HR-1992-116-A - Rt-1992-1263 - UTV-1992-1304

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1992-10-14
Publisert:	HR-1992-00116-A - Rt-1992-1263 (459-92) - UTV-1992-1304
Stikkord:	Skatterett, Kraftverk
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1992-00116 A, Lnr 116/1992.
Parter:	Tydal kommune hjelpeintervenient: Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (advokat Hans O. Bang) mot Trondheim Elektrisitetsverk (advokat John J. Stamnæs) Hjelpeintervenient: Vassdragsregulantens Forening (advokat Carsten Riekeles).
Forfatter:	Lund, Hellesylt, Langvand, Tjomsland, Holmøy
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §19e, §36, §37, §38, §39a, §37a, §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Lund: Saken gjelder spørsmålet om det ved ansettelse av et kraftverks formuesverdi etter skatteloven §37 bokstav a, jfr. §36 første ledd, skal ses bort fra en tidsubegrenset forpliktelse til å levere 50 % av kraftproduksjonen til selvkost. For kraftverk i offentlig eie - som det her er tale om - er formuesansettelsen bestemmende også ved inntektsskatteligningen, jfr. bestemmelsen om prosentligning i skatteloven §19e.

Trondheim Elektrisitetsverk - TEV -, som eier og driver Nea kraftverk, inngikk i 1952 avtale med AB Svarthålsforsen, et datterselskap av Stockholm Elektrisitetsverk, om levering av elektrisk kraft fra den planlagte utbygging i Øvre Nea mot bistand fra det svenske selskap til finansiering av utbyggingen. Avtalen møtte betydelig motstand blant annet i Sør-Trøndelag fylke, hvor det var stort behov for elektrisk kraft. Under konsesjonsbehandlingen av krafteksportavtalen ble det på denne bakgrunn ført omfattende forhandlinger mellom Industridepartementet, AB Svarthålsforsen, Sør-Trøndelag fylke og Trondheim kommune v/TEV. Forhandlingene nedfelte seg i et avtaleverk bestående av tre kontrakter.

I kontrakt med AB Svarthålsforsen - den såkalte Stockholmkontrakten - forpliktet staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen seg til i en 15-års periode å selge 50 % av produksjonen i Nea kraftverk mot finansieringsbistand ved utbyggingen. Samtidig ble det inngått avtale mellom NVE og Trondheim kommune v/TEV - Trondheimskontrakten -, hvoretter TEV forpliktet seg til å selge elektrisk kraft til NVE overensstemmende med Stockholmsavtalens forutsetninger. I denne avtalen påtok også TEV seg i samme periode å levere 25 % av kraftproduksjonen til Sør-Trøndelag fylke til selvkost. Endelig ble det inngått kontrakt mellom Sør-Trøndelag fylke og TEV - Nea-kontrakten - om at fylket i denne perioden skulle ha rett til å kjøpe og plikt til å betale for 25 % av produksjonen ved Nea kraftverk til kostpris. Etter utløpet av 15-års perioden skulle fylket ha rett til å få levert og plikt til å betale for - fremdeles til selvkost - halvparten av kraftproduksjonen. Fylkets rettigheter og plikter etter Nea-kontrakten ble senere overdratt til Sør-Trøndelag kraftselskap.

Nea kraftverk ble satt i drift i 1960, og 15-års perioden utløp i 1975. Etter denne tid har TEV vært forpliktet etter Nea-kontrakten til å levere fylket 50% av kraftproduksjonen til selvkost.

Frem til og med 1981 ble formuesverdien av Nea kraftverk fastsatt på grunnlag av en teknisk beregning av verkets gjenanskaffelsesverdi med fradrag for slit og elde, uten hensyn til kraftleveringsforpliktelsen under Nea-kontrakten. Fra og med 1982 endret ligningsmyndighetene verdsettelsesprinsipp, idet formuesverdien ble fastsatt etter en lønnsomhetsberegning hvor det ble tatt hensyn til denne forpliktelsen. Endringen hadde også betydning ved inntektsskatteligningen, jf skatteloven §19e. Samtidig ble Sør-Trøndelag kraftselskap ilignet formues- og inntektsskatt på grunnlag av sin rett etter Nea-kontrakten til å kjøpe 50% av produksjonen til selvkost. Ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1988-880 ble det fastslått at kraftselskapets rett etter Nea-kontrakten ikke var gjenstand for formuesbeskatning, idet det dreiet seg om en gjensidig bebyrdende kontrakt, jf skatteloven §38 bokstav a.

Som en konsekvens av den forutgående lagmannsrettsdom - som Høyesterett senere sluttet seg til - tok den ankende part ligningen av TEV for inntektsåret 1985 opp til endring. Ved den endrete ligning ble det ved formuesfastsettelsen lagt til grunn en markedspris for kraftverkets fastkraftproduksjon som tilsvarer statskraft-pris til alminnelig forsyning. Dette ble også lagt til grunn ved ligningen for 1986. Ved ligningen for 1985 ble formuesverdien av kraftverket øket med kr 377.909.000, og ved ligningen for 1986 med kr 415.700.000. Skatteligningene ble påklaget til ligningsnemnd og overligningsnemnd, som begge opprettholdt skattevedtakene.

TEV bragte saken inn for Midt-Trøndelag herredsrett med påstand om opphevelse av ligningen for 1985 og 1986. Herredsretten avsa 12 april 1989 dom med denne domsslutning:

"1. Tydal kommune frifinnes.

2. Saksøker tilpliktes å betale saksøktes saksomkostninger med kr 62.000,- - sekstitotusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Dommen ble av Trondheim Elektrisitetsverk påanket til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten hjelpeintervenerte Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar til støtte for Tydal kommune, mens Vassdragsregulantenes Forening erklærte hjelpeintervensjon til støtte for TEV. Lagmannsretten avsa 20 september 1990 dom med denne domsslutning:

"1. Ligningen for Trondheim Elektrisitetsverk vedrørende Nea Kraftverk i Tydal kommune av skatt på formue og inntekt for 1985 og 1986 oppheves.

2. Ved ligningen for begge år skal det ved verdsettelsen av formue og inntekt vedrørende Trondheim Elektrisitetsverks kraftverk i Nea tas hensyn til Nea-kontrakten, d.v.s. til forpliktelsene til å levere strøm til SørTrøndelag Kraftselskap når det gjelder volum og pris.

3. Tydal kommune og Landssamanslutninga av Vassdragskommunar tilpliktes in solidum å betale til Trondheim Elektrisitetsverk og Vassdragsregulantenes Forening saksomkostninger for lagmannsrett til advokat Otto Jebens med kr 104.300,- og advokat Carsten Riekeles med kr 47.523,-. Tydal kommune tilpliktes dessuten å betale til Trondheim Elektrisitetsverk saksomkostninger for herredsrett til advokat Otto Jebens med kr 64.560,-.

Saksomkostningsbeløpene forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av nærværende dom."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

Tydal kommune har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar og Vassdragsregulantenes Forening har hjelpeintervenert også for Høyesterett.

Den ankende part, Tydal kommune, og hjelpeintervenienten, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har sammenfatningsvis anført:

Etter skatteloven §37 bokstav a, jf §36 første ledd, skal formuesverdien av kraftverket ansettes til omsetningsverdien den 1 januar i ligningsåret. Verdsettelsesprinsippene er de samme som for andre eiendommer. Det følger av ordlyden i bestemmelsene, sammenholdt med §38 og §39 at forpliktelsen etter Nea-kontrakten ikke kan tas hensyn til som en verdireduserende faktor ved formuesansettelsen. Et kraftverk og de kontrakter som er tilknyttet dette er forskjellige formuesobjekter, jf skatteloven §36 første ledd. Det følger av skatteloven §38 og §39 at rettigheter og plikter etter gjensidig bebyrdende kontrakter ikke henregnes til eller kommer til fradrag i den skattepliktige formue. Høyesterett har fastslått at Trøndelag fylkes kraftselskaps rett til uttak av billig kraft etter Nea-kontrakten ikke er gjenstand for formuesbeskatning, jf skatteloven §38 bokstav a. Da kan ikke den korresponderende forpliktelse komme til fradrag ved ansettelsen av kraftverkets formue. Forpliktelsen kan det heller ikke tas hensyn til ved ansettelsen av kraftverkets formuesverdi, idet dette ville være det samme som å gjøre fradrag for den.

Denne forståelse fremgår av skatteloven forarbeider. Den er også lagt til grunn i rettspraksis og teori, og tilsies av hensynet til sammenheng i beskatningsreglene og av reelle hensyn. Det ville innebære stor usikkerhet ved ansettelsen av et kraftverks formuesverdi om det skulle tas hensyn til rettigheter og plikter etter konkrete avtaler om kraftleveranser, en usikkerhet som også ville medføre betydelig ulikhet i praktiseringen av reglene - mellom kraftverk og andre eiendommer og mellom kraftverkene innbyrdes. Slik kraftprisen har utviklet seg, ville dette også føre til urimelige resultater for kommunene idet betydelige formuesverdier ville være unntatt fra beskatning.

Når omsetningsverdien av kraftverket skal fastsettes, må man - fordi noen egentlig markedsverdi ikke lar seg konstatere - benytte seg av en lønnsomhetsberegning som hjelpemiddel. Det må imidlertid legges til grunn en objektiv norm. De faktisk forventede inntekter kan ikke kapitaliseres. Man må basere seg på en normalavkastning, uten hensyn til de konkrete kontrakter som foreligger og uansett om disse måtte ha sitt grunnlag i offentlige påbud eller vilkår i forbindelse med konsesjonen. Nea-avtalen har en annen karakter enn avtaler om konsesjonskraft inngått på grunnlag av konsesjonsvilkår som generelt pålegges konsesjonærene. Vilkår som er spesielle for den individuelle konsesjonær kan det for øvrig ikke tas hensyn til, uansett om vilkåret påvirker kraftverkets lønnsomhet.

Markedsprisen for Nea-kraften bestemmes av prisen for statskraft til alminnelig forsyning. Inngåtte kontrakter kan bare ha veiledende betydning ved fastsettelse av den normale markedsverdi. For så vidt Riksskattestyrets rundskriv nr 400 I for 1965 gir uttrykk for en annen rettsoppfatning, er denne i strid med skatteloven. Ligningspraksis er - i den grad den lar seg konstatere - lite entydig med hensyn til hvorledes det tas hensyn til inngåtte kontrakter i lønnsomhetsberegningen, og avslører først og fremst en varierende og svært uheldig praksis. Praksis må dessuten ses på bakgrunn av at verdsettelsesprinsippene først i senere år er blitt av praktisk interesse på grunn av utviklingen i forholdet mellom kraftprisene til alminnelig forsyning og til kraftkrevende industri.

Tydal kommune og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar har nedlagt denne påstand:

"1. Tydal kommune frifinnes.

2. Tydal kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

3. Landssamanslutninga av Vasskraftkommuner tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Trondheim Elektrisitetsverk, har sammenfatningsvis anført:

Etter skatteloven §37 bokstav a skal formuesverdien ansettes til hva dette konkrete kraftverk kunne selges for til en frittstående kjøper ved fritt salg. Ved vurderingen skal det legges til grunn en lønnsomhetsvurdering hvor verkets produksjonsvolum, kostnader og faktiske inntekter inngår. Man kan bare se bort fra kortvarige avtaler om kraftleveranser som ikke påvirker omsetningsverdien og fra forhold vedrørende eierens drift, som er lite aktuelle for eventuelle kjøpere. At det må tas hensyn til langsiktige kontrakter, følger av at det etter §37 bokstav a er verdien av eiendomsretten som skal vurderes, og denne påvirkes av de kontrakter som er knyttet til eiendommen. Under enhver omstendighet må det tas hensyn til forpliktelsen etter Nea-kontrakten, som er evigvarende, og som ble pålagt elektrisitetsverket av staten som ledd i det avtaleverk som måtte etableres med henblikk på finansieringen av utbyggingen. Forpliktelsen må likestilles med en forpliktelse til å levere konsesjonskraft.

Skatteloven §39 bokstav a er uten betydning for bedømmelsen, idet det ikke er tale om å gjøre fradrag for verdien av forpliktelsen etter Nea-kontrakten, kun å trekke den inn som element i lønnsomhetsberegningen. At den må tas hensyn til, fremgår utvetydig av Riksskattestyrets rundskriv nr 400 I. Rettsoppfatningen i rundskrivet var basert på dommen i Rt-1960-711. Den har støtte i senere rettsavgjørelser og er lagt til grunn i ligningspraksis. Også uttalelser i teorien støtter denne rettsoppfatning. Det vil være urimelig å beskatte TEV for en formuesverdi som ikke eksisterer på elektrisitetsverkets hånd.

Trondheim Elektrisitetsverk har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Trondheims Elektrisitetsverk tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Hjelpeintervenienten, Vassdragsregulantenes Forening har i hovedsak anført:

Saken reiser spørsmål av vesentlig prinsipiell interesse ved fastsettelsen av et kraftverks formuesverdi. Dette gjelder både betydningen av langsiktige kraftleveranseavtaler og betydningen av statlige pålegg og vilkår som griper inn i eierens mulighet for å utnytte kraftverket økonomisk.

Henved 1/3 av den norske kraftproduksjon leveres til den kraftkrevende industri, og den vesentlige del av leveransene er bundet opp i langsiktige kontrakter. Leveransene er ofte et sentralt element i grunnlaget for etableringen av kraftverket. Prisfastsettelsen bestemmes i vesentlig grad av statskraftverkenes priser til denne industrien, priser som på grunn av næringspolitiske hensyn er langt lavere enn prisen for statskraft til alminnelig forsyning. Leveransene etter slike langsiktige avtaler er en del av de økonomiske rammevilkår som er av betydning for kraftverkets formuesverdi, og som det nødvendigvis må tas hensyn til ved lønnsomhetsberegningen.

Skatteloven §37a anviser en lønnsomhetsvurdering som omfatter de faktiske priser det konkrete kraftverk kan oppnå. Det er denne bestemmelse, med det verdsettelsesprinsipp den anviser, som regulerer verdsettelsesspørsmålet, og regelen i skatteloven §39 bokstav a er derfor uaktuell. Bestemmelsen gjelder utelukkende spørsmålet om kontrakter som selvstendige skatteobjekter. Situasjonen er en annen ved andre typer formuesobjekter enn kraftverk, f eks skip, hvor markedsverdien lar seg konstatere på annen måte, og hvor §37 bokstav a derfor ikke kan antas å anvise en lønnsomhetsberegning.

At det skal tas hensyn til faktiske priser i henhold til konkrete kontrakter, og at skatteloven §38 og §39 ikke er aktuelle i denne forbindelse, fremgår av Riksskattestyrets rundskriv 400 I. Den rettsoppfatning rundskrivet gir uttrykk for, er de sentrale ligningsmyndigheters oppfatning av det rettslige innhold i skatteloven §37a. Rettsoppfatningen er nedfelt i en langvarig og fast ligningspraksis formodentlig fra før, men i hvert fall fra 1965, da rundskrivet ble gitt, og frem til 1988 da praksis gradvis endret seg med utgangspunkt i det foreliggende sakskompleks. Denne praksis, som reflekterer kraftverkenes faktiske formuesverdi, må være avgjørende selv om det skulle finnes at skatteloven som utgangspunkt anviser en annen løsning.

Vassdragsregulantenes Forening har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Vassdragsregulantenes Forening tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.

Etter skatteloven §37 bokstav a, jf §36 første ledd, skal formuesverdien fastsettes til antatt salgsverdi. Spørsmålet i saken gjelder innholdet i loven verdsettelsesprinsipp med henblikk på betydningen av inngåtte kraftleveranseavtaler ved vurderingen av et kraftverks verdi i handel og vandel. Konkret gjelder saken om det ved fastsettelsen av Nea-kraftverkets formuesverdi skal ses bort fra forpliktelsen under Neakontrakten, en forpliktelse som er tidsubestemt og direkte knyttet til kraftverkets produksjonsvolum og produksjonskostnader, og som i faktisk henseende må antas å ha betydning for hva en kjøper vil betale for verket.

Spørsmålet om betydningen av langsiktige kraftleveranseavtaler ved formuesansettelsen er etter det opplyste tvistegjenstand i flere verserende rettssaker.

For kraftverk og andre formuesobjekter som ikke er gjenstand for ordinær omsetning, må det benyttes hjelpeberegninger for å finne den antatte eller hypotetiske salgsverdi. Det er enighet i saken om at den hjelpeberegning som må anvendes ved ansettelse av et kraftverks omsetningsverdi er en lønnsomhetsberegning, en beregning av kraftverkets avkastningsverdi ved kapitalisering av den årlige avkastning. Uenigheten gjelder hvorledes den årlige avkastning skal beregnes, og knytter seg først og fremst til spørsmålet om det skal anvendes en generell, objektiv norm - i følge den ankende part uttrykt ved statskraftprisen til alminnelig forsyning - for hvilke inntekter som kan forventes, slik at det ses bort fra kraftverkets faktiske inntekter i henhold til foreliggende kraftleveranseavtaler.

I dommen i Rt-1960-711 vedrørende Dale kraftverk, ble det lagt til grunn at man vanskelig kunne finne verdien av kraftverket i handel og vandel uten å legge vesentlig vekt på en lønnsomhetsberegning, men det fremgår ikke klart av dommen om beregningen skal skje på grunnlag av verkets konkrete avsetningsmuligheter eller foretas uavhengig av disse. Med utgangspunkt i dommen utferdiget Riksskattestyret Rundskriv nr 400 avd I av 21 juni 1965 Om retningslinjer for verdsettelse av formue i elektrisitetsverker.

Her gis det uttrykk for følgende oppfatning av innholdet i skatteloven §37 bokstav a:

"På bakgrunn av foreliggende rettsavgjørelser antas det ved formuesansettelsen å skulle legges vesentlig vekt på det resultat som fremkommer ved en lønnsomhetsberegning for vedkommende elektrisitetsverk. En viser her særlig til hrd. i Rt-1960-711 vedr Dale kraftverk, jfr Oslo byretts dom av 6. mai 1954. ... En antar at ligningsmyndighetene ved verdsettelsen av elektrisitetsverker må ta hensyn til de inntekter som kan ventes oppnådd fra år til annet i løpet av verkets levetid, sammenholdt med påregnelige utgifter. Den inntekt en således kommer fram til skal dekke renter, amortisasjon og en rimelig fortjeneste av den kapital en kjøper kan anses villig til å investere.

Ved en lønnsomhetsberegning må det tas hensyn til elektrisitetsverkets produksjons- og avsetningsmuligheter, forventet kraftpris, driftsutgiftene, rentefoten for lån, verkets gjenværende levetid (amortisasjonstiden) og vedlikeholdsmessige stand. ... Ved vurderingen av oppnåelig pris for et elektrisitetsverks normale produksjon må det tas hensyn til de priser og leveringsvilkår som verket kontraktsmessig har bundet seg til og til andre særlige forhold av betydning for den normalpris som kan oppnås. Hvis det ikke er fastsatt konkrete priser - f.eks. fra et elektrisitetsverk som drives i tilknytning til annnen industri - vil det som regel være naturlig å ta hensyn til prisen på statskraft til tilsvarende anvendelse.

Alle påregnelige utgifter til drift og vedlikehold må tas i betraktning ved lønnsomhetsberegningen. ..."

Etter rundskrivet skal det tas hensyn ikke bare til faktiske utgifter, men også til de faktiske inntekter som kan oppnås i henhold til inngåtte kraftleveranseavtaler.

Den rettsoppfatning som er nedfelt i rundskrivet, og som i utgangspunktet kan synes som en naturlig og rimelig forståelse av verdsettelsesprinsippet i skatteloven §37 bokstav a, er imidlertid problematisk. Gjensidig bebyrdende kontrakter har normalt vært oppfattet som selvstendige formuesobjekter, som ikke inngår i verdsettelsen av den eiendom eller gjenstand de refererer seg til, uansett tilknytning og uansett betydning for salgsverdien, jf de såkalte certepartidommene i Rt-1934-537 og 883. I henhold til skatteloven §38 bokstav a og §39 bokstav a skal samtidig gjensidig bebyrdende kontrakter holdes utenfor formuesbeskatningen. Ved Høyesteretts dom i Rt-1988-880 ble det lagt til grunn at Sør-Trøndelag kraftselskaps rett til uttak av kraft etter Nea-kontrakten faller inn under skatteloven §38 bokstav a og derfor ikke kan gjøres til gjenstand for formuesbeskatning på kraftverkets hånd. Hensett til sammenhengen mellom skatteloven §38 og §39 synes konsekvensen å måtte bli at den motsvarende forpliktelse under Nea-kontrakten heller ikke kommer til fradrag ved beskatningen av Nea kraftverk. Hensynet til sammenheng i regelsystemet synes dessuten å tilsi at så lenge rettigheter etter gjensidig bebyrdende kontrakter ikke skal henregnes til og forpliktelsene ikke komme til fradrag i den skattepliktige formue, kan det heller ikke tas hensyn til dem ved ansettelsen av formuesverdien for andre skatteobjekter. Riktignok skal det da prinsipielt sett foretas en vurdering av salgsverdien hvor det ikke nødvendigvis er tale om å gjøre tillegg eller fradrag krone for krone. Det skattemessige resultat synes likevel å måtte bli tilnærmet det samme. I hvert fall gjelder det hvor salgsverdien fastsettes ved en lønnsomhetsberegning.

Etter loven kan det på denne bakgrunn synes mest nærliggende å legge til grunn at det ved formuesansettelsen må ses bort fra individuelle kontrakter og istedet anvendes en objektiv norm, hvor det tas hensyn til normal markedspris ved salg til de brukere som er påregnelige avtakere for kraften.

Når jeg likevel har funnet å måtte gi ankemotparten medhold, er det fordi jeg legger avgjørende vekt på ligningspraksis ved beskatningen av kraftverk.

Grunnlaget for ligningspraksis er Riksskattestyrets rundskriv nr 400 avd I av 21 juni 1965. Innholdet i rundskrivet fremtrer som Riksskattestyrets forståelse av innholdet i loven verdsettelsesprinsipp med utgangspunkt i Høyesteretts dom i Rt-1960-711. Etter bevisførselen må det antas at den rettsoppfatning som er nedfelt i rundskrivet er blitt akseptert av kraftverkseiere og kraftverkskommuner - parter som engasjerer betydelig skatterettslig ekspertise - og generelt er lagt til grunn ved beskatning av kraftverk, i hvert fall fra rundskrivets tilblivelse inntil 1987, da sakskomplekset vedrørende Nea kraftverk foranlediget en endring.

I Veiledende håndbok i beskatning av kraftanlegg, utgitt av Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar i 1985, gis det i tilknytning til Riksskattestyrets rundskriv uttrykk for å foreligge "...fast praksis for at det ved prisberegningen av kraft levert til kraftintensiv industri legges til grunn den pris som fremgår av kontrakten, selv om denne ligger endog vesentlig lavere enn statskraftprisen til alminnelig forsyning. ... Også ved levering av kraft til annet enn kraftintensiv industri legges den pris som er avtalt i en langsiktig kontrakt til grunn."

Tilsvarende er uttalt vedrørende konsesjonskraftavtaler og avtaler om såkalt erstatningskraft, som ytes som kompensasjon for overtatte rettigheter med videre.

Den praksis det her er redegjort for, er forutsatt i førsteutgaven av veiledningen fra 1979. Praksis bekreftes dessuten av Norske Elektrisitetverkers Forening og Vassdragsregulantenes Forenings publikasjon Skattlegging av kraftverk - Taksering fra 1983. Jeg nevner at rettsoppfatningen i rundskrivet - så vidt forstås uten å være bestridt - forutsetningsvis er kommet til uttrykk også i rettsavgjørelser.

Jeg kan ikke se at den ankende part har påvist praksis som avviker fra det Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar har gitt uttrykk for i sin skatteveiledning. En annen sak er at ligningspraksis kan ha variert med hensyn til det nærmere innhold i lønnsomhetsberegningen og når det gjelder bedømmelsen av kontrakter som ikke er knyttet til konkrete kraftverk, men etablerer en generell forpliktelse på eierens hånd.

Det foreligger etter dette en langvarig og fast praksis for å ta hensyn til faktiske inntekter i henhold til langsiktige kraftleveranseavtaler, en praksis som er forankret i de øverste ligningsmyndigheters oppfatning av innholdet i loven verdsettelsesprinsipp. Denne ligningspraksis har etter min oppfatning en kvalitet som gir den karakter av en rettslig bindende norm.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Den ankende part har tapt saken fullstendig. Tydal kommune og Landssamanslutninga av Vaskraftkommunar må betale saksomkostninger til Trondheim Elektrisitetsverk og Vassdragsregulantenes Forening, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Overensstemmende med fremlagte omkostningsoppgaver fastsettes omkostningene til Trondheim Elektrisitetsverk til kr 127 000, hvorav kr 6 000 er utgifter. Omkostningene til Vassdragsregulantenes Forening fastsettes til kr 65 000.

Jeg stemmer for denne dom : 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tydal kommune og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar en for begge og begge for en 127 000 - etthundreogtjuesjutusen - kron er til Trondheim Elektrisitetsverk og 65 000 - sekstifemtusen - kroner til Vassdragsregulantenes Forening innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av denne dom.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tydal kommune og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar en for begge og begge for en 127.000,- - etthundreogtjuesjutusen - kroner til Trondheim Elektrisitetsverk og 65.000,- - sekstifemtusen - kroner til Vassdragsregulantenes Forening innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.