Rt-1960-711

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-21
Publisert:	Rt-1960-711
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57 B/1960
Parter:	Overrettssakfører T.Aa. Gard, hjelpeintervenient: Bergenshalvøens kommunale kraftselskap, (høyesterettsadvokat Otto Roll for begge) mot 1. Voss kommune (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen), 2. Bruvik kommune (høyesterettsadvokat Trygve Bendixen).
Forfatter:	Leivestad, Nygaard, Schei, Rode, Bahr
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §37, §93, §125, §18, §19, §37a, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §191, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §38

Dommer Leivestad: Etter klage fra Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (B. K. K.) oppnevnte Hordaland fylkesskattestyre 17. juli 1946 i medhold av landsskattelovens §93 en særskilt klagenemnd til å behandle ligningen av Dale kraftverk i Bruvik kommune for 1945/46. Den samme nemnd ble senere oppnevnt til også å behandle B. K. K.s klage over ligningen i Bruvik og Voss for 1946/47 og 1947/48.

Nemnda avgjorde klagene under ett ved kjennelse av 30. mars 1948.

Bruvik og Voss kommuner reiste sak i medhold av landsskattelovens §125 mot klagenemndas formann, overrettssakfører T. Aa. Gard, Oslo, for å få kjennelsens riktighet prøvet. B. K. K. ble varslet og har opptrådt som hjelpeintervenient.

Side:712

Oslo byrett avsa 6. mai 1954 dom med slik slutning:

«Klagenemndas kjennelse oppheves og saken hjemvises til fornyet behandling, hvorved følgende prinsipper legges til grunn:

1. Dale kraftverk blir å taksere under hensyntagen til verkets produksjons- og avsetningsmuligheter, sammenholdt med påregnelige utgifter og risikomomenter.

2. Den tekniske verdi av de i Voss herred beliggende reguleringsanlegg - jfr. landsskattelovens §19 fjerde ledd, punkt 1, - blir å ansette uten at det tas hensyn til prisforskriftene i større utstrekning enn det finnes rimelig ut fra den betydning disse har hatt for takseringen av kraftverket i sin helhet.

3. Anlegget for overføring av vann fra Torfinno blir å verdsette under hensyntagen til den verdiøkning anlegget ved den økte vannføring i Bergsdalsvassdraget tilfører Dale kraftverk og Bergenshalvøens kommunale kraftselskaps øvrige formue i og ved det nevnte vassdrag.»

Dommen ble påanket, og Eidsivating lagmannsrett avsa 18. mars 1957 dom med slik slutning:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog således at domsslutningens post 3 skal lyde slik:

Anlegget for overføring av vann fra Torfinno blir å verdsette under hensyntagen til den verdiøkning anlegget ved den økte vannføring i Bergsdalsvassdraget tilfører Dale kraftverk og kraftselskapets ubrukte fall nedenfor Hamlagrøosen med angivelse av den del av verdien som ved beskatningen skal komme hver av de to kommuner Voss og Bruvik til gode.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergenshalvøens kommunale kraftselskap til Voss kommune og Bruvik kommune 1000 kroner hver innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Overrettssakfører T. Aa. Gard og B. K. K. som intervenient har påanket lagmannsrettens dom. De ankende parter har vist til sine anførsler overfor lagmannsretten, og i det vesentlige gjort gjeldende:

Sakens første hovedspørsmål har vært om vurderingen av B. K. K.s anlegg skal skje etter avkastningsverdi eller teknisk verdi. Byretten antok at vurderingen måtte skje etter avkastningsverdien. Lagmannsretten mente at det i ethvert fall måtte foretas en beregning av avkastningsverdien, og antok - etter de ankende parters oppfatning med urette - at det ikke var gjort. Klagenemnda har vurdert lønnsomheten, men funnet å burde legge hovedvekten på andre forhold. Valget av prinsipp for vurderingen av anleggets verdi er imidlertid et skjønnsspørsmål, ikke et rettsspørsmål og kan ikke prøves av domstolene.

De ankende parter hevder videre at prisforskriftene er riktig anvendt av klagenemnda. Byrettsdommen har ikke behandlet

Side:713

dette punkt, det er her ikke motanket så dette spørsmål kunne lagmannsretten ikke prøve. Det er en feil at den ikke har tatt opp dette formelle spørsmål som den skulle ta standpunkt til på embets vegne.

Når det gjelder fordelingen av anleggsverdiene mellom kommunene, som behandles i byrettens domskonklusjon post 2 og 3, lagmannsrettsdommens post 1 annet ledd, har de ankende parter i det vesentlige innskrenket seg til å vise til klagenemndas kjennelse.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Klagenemndas avgjørelse stadfestes.

Voss kommune og Bruvik kommune dømmes til å betale Bergenshalvøens kommunale kraftselskap saksomkostninger for alle retter.»

Voss kommune har i det vesentlige vist til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Etter kommunens syn har byretten og lagmannsretten med rette funnet at klagenemndas kjennelse må oppheves, fordi den ikke har bygget sin taksering på kraftverkets omsetningsverdi på en beregning av dets avkastningsevne, men praktisk talt bare på dets tekniske verdi.

Denne feil blir etter Voss kommunes oppfatning forsterket, fordi nemnda ser bort fra at prisforskriftene vil gjøre seg gjeldende på forskjellig måte ved en taksering etter teknisk verdi og etter avkastningsevne. Ved den første bygger nemnda på byggekostverdi 8. april 1940 med justering for verdiforringelse ved slit og elde på den ene side og en viss prisstigning på den annen. Men den økning i verdi som anlegget har fått ved den øke de etterspørsel etter elektrisk kraft, og ved dets øke de produksjon og omsetning etter utvidelser i 1942, er ikke kommet med. Fordi klagenemnda ikke har bygget på avkastningsevnen, får det avgjørende betydning for hele taksten og fordelingen mellom kommunene at klagenemnda åpenbart har glemt å ta med verdien av vannfallet i Torfinno.

Voss kommune har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Bergenshalvøens kommunale kraftselskap dømmes til å erstatte Voss kommune saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Bruvik kommune har når det gjelder hovedspørsmålet om prinsippene for verdsettelse av Dale kraftverk, i det vesentlige vist til byrettsdommen og sluttet seg til anførslene fra Voss kommune. Ved den beregning av teknisk verdi som klagenemnda har foretatt og som vesentlig bygger på byggeomkostninger etter prisene 8. april 1940, og for de nye anlegg på de faktiske kostnader, med et visst hensyn til den lovlige prisglidning, kan man ikke se at det er tatt hensyn til verdien av grunn og vannfall. Verdien av disse kan overhodet ikke takseres på annen måte enn ved en lønnsomhetsberegning.

Når det gjelder postene 2 og 3 i byrettens domsslutning, post 1, annet ledd i lagmannsrettens, er det ingen reell uenighet mellom

Side:714

Voss og Bruvik kommuner. Bruvik kommune har imidlertid ønsket en noe annen formulering enn byretten og lagmannsretten har foretatt, og har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog således at domsslutningens p. 3 skal lyde slik:

Anlegget for overføring av vann fra Torfinno blir å verdsette under hensyntagen til den verdiøkning anlegget ved den økte vannføring i Bergsdalsvassdraget tilfører Dale Kraftverk og Bergenshalvøens kommunale Kraftselskaps ubrukte fall nedenfor Hamlagrøosen. Det fastsettes hvor stor del av verdien skal gå til fradrag i den samlede verdi av Dale Kraftverk.

Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale Bruvik kommune sakens omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.»

Til bruk for Høyesterett har 3 vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. De har også avgitt skriftlige uttalelser som er fremlagt. Det er videre fremlagt noen brev vekslet mellom parter og prosessfullmektiger.

I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for byrett og lagmannsrett.

Jeg er kommet til samme resultat som disse og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens domsgrunner, idet jeg videre bemerker:

Hovedspørsmålet i saken er hvorvidt det i klagenemndas vurdering av Dale kraftanlegg foreligger feil som kan prøves av domstolene, og som må lede til opphevelse av nemndas kjennelse.

Det er på det rene at klagenemndas oppgave her har vært - slik som den selv har gitt uttrykk for i sin kjennelse - å finne anleggets salgsverdi, jfr. landsskattelovens §37a. Nemnda har utførlig gitt uttrykk for hvordan den har foretatt sin vurdering og kommet til sitt resultat. Det er for så vidt ikke rettet noen innvending mot nemndas saksbehandling. Innvendingene fra Bruvik og Voss kommuners side gjelder måten resultatet er vunnet på, de vurderingsprinsipper nemnda har fulgt.

Når de ankende parter gjør gjeldende at valget av vurderingsprinsipper i seg selv er et skjønn som er unndratt fra domstolenes prøvelse, kan jeg ikke være enig i det. Domstolene skal prøve om klagenemndas rettsanvendelse er riktig. Under rettsanvendelsen hører ved en takst eller et skjønn også spørsmålet om hvilke prinsipper for verdiberegning som skal brukes. Når som her anleggets salgsverdi skal finnes, hører det derfor til den prøvning som er underlagt domstolene, om det er fulgt prinsipper som kan føre til en riktig ansettelse av verdien etter gjengse priser.

Jeg kan for så vidt vise til skjønnslovens §28 som uttaler at et skjønn når det har vært tvist, eller kan være tvil, skal gjøre rede for hvilke rettssetninger som er fulgt eller den måte skjønnsresultatet er vunnet på. Dette er gjenstand for anke, jfr. skjønnslovens §38. I denne forbindelse kan jeg også vise til hva som er anført i Altens kommentar til skjønnslovens §28 og til tvistemålslovens §191 om hva som går inn under rettsanvendelsen.

Side:715

På tilsvarende måte antar jeg spørsmålet om hva som kan prøves av domstolene står når det gjelder en avgjørelse truffet av en klagenemnd. Etter landsskattelovens §93 skal en klage avgjøres ved begrunnet kjennelse, og av landsskattelovens §125 går frem at domstolene har å prøve om en slik kjennelse hviler på feilaktig faktisk grunnlag eller er begrunnet i uriktig lovforståelse eller en uriktig oppfatning av rettsspørsmål.

Det går klart frem av klagenemndas kjennelse at den har funnet at en beregning av anleggets verdi på grunnlag av en lønnsomhet bare i liten utstrekning er tjenlig som holdepunkt for salgsverdien, og at den har funnet at byggeomkostningene derimot gir et godt holdepunkt for bedømmelsen av anleggets verdi i handel og vandel. Jeg må her være enig med byretten og lagmannsretten at det er vanskelig å se at det kan være mulig å komme frem til verdien i handel og vandel uten å legge vesentlig vekt på hvilke resultater en lønnsomhetsberegning vil føre til.

For Høyesterett er det særlig fra Bruvik kommunes side sterkt fremholdt at en vurdering utelukkende på grunnlag av byggeomkostninger ikke gir plass for en viktig faktor, nemlig verdien av grunn og vannfall, og at denne overhodet ikke kan vurderes uten på grunnlag av en lønnsomhetsberegning. Dette synspunkt må jeg være enig i. Et vannfalls salgsverdi som kraftkilde kan ikke godt tenkes taksert uten en vurdering av lønnsomheten av en utnyttelse. På hvilken måte verdien av Bergsdalsvannfallet er kommet med i nemndas verdiansettelse går da så vidt jeg kan se heller ikke frem av kjennelsen, hverken av dens grunner eller av talloppstillingene. Når det gjelder verdien av Torfinnofallet, synes det å være riktig som hevdet av ankemotpartene at nemnda ikke har tatt den med. I talloppstillingen er overføring av Torfinnsvatn ført opp med verdi kr. 135 000. I kjennelse av 1. juli 1946 av den foregående klagenemnd, hvor sorenskriver Haukaas var formann, er «overføring av Torfinno en skjønnsmessig andel av kraftanleggets samlede omsetningsverdi», ført opp med kr. 2 000 000. Denne forskjell kan ikke forklares på annen måte enn at den siste klagenemnd bare har regnet med overføringsanleggets tekniske verdi, og ikke tatt med selve vannfallets verdi. Denne er åpenbart ikke kommet med i de verdier som ved fordelingen mellom kommunene er regnet skattemessig å sogne til Voss. At den er kommet med i beregningen av det samlede anleggs verdi, er det heller ikke gitt uttrykk for i kjennelsen.

At verdien av fallet i Torfinno ikke er med i beløpet kr. 135 900, og at den neppe heller er tatt med blant de tekniske verdier som har dannet grunnlaget for fordelingsnøkkelen, er for øvrig bekreftet av nemndas medlem direktør Strand i hans forklaring ved bevisopptak for Oslo byrett i mai 1959.

Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at kjennelsen under disse omstendigheter må oppheves og saken hjemvises til ny behandling på den måte som disse har angitt.

Side:716

Mot formuleringen av byrettens domsslutning post 1, har de ankende parter ikke reist noen innvending. Ved sakens nye behandling vil verkets produksjon og omsetning måtte vurderes på grunnlag av de faktiske forhold på stedet og de muligheter som det er naturlig å regne med. Jeg bemerker i den forbindelse at det forekommer meg lite naturlig som klagenemnda har gjort, ved et tenkt salg å se bort fra at kundekretsen vil kunne følge med, og bare regne med at kjøperen ville være henvist til å levere sin strøm til en storindustriell bedrift.

Når verdiansettelsen skal skje under hensyntagen til produksjons- og avsetningsmulighetene, faller så vidt jeg kan se de ankende parters innvending mot lagmannsrettens standpunkt til anførslene vedrørende prisforskriftene bort. Jeg kan i det hele når det gjelder forståelsen av prisforskriftenes innvirkning på verdiansettelsen ut fra en lønnsomhetsberegning, slutte meg til byrettens og lagmannsrettens anførsler.

Når det gjelder fordelingen mellom kommunene, er det på det rene at det nå ikke foreligger noen dissens mellom ankemotpartene Bruvik og Voss kommuner som er de reelt interesserte. De ankende parter som har meget liten interesse på dette punkt, har som før nevnt vist til klagenemndas kjennelse som riktig, men for øvrig ikke opptatt noen prosedyre her.

Jeg finner det under disse omstendigheter overflødig å gå nærmere inn på fordelingsspørsmålene, men viser til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Bruvik kommune har ønsket en noe annen formulering av byrettens domsslutning post 3 slik den lyder etter lagmannsrettens dom. Voss kommune har intet hatt å innvende mot en slik endring som antas ikke å bety noen endring av realiteten. De ankende parter har ikke kommet med noen merknad til dette. Jeg finner at det kan være grunn til å imøtekomme Bruvik kommunes ønske. Da det her ikke foreligger noen uoverensstemmelser mellom partene, finner jeg det unødvendig å drøfte endringen nærmere.

Anken har ikke ført frem, og jeg finner at B. K. K. må betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett med kr. 3000 til hver.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes, dog slik at domsslutningens post 3 skal lyde:

Anlegget for overføring av vann fra Torfinno blir å verdsette under hensyntagen til den verdiøking anlegget ved den økte vannføring i Bergsdalsvassdraget til fører Dale kraftverk og Bergenshalvøens kommunale kraftselskaps ubrukte fall nedenfor Hamlagrøosen. Det fastsettes hvor stor del av verdien skal gå til fradrag i den samlede verdi av Dale kraftverk.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler

Side:717

Bergenshalvøens kommunale kraftselskap til Voss kommune og Bruvik kommune hver 4000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Rode og Bahr: Likeså.

Av særklagenemndas kjennelse (O. Strand, Chr. F. Grøner og T. Aa. Gard):

Kjennelsen av den særskilte klagenemnd vedkommende 1943/44 har selskapet brakt inn for domstolene og gjort 3 innsigelser mot rettsanvendelsen:

a) At anvendelsen av prisforskriftene vedkommende fast eiendom er uriktig.

b) At landsskattelovens §19 var feil anvendt for så vidt angikk fordeling mellom kommunene.

c) At bestemmelsene i landsskattelovens §93 om fordeling av utgiftene er feil anvendt.

Nordhordland herredsrett har ved dom av 3. oktober 1945 stadfestet den særskilte klagenemnds kjennelse bortsett fra at den opphevet omkostningsavgjørelsen.

Herredsrettens dom er brakt inn for Høyesterett.

Tvisten om fordeling mellom kommunene gjelder spørsmålet om nemnda etter å ha ansatt den samlede formuesverdi av kraftanlegg og fordelingsanlegg skal beregne fradraget for de formuesdeler som er gjenstand for stedbunden beskatning i reguleringskommunen etter den samme fremgangsmåte som ifølge landsskattelovens §19, ledd 4, skulle legges til grunn ved ligningen i reguleringskommunen, eller om nemnda under ligningen i kraftstasjonskommunen skulle beregne fradraget ved skjønn etter de prinsipper som er lagt til grunn ved ansettelsen av den samlede formuesverdi.

Klagenemnda er enig med herredsretten i at bestemmelsen i landsskattelovens §19, ledd 4, alene angår forholdet mellom de interesserte kommuner, og antar således at fradraget i Bruvik for de anleggsdeler i fremmede kommuner, som må karakteriseres som reguleringsanlegg, skal skje etter den beregningsmåte som er fastsatt i landsskattelovens §19, ledd 4.

Klagenemnda følger derfor samme linje med hensyn til dette spørsmål som de tidligere klageavgjørelser, hvilke klageavgjørelser er brakt inn til Høyesterett til bedømmelse.

Verdien av Dale kraftverk skal overensstemmende med det alminnelige prinsipp i skatteloven, ansettes til verdien i handel og vandel, dvs. salgsverdien.

Ved bedømmelse herav har en ikke tidligere omsetninger å holde seg til, hverken av dette kraftverk eller andre sammenlignbare kraftverk i disse distrikter.

Til hjelp ved vurderingen har en derimot bl.a. kostendet av kraftverket med reguleringer, bokførte verdier, anleggsteknisk verdi og en

Side:718

vurdering ut fra en lønnsomhetsberegning m.v. samt sammenligninger med verdien av andre kraftverk.

Når det gjelder fordelingen mellom kommunene, blir en nødt til å komme inn på denne også for ligningen 1945/46. Med hensyn til disse spørsmål har klagenemnda 1944/45 endret oppfatning på 2 vesentlige punkter i forhold til avgjørelse vedkommende 1943/44.

For det første er de tekniske verdier forhøyet i forhold til ansettelsene vedkommende 1943/44, idet klagenemnda den gang regnet med prisnivået pr. 8. april 1940, og klagenemnda 1944/45 begrunnet dette med at den etter fornyet overveielse var kommet til at tekniske verdier i skattelovens forstand må svare til prisnivået på vurderingstidspunktet under hensyntagen til avskrivninger samt bemerket at anleggsomkostningene har gjennomgått en betydelig stigning gjennom krigsårene, uavhengig av prisforskriftenes hovedregel om bibehold av prisene fra 8. april 1940.

I denne forbindelse må det imidlertid erindres at det med verdien i post 3 i fjerde ledd i landsskattelovens §19 menes verdien etter fradrag av de under post 1 og 2 nevnte verdier, jfr. bl.a. note 10 til landsskattelovens §19 i Thomles kommentarutgave av landsskatteloven.

Hvis derfor nemnda ikke skal sette seg ut over Riksskattestyrets ansettelse av verdien av økningen av rå vannkraft, må de tekniske verdier av reguleringsanleggene oppføres med samme satser som de der er brukt som fradragsposter ved ansettelse av verdien i innvunnen kraftøkning. Det vites ikke hvilke ansettelser av de tekniske verdier som er anvendt ved beregningen av den innvunne kraftøkning, men det antas at ansettelse basert på prisnivået 8. april 1940 gir et riktigere bilde herav enn oppvurderingen av disse verdier, slik som foretatt av klagenemnda vedkommende 1944/45.

For det annet har klagenemnda 1944/45 tatt opp til behandling spørsmålet om et verditillegg i Voss som følge av at Torfinno ved et overføringsanlegg er tatt ut av det opprinnelige leie og er overført til Bergsdalsvassdraget, slik at Voss er avskåret fra å få et kraftverk til beskatning helt ut i Voss.

Klagenemnda for 1944/45 har i motsetning til de tidligere avgjørelser kommet til det resultat, at overføringen av Torfinno er å anse som et anlegg tilknyttet driften av Dale Kraftverk, og er kommet til en beskatning i Voss med en skjønnsmessig andel av den samlede formue og inntekt, jfr. landsskattelovens §18. Denne klagenemnd fant ikke å kunne karakterisere overføringsanlegget som et reguleringsanlegg, men som en driftsinnretning, således at beskatningen ikke ville være uttømt ved tildeling til Voss av formue og inntekt av reguleringsanlegget, overensstemmende med landsskattelovens §19.

Nærværende klagenemnd er enig heri, for så vidt som overføringsanlegget, som består av overføringstunnel og en kanal, ikke antas å kunne betraktes som en reguleringsinnretning.

Forholdet er imidlertid at vannføringen i Torfinno ved et overføringsanlegg nå løper ut i Hamlagrøvatn og dermed Bergsdalsvassdraget, således at Torfinno er flyttet over i et annet vassdrag. En kan ikke da foreta verdsettelsen ut fra det forhold som forelå før overføringen fant sted, men må bygge på de faktiske forhold slik de foreligger i dag. Det kan derfor alene bli tale om verdien av selve overføringsanlegget.

Side:719

Når det gjelder verdien av Dale Kraftverk, har de 2 siste klagenemnder, 1943/44 og 1944/45, lagt sterkt vekt på en kapitalisering av inntektene. Disse klagenemnder har herunder funnet å måtte se bort fra de faktiske salgspriser for kraften, slik den anvendes i den alminnelige elektrisitetsforsyning, og i stedet lagt til grunn en valgt pris ved kraftstasjonens vegg, som etter de refererte tall må ha utgjort 0,72 øre pr. kWh. Nærværende klagenemnd er enig i at salgsprisen for kraften fra et kommunalt elektrisitetsverk med faktisk monopol innen forsyningsområdet, ikke kan legges til grunn ved kapitalisering, så meget mer som en da ville sette seg ut over bestemmelsene i landsskattelovens §19 annet ledd, om at inntektene skal ansettes til 5 pst. av formuen. Skulle man dessuten tenke seg at selskapet ville selge anlegget og basere elektrisitetsforsyningen på annen krafttilførsel, så ville selskapet beholde den opparbeidede kundekrets. En eventuell kjøper måtte derfor antas å være et eller flere industrielle foretagender, og på grunn av kraftmengden måtte det dreie seg om storindustri som igjen måtte la kraften overføres til sjøen. Ifølge Industriforbundets Elektrisitetskomité av 1938 betalte storindustrien for sin kraft levert i fabrikken i gjennomsnitt ca. 0,44 pr. kWh. Med fradrag for en ganske kort overføring samt transformering ville dette svare til en pris ved kraftstasjonsvegg på ca. 0,37 øre pr. kWh. På dette grunnlag vil man komme til en verdi av kraftverket på 7,25 million kroner. For hver 0,1 øre man forhøyer kraftprisen, kommer man til en økning av formuesverdien på ca. 4,5 million kroner. Med 0,47 øre pr. kWh. ved kraftstasjonsvegg til kapitalisert verdi ca. 11,75 million kroner. Nærværende klagenemnd regner da med de samme utgifter til drift og vedlikehold som klagenemnda 1943/44 og 1944/45.

Klagenemnda kommer til at det på dette grunnlag vanskelig kan foretas en reell beregning, idet det er et stort spillerom innen hvilket det er ganske umulig å fastslå hva som er riktig å regne med som pris ved en lønnsomhetsberegning, slik forholdene her ligger an. Som det sees, bringer selv små prisvariasjoner voldsomme utslag i den kapitaliserte verdi.

Nemnda vil også nevne at nettoinntekten av elektrisitetsforsyningsanlegg i det lange løp ikke slavisk følger av kapitalutlegget, men i ikke liten utstrekning også vil påvirkes av heldige og uheldige disposisjoner fra ledelsens side.

I samme forbindelse vil nemnda ha pekt på at på grunnlag av prisnivået 1940 kan en rekke vestlandsanlegg utbygget for storindustri, gi kraftpriser på 0,4 øre pr. kWh eller derunder.

Nemnda finner derfor heller ikke grunn til å gå inn på et annet spørsmål som oppstår hvis en skulle søke å kapitalisere inntekten, nemlig hvilken kapitaliseringsprosent som skulle anvendes. Anvender man en annen kapitaliseringsprosent ved kapitalen enn den som skal benyttes ved inntekten, blir resultatet at man først beregner seg fra inntekten til en formue, og dernest fra formuen til en annen inntekt. Hvis således kapitaliseringsprosenten er 4 mot lovens inntektsprosent 5, kommer man til en 25 pst. større inntekt enn den man bruker som utgangspunkt for formuesansettelsen, bortsett fra betydningen av det lovbefalte gjeldsfradrag og amortisasjon. Hva på den annen side kraftoverføringsanlegget angår, vil man, hvis man anvender kapitaliseringsmetoden også for denne, komme frem til en for liten inntekt, hvis man ikke ved kapitalisering går ut fra en så lav prosentsats som 2,5 pst.

Side:720

De ovenfor nevnte kapitaliseringsverdier refererer seg til 4 pst. rente og 20 års amortisasjon vedkommende det pr. 1. januar 1945 delvis 16-17 år gamle anlegg.

På grunn av de store usikkerhetsfaktorer som foreligger ved en lønnsomhetsberegning, finner nemnda at en slik beregning bare i liten utstrekning er tjenlig som holdepunkt ved bedømmelsen av skatteobjektets salgsverdi.

Hva derimot byggeomkostningene angår, ser nemnda forholdene slik at så lenge det innenfor et distrikt foreligger mulighet for å skaffe ny kraft ved utbyggingen av nye anlegg, vil en kjøper under normale forhold ikke være villig til å betale mer for et ferdig anlegg enn et tilsvarende nytt anlegg ville koste. Herunder hensyn tatt til verdiforringelse av de eldre anlegg på grunn av slit og elde. Byggeomkostningene vil derfor under slike forhold gi et godt holdepunkt for bedømmelsen av anleggets verdi i handel og vandel.

I det distrikt det her gjelder, finnes en rekke gunstig utbyggbare vannfall. Dog er nemnda kommet til det resultat at Dale Kraftverk er av de gunstigste, og at derfor dets verdi i handel og vandel bedømt på grunnlag av de øvrige anlegg det blir å sammenligne med, ligger noe høyere enn byggeomkostningene.

Imidlertid må det på den annen side selvfølgelig tas hensyn til verdiforringelse på grunn av slit og elde.

På grunnlag av foranstående betraktninger og under hensyntagen til gjeldende prisforskrifter slik disse antas å måtte forståes når det gjelder et anlegg hvor den vesentlige del skriver seg fra før krigen, mens visse deler er bygget etter 8. april 1940, ansetter klagenemnda kraftverket med reguleringsanlegg til en samlet salgsverdi av 11,3 millioner kroner pr. 1. januar 1945.

Det er nevnt foran at nemnda antar verdien av hele kraftverket må settes noe høyere enn byggeomkostningene, justert med verdiforringelse på grunn av slit og elde. Det naturlige må da være at det samme prinsipp legges til grunn ved vurderingen av overføringsanlegget ved Torfinno. Under henvisning hertil ansettes denne verdi til kr. 135 000. For så vidt angår reguleringsinnretningen i Torfinno, må under enhver omstendighet landsskattelovens §19, ledd 3 og 4 bli å anvende analogisk. - - -

Av byrettens dom (dommer Aksel H. Hillestad):

Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (i det følgende kalt B. K. K.) har sin kraftstasjon Dale kraftverk liggende i Bruvik herred og det utnyttede vassdrag, Bergsdalsvassdraget, går gjennom kommunene Voss, Kvam og Evanger, foruten Bruvik. Hovedbassenget Hamlagrøvannet med tilhørende reguleringsutbygging ligger i det vesentlige i Voss kommune, og her er det også ved anlegg av en tunnel og en kanal foretatt overføring av vann fra Torfinnvatnet som opprinnelig hører til et annet vassdrag.

I samsvar med skattelov for landet §18 og §19 blir B. K. K. skattlagt i Bruvik herred for verdien av Dale kraftverk og i de tre øvrige kommuner for reguleringsinnretninger og andre verdier tilknyttet anlegget.

Etter klage fra B. K. K. oppnevnte Hordaland fylkesskattestyre den 17. juli 1946 en særskilt klagenemnd til behandling av selskapets ligning i Bruvik for 1945/46. Nemnda besto av overrettssakfører T. Aa. Gard, Oslo,

Side:721

som formann, samt direktør Olav Strand, Porsgrunn og ingeniør Chr. Fr. Grøner, Oslo.

Etter klage fra selskapet over ligningen i Bruvik for 1946/47 og 1947/48 og i Voss for de samme år ble den samme nemnd oppnevnt til å behandle også disse ligninger.

Ved nemndas kjennelse av 30. mars 1948 ble den samlede verdi av Dale kraftverk med tilhørende driftsinnretninger satt til 11,3 millioner kroner for 1945/46, hvorav kr. 7 658 431 ble regnet som skattbar i Bruvik herred. Selskapet hadde selv ført opp til beskatning i Bruvik kr. 7 135 000, mens herredet hadde lagt til grunn for ligningen en samlet verdi av anlegget på 19,8 mill. kroner hvorav kr. 16 650 000 i herredet. For de etterfølgende år regnet nemnda med en nedskrivning på kr. 100 000 pr år slik at den samlede verdi ble satt til henholdsvis 11,2 og 11,1 mill. kroner.

For de regulerings- og driftsinnretninger for Dale kraftverk som ligger i Voss herred satte nemnda verdien til kr. 1 576 257, hvortil kom verdien av et særskilt vassdrag, Teigdalsvassdraget og et unyttet fall i Bergsdalsvassdraget, tilsammen kr. 120 000. begge deler gjeldende for ligningen 1946/47. Voss herred hadde i ligningen regnet med verdiansettelser på henholdsvis kr. 3 651 257, og kr. 380 000. For 1947/48 var nemndas tall noenlunde uforandret, bare med et mindre tillegg for noen utførte forbedringer vedrørende et reguleringsanlegg.

De to kommuner Bruvik og Voss var misnøyet med nemndas verdiansettelser og har anlagt sak for å få underkjent nemndas avgjørelse. Søksmålene er etter regelen i skattelovens §125 annet ledd rettet mot formannen i klagenemnda overrettssakfører Gard. B. K. K. er varslet om saken og har også møtt. De to saker er av retten forenet til felles behandling i samsvar med rettergangslovens §98.

Det tilføyes at B.K.K.s ligning også i de forutgående år var gjenstand for behandling av særskilt oppnevnte klagenemnder. I årene 1943/44 og 1944/45 ble ligningen behandlet av nemnder som begge hadde sorenskriver Haukaas som formann. Disse nemnder satte den samlede verdi av kraftverket til henholdsvis 18 mill. kroner og 17,6 mill. kroner. Den førstnevnte av kjennelsene ble innbrakt til prøvelse av domstolene, men ble opprettholdt så vel i Nord Hordland herredsrett som i Høyesterett, hvor det dog bare var et spesielt spørsmål som ble undergitt prøvelse. - - -

Retten skal bemerke:

I den påklagede ankenemndskjennelse er det etter diskusjonen om muligheten av å legge en lønnsomhetsberegning til grunn ved verdsettelsen av kraftverket, anført følgende: «På grunn av de store usikkerhetsfaktorer som foreligger ved en lønnsomhetsberegning finner nemnda at en slik beregning bare i liten utstrekning er tjenlig som holdepunkt ved bedømmelsen av skatteobjektets salgsverdi». Når nemnda etter denne uttalelse går over til å fremheve verdien av en annen betraktningsmåte som grunnlag for en verdsettelse av verket, må retten se dette som bevis for at nemnda slik saksøkerne gjør gjeldende, i det vesentlige har sett bort fra verkets kraftproduksjon og avsetning som faktorer ved verdiansettelsen. En ser de uttalelsene som foreligger fra nemndas formann overrettssakfører Gard og fra medlem av nemnda direktør Strand som en bekreftelse på dette. Retten må videre gå ut fra at det er denne unnlatelse av å legge vekt på avkastningen som er den avgjørende grunn til at nemnda har kommet til en

Side:722

samlet verdi for verket som ligger betydelig under den verdi det var satt til av de forutgående klagenemnder, nemlig 11,3 mill. kroner for ligningen 1945/46, mot 17,6 mill. kroner for det forutgående skatteår. Så vidt retten forstår må denne forskjell i vesentlig grad være foranlediget ved den forskjellige vekt prisforskriftene får ut fra de forskjellige vurderingsmåter. Ved en beregning av lønnsomheten må det være i fullt samsvar med gjeldende prisforskrifter - selv om en må bygge på kraftprisene i 1940 - å ta hensyn til de bedrede avsetningsmuligheter og den bedre utnyttelse av verkets kapasitet som må ansees som en følge av en normal økonomisk utvikling, et moment som må spille en betydelig rolle ved verdsettelsen av et elektrisitetsverk. Tar man derimot utgangspunkt i en vurdering av de tekniske anlegg, selv i en slik modifisert form som nemnda har fulgt, nemlig utbyggingskostnadene for tilsvarende verk i forsyningsområdet, - kommer prisforskriftene inn med langt større tyngde, idet en da savner grunnlag for en justering oppover av verdien på samme måte som når det tas hensyn til avkastningen.

Retten må se det som prinsipielt riktig, når man skal gjøre seg opp en mening om salgsverdien av kraftverket, å ta sitt utgangspunkt i verkets kraftproduksjon og dets avsetningsmuligheter, idet det først og fremst vil være disse momenter som vil være bestemmende for hva en kjøper må forutsettes å ville betale. En må også se det som godtgjort at det i rettspraksis er akseptert på den måten å fastsette den skattemessige verdi av kraftverk på grunnlag av en lønnsomhetsberegning; - ikke en direkte kapitalisering av den faktiske inntekt, men en friere vurdering av de inntekter en kjøper normalt må kunne regne med, sammenholdt med påregnelige utgifter, herunder også utbedrings- og vedlikeholdsutgifter, samt de foreliggende risikomomenter. En bygger for så vidt på den høyesterettsdom som saksøkerne har vist til, - inntatt i Rt-1937-954, - hvor dette takseringsprinsipp mot kommunens protest ble godtatt av Høyesterett. Retten legger i den forbindelse også vekt på den enstemmige uttalelse fra de 3 sakkyndige vitner som har vært ført, og som representerer en betydelig sum av erfaring om taksering av kraftverk. Disse hevder alle at en lønnsomhetsberegning etter deres oppfatning er det riktige utgangspunkt for en holdbar taksering.

Retten må gi nemnda medhold i at en slik vurdering av lønnsomheten av et verk innebærer atskillige usikkerhetsmomenter, bl.a. med hensyn til hvilken pris en kan regne med, men en kan ikke være enig i at denne usikkerhet er større enn ved mange andre takseringer. En kan heller ikke anta at de innvendinger som rettes mot en vurdering ut fra en lønnsomhetsbetraktning i dette spesielle tilfelle er av så tungtveiende karakter at en her må ta et annet utgangspunkt. Men de forskjellige usikkerhetsmomenter må selvsagt tillegges nødvendig vekt ved verdsettelsen, idet de representerer risikofaktorer som en kjøper må ta hensyn til. Det tilføyes at retten heller ikke kan finne avgjørende argumenter mot en verdsettelse ut fra avkastningsprinsippet i den svenske avhandling det er vist til. Det hevdes der tvert imot at avkastningsmetoden må ansees som den prinsipielt riktige, idet det er åpenbart at en kjøper ikke betaler et kraftverk etter den kapital som er investert der, men ut fra den avkastning han venter den skal gi. Når det tross alt tilrådes å bygge på de tekniske verdier er det av hensyn til vanskene med å fastsette en pris for kraften, særlig når det

Side:723

dreier seg om et monopolforetagende. Som nevnt kan ikke retten akseptere dette som en avgjørende grunn for å fravike det prinsipielt riktige utgangspunkt, særlig ikke under de nåværende forhold, da en risikerer at valget av utgangspunkt kan resultere i en helt ubegrunnet differanse fordi prisforskriftene kommer inn med forskjellig vekt.

Overrettssakfører Gard hevder som det fremgår at valget av utgangspunkt for vurderingen i seg selv representerer et skjønn som er unndratt fra rettens prøvelse. Retten kan ikke være enig i dette. Valget av de prinsipper som skal legges til grunn for skjønnet har tidligere vært forelagt for domstolene, bl.a. i den før nevnte sak om skattetaksten for Nore kraftanlegg og det synes der akseptert at valget mellom vurdering ut fra de tekniske verdier eller ut fra en lønnsomhetsbetraktning nettopp er av de spørsmål som kan undergis rettens prøvelse. Særlig når valget mellom de to prinsipper også innebærer en avgjørelse av hvorledes prisforskriftene skal influere på verdsettelsen, må det være grunn til å oppfatte valget som et rettsspørsmål i lovens forstand, jfr. skattelovens §125 første ledd.

Når det ansees godtgjort at skjønnet ut fra de prinsipper som har vært fulgt og som ikke kan ansees for rettslig holdbare, er kommet til et resultat, som er vesentlig lavere enn en må regne med ved en vurdering etter de prinsipper retten holder for riktige, da må resultatet bli at saksøkernes påstand om underkjennelse av skjønnet tas til følge. Saken må hjemvises til den oppnevnte klagenemnd til ny behandling i samsvar med de prinsipper som det er gjort rede for i det foregående.

En endring av prinsippene for fastsettelsen av den samlede verdi av kraftverket vil også føre til en endret vurdering av de reguleringsanlegg som skal skattlegges i Voss kommune etter skattelovens §19, 3. og fjerde ledd. Retten er enig med Voss kommune i at nemnda må foreta denne vurdering ubundet av den taksering som må antas å være lagt til grunn ved Riksskattestyrets fastsettelse av de verdier som er nevnt i §19 fjerde ledd, punktum 2 og 3. Det er etter loven den tekniske verdi av anleggene som skal beskattes, ikke salgsverdien, og det må da være riktig som hevdet av kommunen at prisforskriftene ikke direkte kommer inn ved takseringen. På den annen side forstår en loven derhen at takseringen gjelder reguleringsinnretningene som ledd i en samlet vurdering av kraftverket, og hvis prisforskriftene har foranlediget en vurdering av det samlede anlegg som ligger lavere enn vurderingstidspunktets prisnivå skulle tilsi, da kan det også være grunnlag for en tilsvarende reduksjon i ansettelsen av de tekniske verdier i reguleringsanleggene.

Anlegget for overføring av vann fra Torfinno til Bergsdalsvassdraget kan etter samstemmig uttalelse fra de sakkyndige, ikke karakteriseres som et reguleringsanlegg, og de positive bestemmelser i skattelovens §19, 3. og 4. ledd kan da vanskelig gis anvendelse på dette anlegg. Dets formuesverdi skal da ikke takseres etter prinsippene for reguleringsanlegg, og her blir det følgelig det vanlige synspunkt som blir å legge til grunn; en må vurdere dets verdi i handel og vandel.

Spørsmålet er da om en ved verdsettelsen av dette anlegg, slik som Voss kommune krever, skal ta hensyn til den økede vannføring og økede kapasitet som det tilfører Dale kraftverk. Spørsmålet vedrører i realiteten vesentlig Voss og Bruvik kommuner, idet en noe høyere verdsettelse av anlegget vil føre til en tilsvarende reduksjon i den verdi av kraftverket

Side:724

som skattlegges i Bruvik. Under disse forhold finner retten å måtte legge vesentlig vekt på at de to kommuner er enige om at det er riktig å tillegge overføringsanlegget en viss del av den nevnte verdiøkning for verket, etter noenlunde samme prinsipp som for reguleringsanleggene. Etter rettens oppfatning følger dette også direkte av de prinsipper en må bygge på ved verdsettelsen av anlegget, idet en når en skal gjøre seg opp en mening om dets salgsverdi må se hen til hvilken verdi det representerer som en del av hele B. K. K.s anlegg, og det må da være åpenbart at dette blir mer enn de forholdsvis enkle tekniske anlegg representerer. En har forstått nemndas medlem direktør Strand derhen at han er enig i dette synspunkt og at nemnda også har tillagt overføringsanlegget en viss verdi ut over det rent tekniske. En har forstått ham derhen at nemnda skrev opp dette anlegg i relasjon til de tekniske verdier ut fra prisnivået pr. 8. april 1940, omtrent i samme forhold som det samlede anlegg oversteg de tekniske verdier ut fra det samme prisnivå. Når en tar utgangspunkt i en lønnsomhetsberegning for verket blir det etter rettens oppfatning grunnlag for en tilsvarende økning i verdsettelsen av overføringsanlegget, idet en da forutsetter at nemnda foretar en vurdering av hvilken verdi overføringsanlegget spiller for verkets produksjon. Det tilføyes at den økede kraftproduksjon etter rettens oppfatning med rimelige andeler må tilskrives ikke bare overføringsanlegget, men også det utbyggede fall og selve kraftstasjonen, og det blir skjønnets sak å fastsette hvilken andel av verdiøkningen overføringsanlegget skal tilskrives sammenlignet med de øvrige faktorer. Som før nevnt kan en ikke uten videre tillempe regelen for reguleringsanlegg om at 20 pst. av kraftøkningen skal tilregnes disse.

Som det fremgår av det en har anført foran gjør Voss kommune videre gjeldende, at overføringsanlegget får øket verdi for B. K. K. ved å skaffe større vannføring også til et unyttet fall i Bergsdalsvassdraget, beliggende i Evanger kommune. Voss hevder derfor at overføringsanlegget må tilskrives også en forholdsmessig del av den verdiøkning dette unyttede fall har fått ved den økede vannføring.

Det synspunkt Voss gjør gjeldende synes logisk riktig. Det er på det rene at den nevnte foss øker i salgsverdi på grunn av den økede vannføring som overføringsanlegget fører med seg, og dette forhold synes å måtte gi anlegget øket salgsverdi. For reguleringsanlegg er det en uttrykkelig forutsetning for en fordeling av formuen mellom flere kommuner i samsvar med skattelovens §19, 3. og fjerde ledd, at det dreier seg om kraftverk som har tatt den økede vannføring i bruk. Men når en ikke kan karakterisere anlegget som et reguleringsanlegg har en ikke noe grunnlag for et tilsvarende standpunkt her.

På den annen side finner retten at en slik fordeling som den Voss kommune krever neppe kan forenes med prinsippet om at de forskjellige formuesverdier må beskattes som en enhet. Retten kan derfor vanskelig akseptere at overføringsanlegget verdsettes særskilt i to forbindelser. Dette kan gjøres for et reguleringsanlegg etter den uttrykkelige bestemmelse i §19, men all den stund det her nevnte anlegg ikke kommer inn under denne bestemmelse må overføringsanlegget bare bli å skattlegge på eierens hånd etter en vurdering av hvilken del av hans samlede formue anlegget må regnes å representere.

Det før nevnte resultat, at overføringsanlegget må tilregnes en

Side:725

skjønnsmessig del av verdien av verkets økede kapasitet, må derfor suppleres med at en ved denne taksering av overføringsanlegget også må ta skjønnsmessig hensyn til de andre formuesfordeler overføringsanlegget tilfører B. K. K. ved at det øker vannføringen i Bergsdalsvassdraget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Henry Østlid. kst. lagdommer Halvor Husaas og tilkalt dommer, sorenskriver Kåre Moe):

- - -

Lagmannsretten er i det vesentlige kommet til samme resultat som byretten og kan i stor utstrekning tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med byretten i at klagenemndas kjennelse må bli å oppheve og saken å hjemvise til fornyet behandling. I likhet med byretten finner lagmannsretten å måtte anta at klagenemnda i det vesentlige har sett bort fra verkets kraftproduksjon og avsetning som faktor ved verdsettelsen, og har lagt avgjørende vekt på den tekniske verdi. At så er tilfelle synes å fremgå klart av kjennelsen. Det benektes for øvrig ikke av de ankende parter at nemnda ved vurderingen har lagt hovedvekten på anleggets tekniske verdi. Klagenemnda har imidlertid overhodet ikke - så vidt lagmannsretten kan se - foretatt noen beregning av verkets verdi ut fra lønnsomhetsbetraktninger. Selv om lagmannsretten - i motsetning til byretten - ikke finner grunn til å avgjøre hvorvidt det ene eller annet prinsipp skal stilles opp som det prinsipielt riktige utgangspunkt ved vurderingen, antar retten at klagenemnda må ta hensyn til verkets kraftproduksjon og avsetningsmuligheter ved sin vurdering. Hvilket utgangspunkt man enn velger, antar lagmannsretten at en beregning ut fra lønnsomhetsbetraktninger må foretas hvis klagenemnda skal få tilstrekkelig grunnlag for sin vurdering av verkets salgsverdi. Det fremgår klart av skatteloven og alle parter er enig om at det er denne verdi man skal finne frem til. Det antas således å være en feil som må lede til opphevelse av klagenemndas avgjørelse, når den ikke har innlatt seg på en beregning som nevnt og således ikke kan ha hatt noe grunnlag for å bedømme hvilken vekt lønnsomhetsbetraktninger skal tillegges. At nemnda ikke kan ha lagt nevneverdig vekt på slike betraktninger må lagmannsretten - på samme måte som byretten - anta er grunnen til, at nemnda er kommet til en samlet verdi for verket som ligger betydelig under den verdi det var satt til av de to foregående nemnder (Haukaas-nemndene). Når Brandt Hansen-nemnda pr. 1. januar 1942 satte verket til omlag samme verdi som Gard-nemnda, skal bemerkes at verkets 4. aggregat ikke da kan antas å være medtatt i vurderingen av lønnsomheten, idet dette aggregat først kom med i driften 8. februar 1942. Denne omstendighet må antas å ha spilt en ganske betydelig rolle ved vurderingen.

Når det gjelder forholdet til prisforskriftene er det - så vidt det kan sees - for lagmannsretten ingen prinsipiell uenighet mellom partene. De ankende parter er enig med ankemotpartene i at prisene pr. 8. april 1940 ikke skal følges helt ut, men at det ved verdsettelsen skal tas hensyn til den prisstigning som siden faktisk fant sted innenfor rammen av prismyndighetenes takseringer, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1951-87. Ankemotpartene hevder imidlertid - i motsetning til de ankende parter - at klagenemnda slavisk har fulgt prisforskriftene og ikke tatt hensyn til denne prisstigning.

Side:726

Det fremgår ikke klart av klagenemndas kjennelse hvilken forståelse av prisforskriftene den har lagt til grunn for sin avgjørelse, men etter de opplysninger som er kommet frem under ankeforhandlingen, finnes ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at nemnda har gjort seg skyldig i en feil for så vidt ut fra de forutsetninger den bygger på. Det må således antas at nemnda ved vurderingen har lagt til grunn en viss stigning i prisnivået etter 8. april 1940. Imidlertid vil prisbestemmelsenes innflytelse på kraftverkets pris kunne bli en annen om man - slik klagenemnda antas å ha gjort - praktisk talt bare bygger på anleggets tekniske verdi eller om man lar lønnsomhetsbetraktninger komme inn i bildet. Under denne siste forutsetning vil prisforskriftene kunne tillate en større prisstigning enn om man holder seg til den tekniske verdi. Det vises for så vidt til det som anføres om dette i byrettens domsgrunner. Da lagmannsretten - som foran nevnt - ikke finner at klagenemnda har lagt til grunn en uriktig forståelse av prisbestemmelsene og da det heller ikke er noen egentlig uenighet mellom partene på dette punkt, finnes det ikke grunn til i domskonklusjonen å innta noe om dette spørsmål. De ankende parters påstand om at lagmannsretten - i mangel av motanke - ikke kan innlate seg på en drøftelse og avgjørelse av forholdet til prisforskriftene, antar lagmannsretten ikke kan føre frem. Etter det resultat retten - som det fremgår av foranstående - er kommet til, finner retten imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på dette formelle spørsmål. Det skal imidlertid i denne sammenheng bemerkes at de ankende parter først fremkom med denne innsigelse i et brev direkte til ankemotpartenes prosessfullmektiger like før hovedforhandlingen i lagmannsretten. Ankemotpartene har imidlertid ikke reist noen formell innsigelse av den grunn.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at klagenemndas avgjørelse må bli å oppheve og saken å hjemvise til fornyet behandling. For så vidt blir byrettens dom således å stadfeste.

Det neste spørsmål blir da en nærmere utformning av de prinsipper som skal legges til grunn ved den nye behandling i klagenemnda, jfr. landsskattelovens §125 sjette ledd. Når det gjelder takseringen av Dale kraftverk har begge ankemotpartene sagt seg tilfreds med den formulering byretten har gitt sin konklusjon (domsslutningens post 1). Denne konklusjon stemmer - som det fremgår av det foran anførte - også med lagmannsrettens syn og det finnes ikke grunn til å gjøre noen redaksjonell endring.

Når det gjelder forholdet til prisforskriftene ved fastsettelsen av den tekniske verdi av de reguleringsanlegg som ligger i Voss herred, jfr. landsskattelovens §19 fjerde ledd, punkt 1, slutter lagmannsretten seg til det som anføres i byrettens domsgrunner. Lagmannsretten finner heller ingen grunn til å utforme domsslutningen for så vidt angår dette - domsslutningens punkt 2 - på noen annen måte enn byretten har gjort, idet begge ankemotparter har sagt seg tilfreds med byrettens formulering og lagmannsretten finner å kunne slutte seg til den.

Når det gjelder takseringen av anlegget for overføring av vann fra Torfinno, er lagmannsretten også i det vesentlige enig med byretten. Begge ankemotpartene er enige om at det ved takseringen av overføringsanlegget skal tas hensyn til den verdiøkning som anlegget ved den økede vannføring i Bergsdalsvassdraget tilfører Dale kraftverk og de unyttede fall nedenfor Hamlagrøosen for så vidt de ligger innenfor Voss kommune.

Side:727

Lagmannsretten er enig i dette og slutter seg til byrettens begrunnelse for så vidt forholdet til Dale kraftverk angår. Når det gjelder de unyttede fall innenfor grensene av Evanger kommune er det dissens mellom de to ankemotparter, slik som det fremgår av gjengivelsen foran av deres anførsler. Lagmannsretten antar at den verdiøkning de nevnte fall har fått på grunn av overføringsanlegget må tas med i vurderingen av anleggets verdi, uten hensyn til om de er beliggende i eller utenfor Voss kommune. Lagmannsretten er enig med byretten i at det i dette tilfelle, hvor det er på det rene at anlegget ikke kan karakteriseres som et reguleringsanlegg, må være uten betydning om fossene er utbygget eller ikke. Reglene i landsskattelovens §19, 3. og fjerde ledd kan for så vidt ikke komme til anvendelse her. Det skal for øvrig bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at Bruvik kommune kan ha noen særlig interesse av om verdiøkningen på de ubrukte fall i Evanger tas med ved vurderingen av Torfinnooverføringen eller ikke, idet dette neppe kan ha noen betydning for beskatningen i Bruvik.

Lagmannsretten er etter dette i realiteten enig med byretten også når det gjelder dette punkt. For å gjøre det helt klart hva der siktes til med selskapets «øvrige formue i og ved nevnte vassdrag», jfr. domsslutningens post 3, finner lagmannsretten at disse ord - i samsvar med Voss kommunes påstand - bør ombyttes med selskapets «ubrukte fall nedenfor Hamlagrøosen». Videre antas - i samsvar med ankemotpartenes påstander - i skjønnet å burde inntas de nødvendige spesifikasjoner av hensyn til skattefordelingen mellom de kommuner som berøres. - - -