HR-1992-144-B - Rt-1992-1141
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-22 |
| Publisert: | HR-1992-00144-B - Rt-1992-1141 (391-92) |
| Stikkord: | Strafferettslig foreldelse, Ervervsmessig husdyrhold |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00144 B, Lnr 144B/1992, snr 141/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Bjørn Kristensen) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Dolva, Holmøy, Hellesylt, Christiansen, Dissens: Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §69, Lov om ervervsmessig husdyrhold (1975) §2, §7, §8, §67, §2, §7, Straffeprosessloven (1981) §268 |
Dommer Dolva: Toten herredsrett avsa 10 april 1992 dom med denne domsslutning:
"1. A, fnr. xx.xx.xxxx, dømmes for overtredelse av lov om regulering av ervervsmessig husdyrhold av 13. juni 1975 §7, jfr. §2, første ledd, jfr. §8 og §2 annet ledd, jfr. forskrift om regulering av ervervsmessig husdyrhold fastsatt av Landbruksdepartementet 03. januar 1983 §2 nr. 3 og 4, jfr. samme forskrifts §1 første ledd nr. 1 til en bot stor kr 40000,- kronerførtitusen 00/100-, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. Han frifinnes for tiltalens pkt. b).
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet framgår av dommen.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Jeg finner at anken må forkastes.
Domfelte har drevet produksjon av slaktegris på gårdene X, Y og Z. Ved forelegg utferdiget 3 februar 1992 av politiadjutanten ved Vestoppland politikammer ble domfelte forelagt en bot på kr 100 000 for overtredelse av lov 13 juni 1975 nr 46 om regulering av ervervsmessig husdyrhold med tilhørende forskrifter for etablering av konsesjonspliktig produksjonsanlegg for slaktegris uten tillatelse på gårdene Y og Z. Forelegget ble ikke vedtatt og trådte i stedet for tiltalebeslutning, jf straffeprosessloven §268.
Ved Toten herredsretts dom ble domfelte frifunnet vedrørende anlegget på Z på grunn av foreldelse. Domfeltes anke retter seg mot domfellelsen for etablering av anlegget på Y, idet det hevdes at også dette forholdet er foreldet.
Det er i saken enighet om at foreldelsen begynte å løpe da anlegget var ferdig i september 1987, og at foreldelsesfristen er to år, jf straffeloven §67 og husdyrholdkonsesjonsloven §7 som fastsetter straffen til bøter. Det er uenighet om når foreldelsen ble avbrutt.
I dommen er det lagt til grunn at foreldelsesfristen ble avbrutt ved utferdigelse av forelegg 18 april 1989, hvor grunnlaget er angitt slik:
"På gården Y gnr. 224/1 i Æ, Ø, hvor han tok inn griser for oppforing til slaktegris 2,2 ganger pr. år hadde han pr 27. juli 1988 i sine produksjonslokaler 264 "slaktegriser" samt plasser for ytterligere ca 36 slaktegriser uten samtykke fra Landbruksdepartementet".
1989-forelegget ble senere avløst av forelegget av 3 februar 1992, hvor grunnlaget er angitt slik:
"I 1987 på gården Y, g.nr. 224, b.nr. 1 i Æ, Ø, etablerte han et anlegg for produksjon av minst 880 slaktegris pr. år. uten at han hadde tillatelse fra Landbruksdepartementet".
Domfeltes prinsipale anførsel er at foreldelsen først kunne ha blitt avbrutt av et forelegg med det innhold som 1992forelegget har - og som retter seg mot etablering av anlegg. Tidligere hadde han vært siktet for et annet forhold som ikke var straffbart, nemlig drift av slikt anlegg. Dette siste ble straffbart først ved lovendring 28 februar 1992. 1989-forelegget har derfor ikke avbrutt foreldelsen, og forholdet er for lengst foreldet.
Jeg finner at anførselen ikke kan føre fram. Det er på det rene at 1989-forelegget har en uheldig utforming i relasjon til etablering, og at dette først ble rettet opp i 1992-forelegget. Jeg finner likevel at de forhold som omfattes av foreleggene, har tilstrekkelig nærhet til at 1989-forelegget må anses å ha avbrutt foreldelsen for det forhold domfellelsen gjelder. Det var en forutsetning for det forhold som er beskrevet i 1989-forelegget at anlegget var etablert ulovlig, og drift og anlegg har så nær reell tilknytning til hverandre at domfelte ved 1989-forelegget fikk tilstrekkelig forvarsel om forfølgningen av det straffbare forhold han ble dømt for. Selv om forholdene ikke er helt parallelle, finner jeg støtte for mitt standpunkt i avgjørelsen i Rt-1986-260, særlig side 262, som gjelder forskjellige uriktige opplysninger i en selvangivelse.
Subsidiært hevder domfelte at foreldelse er inntrådt fordi forfølgelsen har vært stanset på ubestemt tid, jf straffeloven §69 tredje ledd annet punktum. Det er i denne forbindelse vist til at etter at den hovedforhandling som var berammet til 23 november 1989 ble utsatt, har verken retten eller påtalemyndigheten foretatt seg noe overfor domfelte før det nye forelegget og innkalling til ny hovedforhandling ble forkynt 6 februar 1992 - altså over to år senere og fire og et halvt år etter at det straffbare forhold fant sted.
Jeg finner at heller ikke denne anførselen kan føre fram.
Ved den helhetsvurdering som her må foretas, legger jeg for det første vekt på at det var berammet hovedforhandling i saken til 23 november 1989, men at denne ble utsatt etter anmodning fra domfelte. Det framgår av brev 13 november 1989 fra forsvareren at det ble anført to grunnlag for anmodningen. Det ble dels anført at domfelte da var sykemeldt på grunn av en sykdom som blant annet gjorde at han hadde vanskelig for å huske. Det ville derfor være "en fordel for sakens opplysning at det går noe tid før saken kommer opp". Dessuten ble det anført at domfelte hadde klaget til Kongen over departementets avslag på etableringstillatelse etter husdyrholdkonsesjonsloven §2 vedrørende Y. Denne klagen var på dette tidspunkt ennå ikke avgjort. Ved kgl resolusjon 22 desember 1989 ble klagen avslått.
Den videre gang vedrørende den sivile side av saken har imidlertid betydning - den ble først endelig avgjort ved lagmannsrettsdom og kjennelse 1 april 1992. Staten v/Landbruksdepartementet reiste i mars 1990 søksmål mot domfelte og hans ektefelle om flere forhold basert på at deres griseproduksjon på gårdene X, Y og Z var ulovlig. Ektefellene gikk til motsøksmål og påstod at avslaget i kgl resolusjon 22 desember 1989 var ugyldig. Ved herredsrettens dom 19 november 1990 ble ektefellene dømt til å nedbygge anleggene på Y og Z, og deres motsøksmål førte ikke fram. Disse punktene ble ikke påanket. Staten krevde også tilbakebetaling av grunntilskudd for slakt for årene 1987 og 1988 med kr 140 000 og fikk medhold i herredsretten. Dette punkt ble - sammen med et annet tvistepunkt hvor det senere ble inngått rettsforlik - påanket av ektefellene til lagmannsretten som ved dom 1 april 1992 frifant ektefellene for tilbakebetalingskravet. En subsidiær anførsel som ektefellene anførte mot tilbakebetalingskravet var at X, Y og Z måtte anses som atskilte bruk, slik at de under enhver omstendighet kunne produsere opptil grensen for konsesjonsfri produksjon - 500 slaktegris pr år - på hvert av brukene. Den kgl resolusjon 22 desember 1989 bygger imidlertid på det syn at gårdene er å betrakte som en driftsenhet.
Det framgår av dette at det helt til utferdigelsen av forelegget 3 februar 1992 - og senere - har versert sivilt søksmål hvor lovligheten av domfeltes anlegg for griseproduksjon på Y har vært omtvistet.
I dette tidsrom har det to ganger vært berammet hovedforhandling etter begjæring fra politiet, først til 16 oktober 1990 - denne ble utsatt etter ønske fra politiet i påvente av herredsrettens avgjørelse i den sivile saken, hvor dom ble avsagt 19 november 1990 - og senere til 22 november 1991, men også denne ble utsatt. Anken over saksbehandlingen refererer seg til det forhold at domfelte ikke ble underrettet om disse berammelsene.
Jeg må etter dette anta at bakgrunnen for at det har trukket ut ved framdriften av straffesaken er - foruten hensynet til domfeltes helse - hensynet til avklaring av den sivile side av saken. Det har imidlertid fra påtalemyndighetens side blitt erkjent at avklaring av dette ikke var en absolutt nødvendighet, og at det i og for seg var tilfeldig at lagmannsrettens dom i den sivile saken forelå 1 april 1992, altså umiddelbart før hovedforhandlingen i straffesaken 7 april 1992.
Det dreier seg her om betydelige tidsrom. At påtalemyndigheten ikke har ment å utsette saken på ubestemt tid framgår av de berammelser som er foretatt. At domfelte ikke ble underrettet om berammelsene må telle med ved den helhetsvurdering som må foretas i forhold til §69 tredje ledd annet punktum. Jeg kan imidlertid ikke se at domfelte kan ha hatt noen berettiget forventning om at straffesaken skulle falle bort så lenge den sivile saken som kunne ha betydning for det straffbare forhold, verserte. Jeg nevner i denne forbindelse også at domfelte da det tidlig i saken ble foretatt rettslig avhør av ham 27 oktober 1988, ga uttrykk for at avslaget på konsesjonssøknaden var ugyldig, og at han mente at han hadde "rett til å drive videre til spørsmålet er rettskraftig avgjort ved domstolsbehandling".
Under henvisning til dette finner jeg at forfølgningen ikke kan anses stanset på ubestemt tid, og at anken over saksbehandlingen heller ikke kan føre fram. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes.
Dommer Lund: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig med ham når det gjelder spørsmålet om foreldelsesfristen ble avbrutt ved forelegget av 18 april 1989. Derimot finner jeg at saken deretter må sies å ha vært stanset på ubestemt tid. Slik jeg ser det må det alt vesentlige av den tid som forløp etter utsettelsen av hovedforhandlingen, som var berammet til 23 november 1989, tilskrives at påtalemyndigheten ville avvente avgjørelsen i den sivile rettssak. En annen sak er at dette også kan ha blitt oppfattet å ha vært i siktedes interesse. Det er for øvrig på det rene at domfelte etter utsettelsen ikke hørte noe fra påtalemyndigheten eller retten i sakens anledning før innkallingen til hovedforhandlingen i april 1992 ble forkynt for ham. Når påtalemyndigheten har latt saken ligge over et så langt tidsrom i påvente av avgjørelsen i den sivile sak, taler så vel loven ordlyd som dens formål - å hindre at strafforfølgningen trekker i langdrag - for å anse saken stanset på ubestemt tid. Ved bedømmelsen må det etter min mening også ses hen til at det gikk fire og et halvt år fra det straffbare forhold ble begått til innkallingen til hovedforhandlingen ble forkynt for domfelte i februar 1992. Etter dette er jeg kommet til at domfelte må frifinnes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende dommer Dolva.
Dommer Hellesylt: Likeså.
Dommer Christiansen: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
kjennelse:
Anken forkastes.