HR-1991-91-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-28 |
| Publisert: | HR-1991-00091k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 91 K/1991, jnr 50/1991 |
| Parter: | A (advokat Kristian Monsen) mot B (advokat Frode Folkestad). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Skifteloven (1930) §22, §31 |
Kjennelse :
I separasjonsboet til B og A avsa Stavanger skifterett 27. september 1990 kjennelse med slik slutning:
"Tvist vedrørende passivaposter i boet, reist av A ved hans prosesskriv av 25. oktober 1989, avvises."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 14. desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Stavanger skifteretts kjennelse av 27/9 - 1990 stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra salærfastsettelsen betaler A til det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten det beløp som blir fastsatt som arbeidsgodtgjørelse til advokat Frode Folkestad."
Det nærmere saksforhold fremgår av de avsagte kjennelser og partenes anførsler.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til tvistemålsloven §404 nr 1, 2 og 3. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved at den har avgjort kjæremålet før fristen satt av skifteretten for anførsler til kjæremålstilsvaret var utløpt. Han hadde innstilt seg på å fremføre nye anførsler for lagmannsretten før saken ble avgjort, men det fikk han ikke anledning til. Det er feil når lagmannsretten legger til grunn at frist for å reise skiftetvist om de fjorten konkretiserte punktene tre uker etter 5. juli 1988 er preklusiv, når det gjelder å reise tvist om andre krav på skiftet. For det første er det tvilsomt om en frist for å reise skiftetvist er preklusiv, jf skifteloven §31, men om så er tilfelle må det selvsagt bare gjelde de konkrete tvistepunktene som det er satt frist for. Det vil være helt urimelig om han nå skulle være avskåret fra å få en realitetsprøvning av disse fordringene på skiftet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 14. desember 1990 oppheves.
2. Saken sendes tilbake til Stavanger skifterett for realitetsavgjørelse.
Subsidiært:
3. Saken sendes tilbake til Gulating lagmannsrett for ny avgjørelse.
4. A tilkjennes saksomkostninger for alle rettsinstanser."
B har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig både hva angår resultat og begrunnelse. Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil og anføres subsidiært at det ikke foreligger en slik feil som det skal tas hensyn til. Lagmannsretten har heller ikke tolket skifteloven §31 feil. A måtte også forstå at han innen fristen måtte reise skiftetvist om de forhold han ønsket å ta opp.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Stavanger skifteretts kjennelse av 27. september 1990 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte B eventuelt det offentlige sakens omkostninger."
Det er senere utvekslet ytterligere ett prosesskrift fra hver side.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det dreier seg om et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part har anført at det foreligger forhold som kjæremålsutvalget kan prøve etter §404 nr 1, 2 og 3.
Paragraf 404 nr 1 gjelder tilfelle der saken er avvist av visse, bestemte grunner. Blant disse er ikke at saken er avvist fordi en preklusiv frist ansees oversittet, slik som her.
Paragraf 404 nr 2 gjelder saksbehandlingsfeil ved lagmannsretten. Det er anført at lagmannsretten skulle ha ventet på den kjærende parts uttalelse til kjæremålstilsvaret for lagmannsretten, siden det ved oversendelsen av dette var satt frist for å gi uttalelse. Lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag hadde imidlertid intet å gjøre med det som var anført i kjæremålstilsvaret. En imøtegåelse av dette ville således under enhver omstendighet ha vært uten betydning.
Paragraf 404 nr 3 handler om feil ved lagmannsrettens lovtolking. Det er anført at lagmannsretten har tolket skifteloven §22, jf §31 feil når den har lagt til grunn at en frist som er satt etter sistnevnte bestemmelse er preklusiv. Det følger imidlertid av avgjørelsen i Rt-1990-346 at fristen er preklusiv. Spørsmålet om fristen til å reise søksmål også omfatter de krav som den kjærende part nå ønsker å ta opp, kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den kjærende part pålegges å betale motpartens saksomkostninger med 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.