 16 mai 1991 med bilag ikke ble oversendt de kjærende parter før lagmannsretten traff sin avgjørelse, slik at de ikke fikk anledning til å imøtegå dette prosesskriftet. Så vidt utvalget forstår, anføres det at prosesskriftet inneholdt nye faktiske og rettslige anførsler som har påvirket innholdet av lagmannsrettens avgjørelse.
Prosesskriftet av 16 mai 1991 var foranlediget av et prosesskrift av 7 februar s.å. hvor de kjærende parter fremla et dokument som var hevdet å gi bevis for at de ikke var eiere av de trimbenker det var gitt arrest i. Kjæremålsmotpartens prosesskrift inneholder en utførlig argumentasjon mot dette, knyttet til en omfattende dokumentasjon vedrørende et søksmål mot Samvirkebanken fra tredjemann som hevder å være eier av trimbenkene og derfor krever disse stillet til disposisjon. Denne tredjemann er riktignok representert av samme advokat som er de kjærende parters prosessfullmektig i arrestsaken, og de dokumenter som er fremlagt ved prosesskriftet av 16 mai i arrestsaken, er i denne advokats besittelse i forbindelse med den andre sak - utleveringssaken. Det fremgår av vedlegg til prosesskriftet av 16 mai at Trondheim byrett har stillet utleveringssaken i bero, idet byretten avventer rettskraftig avgjørelse i arrestsaken.
Etter innledningsvis å ha fastslått at Hovedspørsmålet i saken har hele tiden vært arrestobjektet og dets eierforhold, uttaler lagmannsretten om fremgangsmåten ved arrest i løsøre bla:
Namsretten har uriktig bestemt at arrest gis i de 6 omtalte solsenger/trimbenker. Det framgår av tvangsfullbyrdelsesloven §252 sammenholdt med §253 og reglene om utlegg i loven kapittel 7 at det er namsretten som bestemmer om en arrestbegjæring skal tas til følge, men det er namsmannen som ved iverksettelsen utfører forretningen og bestemmer hva det skal tas arrest i. Det vises til Rt-1981-1211. Arrest må tas i skyldnerens gods. Forutsetningen for arresten er altså at saksøkte debitor er eier av det aktuelle formuesgode. Namsmannen var den som prejudisielt skulle ta standpunkt til hvem som var eier av solsengene.
Saken foranlediger ikke til å gi den feilaktige fremgangsmåte virkninger. Faktisk sett var solsengene det eneste aktuelle arrestobjektet og namsretten ville uansett ha vært klageinstans hva gjelder det prejudisielle spørsmål om eierforholdet til disse.
I tillegg til avgjørelsen i Rt-1981-1211 som lagmannsretten viser til, kan også vises til Rt-1990-369.
Etter en inngående drøftelse konkluderer lagmannsretten med stadfestelse av namsrettens kjennelse.
Etter tvistemålsloven §401 annet ledd skal retten gi partene underretning når det påberopes nye faktiske opplysninger som ikke åpenbart er uten betydning. Denne regel må også forstås slik at motparten etter at underretning er mottatt, må ha en praktisk mulighet for å imøtegå det som er nytt, jf Rt-1989-1128. Etter sitt innhold angår prosesskriftet av 16 mai med bilag det lagmannsretten selv beskriver som hovedspørsmålet i saken, og det inneholder utvilsomt nye faktiske opplysninger om utleveringssaken. Når man sammenholder dette med det relativt knappe kjæremålstilsvaret, finner kjæremålsutvalget å burde legge til grunn at det er sannsynlig at den unnlatte oversendelse til de kjærende parter av prosesskriftet av 16 mai kan ha virket bestemmende på innholdet av lagmannsrettens kjennelse. Utvalget peker i denne forbindelse på at det av hensyn til betydningen av det kontradiktoriske prinsipp generelt sett ikke kan stilles for store krav til den sannsynlighet som må kreves for at feilen skal tillegges betydning. Kjennelsen må derfor oppheves og hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling i medhold av tvistemålsloven §401 annet ledd sammenholdt med §384 første ledd og §386 annet ledd jf §403 annet ledd.
For så vidt angår de kjærende parters øvrige anførsler kan utvalget ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålet har ført frem, men utvalget finner at avgjørelsen om saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.