HR-1992-174-B - Rt-1992-1303

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1992-10-29
Publisert:	HR-1992-00174-B - Rt-1992-1303 (469-92)
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1992-00174 B, Lnr 174B/1992, nr 201/1992.
Parter:	Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sam E Harris - til prøve) mot A og B (Advokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Schei, Holmøy, Skåre, Lund, Christiansen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §48, Barnevernloven (1992) §4-1, §4-21, §11, §16, §19, §48

Dommer Schei: Saken gjelder prøving av omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

A har tre barn, C født i 1975, D født i 1977 og E, født xx.xx.1987. C og D er barn født i ekteskap med F. Dette ekteskapet ble oppløst i 1982. Es far er B, som A hadde et kjæreste-/samboerforhold med fra 1983 og som hun har bodd fast sammen med fra 1989 og giftet seg med ved utgangen av 1991.

Fra A i 1989 etablerte samboerforholdet med B, bodde de tre barna hos dem. Etter at A 15 januar 1990 hadde et psykisk sammenbrudd og ble innlagt i psykiatrisk sykehus, ble det umiddelbart fattet straksvedtak om omsorgsovertakelse for de tre barna med hjemmel i barnevernloven §11. Barna ble plassert i beredskapshjem.

Den 23 april 1990 fattet X klientutvalg vedtak om å overta omsorgen for barna. Vedtaket var hjemlet i barnevernloven §19, jf §16 bokstav a. Vedtaket ble påklaget 7 mai 1990. Det ble stadfestet av fylkesmannen i Hordaland 11 juni 1991. Etter vedtaket ble C anbrakt på ungdomshjem, D og E ble plassert i fosterhjem hos G og H i Y.

C og D flyttet høsten 1991 tilbake til moren og vedtakene om omsorgsovertakelse for dem ble opphevet. E er fortsatt i fosterhjemmet hos G og H. Foreldrene har hatt en besøksordning.

Ved stevning av 21 august 1991 har A og B fremsatt krav om rettslig overprøving av fylkesmannens stadfestelsesvedtak om omsorgsovertakelse for E. Saken gjaldt opprinnelig også vedtakene for C og D, men som nevnt er disse vedtakene opphevet.

Under saksforberedelsen for byretten ble det oppnevnt to sakkyndige, psykologene Elin Mæhle og Roar Solholm. De konkluderte i sin rapport med at E fortsatt burde bli i fosterhjemmet hos G og H og at fosterhjemsplasseringen burde være langvarig. De opprettholdt denne konklusjonen da de avga forklaring for byretten.

Bergen byrett avsa 8 april 1992 dom i saken med slik domsslutning:

"1. X klientutvalg tilbakefører omsorgen for E, født xx.xx.1987, til A og B.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."

Byretten la i sin avgjørelse betydelig vekt på den risiko for skadevirkninger for E som forelå om han forble fosterbarn. Retten pekte på at denne risiko ikke var vurdert av de sakkyndige, slik byretten forsto dem. Videre pekte retten på at en tilbakeføring nå var Es siste sjanse til å vokse opp i den biologiske familie.

Staten har påanket byrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom. Jeg vil særlig peke på at byretten i dommen på side 1-4 har en relativt utførlig beskrivelse av A og Bs bakgrunn, helse, sosiale forhold, barna og kontakten med sosial- og barnevernmyndigheter - herunder tidligere omsorgsovertakelser for C og D. Jeg viser til denne redegjørelsen fra byrettens side.

For Høyesterett er det oppnevnt to nye sakkyndige. Det er Trond Indregard og Ann-Magritt Aanonsen, begge spesialister i klinisk psykologi. De har i sin utredning konkludert med at E fortsatt bør bli i fosterhjemmet og at denne plasseringen bør være varig.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med avhør av i alt ti vitner, deriblant de to som gjorde tjeneste som sakkyndige for byretten. Av de øvrige vitnene er tre nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.

Den ankende part, Staten v/Barne- og familiedepartementet, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet om vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves, må avgjøres etter barnevernloven §48 annet ledd. Hvis det er fare for at tilbakeføring vil påføre E skade av betydning sett på lengre sikt, skal tilbakeføring nektes. Byretten har ikke hatt dette rettslige utgangspunkt for sin avgjørelse. Det er avgjørende feil i rettens bevisbedømmelse, herunder svakheter ved de rent skjønnsmessige vurderinger.

To spørsmål er sentrale i saken. For det første: Hvilken omsorgsevne har A og B. Vil de på tilfredsstillende måte kunne makte omsorgen for E. For det andre: Hvilke virkninger vil det ha for E om han flyttes til sine biologiske foreldre sammenlignet med de virkninger det vil ha om han fortsatt blir boende i fosterhjemmet.

Byretten har dels ikke tillagt foreldrenes omsorgsevne tilstrekkelig vekt i vurderingen, dels har retten overvurdert foreldrenes muligheter som omsorgspersoner. Det må være sentralt ved vurderingen av omsorgsevnen at A i lange perioder ikke maktet omsorgen for C og D. Videre er det viktig at omsorgsovertakelsen i 1990 var et resultat av en langvarig krise for A og B. B er alkoholiker og høsten 1989 var familien preget av hans alkoholmisbruk. Det var stadig husbråk med tilkallelser av barnevernvakten og politi. A misbrukte beroligende medikamenter i betydelig grad. Omsorgssituasjonen for barna var ved årsskiftet 1989/1990 kritisk.

Det erkjennes at forholdet i hjemmet i dag er et annet. Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at B nå misbruker alkohol eller at A har et overforbruk av beroligende piller. Men det er iallfall en nærliggende risiko for at dette ikke er en varig situasjon. Ved press eller ved problemer for A eller B, vil man lett komme inn i en ny misbrukssituasjon. Om det skulle skje, er det klart at de ikke vil kunne makte omsorgen for E.

Det kan ved vurderingen av omsorgsevnen i forhold til E ikke legges vekt på at C og D klarer seg bra. Alt tyder på at disse barna i sine første fem leveår ikke var utsatt for slike traumatiske opplevelser som E har hatt i denne grunnleggende perioden. E har derfor nå et helt annet omsorgsbehov enn C og D hadde da de var på hans alder.

Selv om man skulle kunne bygge på at det ikke vil oppstå noen ny misbrukssituasjon for A eller B, må det legges til grunn at disse ikke vil kunne dekke Es omsorgsbehov. Både de sakkyndige for byretten og de sakkyndige for Høyesterett har pekt på at E har helt særlige behov for omsorg. E trenger fasthet og grensesetting. Ved tilbakeføring vil det oppstå betydelige følelsesmessige problemer for ham. A og B har ikke personlige ressurser til å takle dette.

Etter de sakkyndiges vurderinger må det bygges på at E ikke har etablert noen varig og dypere tilknytning til sine foreldre, og at dette også var situasjonen på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Det har tatt lang tid for ham å få tilknytning til fosterforeldrene, men nå er han i ferd med å få det. Det vil være traumatisk og skadelig - også på lengre sikt - om denne tilknytningen ødelegges.

Om E forblir i fosterhjemmet, er det en viss fare for at han kan føle savn av biologisk tilhørighet. Men faren ved dette kan forebygges, og den er i alle tilfeller langt mindre enn den risiko for skadevirkninger han utsettes for ved tilbakeføring.

Den ankende part, Staten v/Barne- og familiedepartementet, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"Staten ved Barne- og familiedepartementet frifinnes."

Ankemotpartene, A og B, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes at det i januar 1990 var grunnlag for omsorgsovertakelse. De var da inne i en akutt krise forårsaket av Bs langvarige og destruktive alkoholbruk, og de maktet ikke å ta seg av barna. Det var imidlertid A som tok initiativet overfor barnevernmyndighetene, og hun hadde altså også i denne kritiske situasjonen omtanke for barna.

Det som nå må være avgjørende ved vurderingen av deres omsorgsevne, er at de fullstendig har lagt om sitt levesett. Barnevernmyndighetenes inngripen var en vekker for B. Han har tatt seg sammen, kuttet ut alkoholbruken og stiller nå opp som far og omsorgsperson. A misbruker ikke lenger piller. Den omsorgen A og B viser overfor C og D, bekrefter at de også fullt tilfredsstillende vil kunne ta seg av E. Også uttalelser fra en rekke fagpersoner som kjenner familien, underbygger dette.

E er sterkt knyttet til dem. På den annen side er han lite knyttet til fosterforeldrene. Det er derfor lite sannsynlig at en tilbakeføring vil være spesielt problematisk for ham. Men de erkjenner at det kan oppstå problemer i en overgangsfase og er innstilt på å medvirke til en "myk" tilbakeføring.

De sakkyndiges anbefaling bygger på helt sentrale punkter på uriktige faktiske forutsetninger og løse antakelser.

Ankemotpartene, A og B, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"Anken forkastes."

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe annen begrunnelse.

Innledningsvis bemerker jeg at kravet om tilbakeføring må avgjøres etter barnevernloven §48 annet ledd. Skal tilbakeføring nektes, må det foreligge en reell fare for at gutten utsettes for skadevirkninger av betydning sett i et lengre tidsperspektiv, se bl.a. Rt-1984-289 og Rt-1991-668.

Jeg nevner at det ved den nye loven om barneverntjenester §4-21, jf §4-1, som ennå ikke er trådt i kraft, er fastsatt at "Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet."

Jeg forstår denne bestemmelsen slik at vilkårene for tilbakeføring samsvarer med det som i dag følger av barnevernloven §48 annet ledd, slik bestemmelsen er forstått i rettspraksis. Jeg viser i denne forbindelse til det som er uttalt i Ot.prp. nr. 44 (1991 - 92) 54-55.

Jeg finner det uten videre klart at det var grunnlag for omsorgsovertakelse i januar 1990. A brøt da psykisk helt sammen i en situasjon hvor hun i uttalt grad misbrukte beroligende medikamenter og hvor B drakk og stadig forårsaket husbråk. Også vedtaket i april måtte fremstå som en nødvendighet. Selv om ektefellenes livssituasjon da var blitt bedre, kunne man, bl.a. ut fra den erfaring man hadde med familien, ikke regne med at dette ville bli varig.

Spørsmålet for Høyesterett er som nevnt om man må regne med at en tilbakeføring av E vil medføre en reell fare for at han utsettes for skadevirkninger av betydning. De sakkyndige såvel for byretten som for Høyesterett, har frarådet tilbakeføring og gått inn for langvarig plassering i det fosterhjemmet der E nå er. Generelt har anbefalinger fra rettsoppnevnte sakkyndige i saker som dette betydelig vekt. Når jeg likevel er kommet til at det ikke er grunnlag for å følge de sakkyndiges anbefalinger, skyldes dette først og fremst at jeg på viktige punkter bedømmer bevisene på en annen måte enn de sakkyndige. Dette kommer jeg tilbake til.

Jeg ser først på A og Bs omsorgsevne. Jeg har allerede nevnt at deres omsorgsevne sviktet fra høsten 1989 til januar 1990. A har også tidligere i perioder ikke maktet omsorgen for C og D og har måttet overlate denne til barnevernet. B hadde misbrukt alkohol i mange år, og det var derfor heller ikke for ham noen ny situasjon i 1989/90 at han ikke kunne ha omsorg for barn.

De sakkyndige både for byretten og for Høyesterett har stilt spørsmål ved om den nåværende situasjon, hvor B ikke lenger drikker og A ikke lenger misbruker medikamenter, er stabil. Jeg oppfatter dem nærmest slik at de ser tilbakefall til misbruk som sannsynlig. Jeg er enig med de sakkyndige i at om dette må legges til grunn, er det gitt at omsorgen for E ikke kan tilbakeføres.

Ut fra det som foreligger av bevis i saken, må det imidlertid legges til grunn at det nå i mer enn to år ikke har vært noe misbruk fra B og As side. Det er en rekke vitneforklaringer som støtter opp om dette, vitneforklaringer avgitt av bl.a. lege, psykolog, sosiallærer ved skole og tilsynsfører for C og D. Enkelte av disse har hatt en ganske utstrakt kontakt med familien og vært i familiens hjem til dels ved uanmeldte besøk. Perioden etter omsorgsovertakelsen har utvilsomt vært belastende for B og A. Dette sett i sammenheng med den lange tiden som nå er gått uten misbruk, gjør det etter min mening riktig å bygge på at misbruket er et tilbakelagt stadium.

Selv om A ikke lenger misbruker medikamenter, har hun fremdeles psykiske problemer. Jeg kan imidlertid ikke se at dette i avgjørende grad svekker hennes omsorgsevne. Ved vurderingen av omsorgsevnen til foreldrene, og kanskje først og fremst for A, må det etter min mening legges atskillig vekt på de opplysninger vi har om barna og deres væremåte.

For C og D er disse opplysningene positive. Vi har opplysninger fra beredskapshjem, tilsynsfører, ungdomshjem og fosterhjem. Selv for situasjonen umiddelbart etter omsorgsovertakelsen var opplysningene positive. Hverken C eller D viste tegn på at de hadde vært utsatt for noen omsorgssvikt, og de ønsket begge å flytte tilbake til moren og stefaren. Heller ikke etter at de flyttet tilbake, er det opplysninger som tyder på omsorgssvikt. Moren har vist aktivitet i forhold til barnas skolegang ved en ganske utstrakt kontakt med lærer og sosiallærer. Også på annen måte har mor, og tildels også stefar, søkt å stille opp for barna. Forholdet mellom C og D og moren og stefaren synes generelt å være godt i dag og preget av gjensidig omsorg. At omsorgssituasjonen for C og D i dag er slik, tilsier etter min mening at det vises forsiktighet med å tilskrive foreldrene manglende omsorgsevne for E, selv om hans behov selvfølgelig er andre og større enn hva tilfellet er for hans eldre halvsøsken.

Når det gjelder E, har særlig de sakkyndige for Høyesterett lagt betydelig vekt på at mye "tyder på at E ved omsorgsovertakelsen har hatt en mangelfull følelsesmessig tilknytning til sine biologiske foreldre". Dette viser etter de sakkyndiges mening dels at E er påført skade som følge av omsorgssvikt fra foreldrenes side og dels at en tilbakeføring vil innebære en fare for ytterligere skadevirkninger. De har pekt på at E nå er i en alder da det er helt nødvendig at han etablerer en trygg følelsesmessig tilhørighet. Det er han i ferd med å gjøre i forhold til fosterforeldrene, og denne prosessen må fullføres.

Som grunnlag for slutningen om at E ved omsorgsovertakelsen ikke hadde noen sterk følelsesmessig tilknytning til foreldrene, har de sakkyndige blant annet trukket frem hans problemer med å etablere trygg og stabil tilknytning til fosterhjemmet. De har pekt på at forskning viser at barn med "trygt etablert tilknytning har utviklet en evne til å knytte seg følelsesmessig til andre, som gjør at de lettere enn barn som mangler denne evnen går inn i tilsvarende forhold til nye omsorgspersoner". Videre har de trukket frem at E i påfallende grad skal ha manglet evnen til å diskriminere mellom kjente og ukjente.

Jeg finner ikke at vi har grunnlag for å bygge på at E har eller har hatt manglende følelsesmessig tilknytning til sine foreldre. Det er fra personer med godt kjennskap til E gitt uttrykk for en sterk tilknytning mellom ham og foreldrene. Jeg viser her til uttalelse fra fosterforeldrene til X distriktssosialkontor av 28 oktober 1991 hvor det bl.a. er sagt at E virker veldig bundet til foreldrene "selv etter så lang tid i fosterhjemmet". Tilsynsføreren for E har også såvel i brev som i bevisopptak forklart at han har observert en sterk tilknytning mellom E og foreldrene under foreldrenes besøk i fosterhjemmet.

Jeg kan etter dette ikke se annet enn at vi må bygge på, i motsetning til det som har vært de sakkyndiges premiss for deres anbefaling, at det har vært og er en slik sterk tilknytning. Jeg finner for øvrig i de opplysninger vi har om E fra tiden umiddelbart etter omsorgsovertakelsen ikke grunnlag for å anta at han kan ha lidt noen skade på grunn av omsorgssvikt. Det eneste vi har er opplysninger om noe udiskriminerende holdning overfor ukjente. De observasjoner vi har om dette er imidlertid ikke presise, og det må sammenholdes med det jeg har sagt om god følelsesmessig tilknytning til foreldrene.

At det er en nær følelsesmessig tilknytning mellom E og foreldrene, må få betydning ved vurderingen av hvilke problemer en tilbakeføring vil medføre for ham. De sakkyndige har som nevnt understreket at en flytting vil være særlig traumatisk nettopp fordi han mangler slik følelsesmessig tilknytning, mens han etter lang tid endelig er i ferd med å knytte seg til fosterforeldrene. Det følger av det jeg allerede har sagt at et helt vesentlig element i grunnlaget for denne konklusjonen etter min mening svikter. Jeg kan i det hele ikke se at det er sannsynlig at en tilbakeflytting vil skape slike varige problemer for E at tilbakeflytting må nektes. Jeg minner om det jeg har sagt om Es tilknytning til foreldrene og til den omsorgsevne A og B nå har vist at de har i forhold til C og D.

Jeg tilføyer at det er viktig at de involverte, såvel foreldre, fosterforeldre som barnevernmyndigheter, medvirker til at tilbakeføringen kan skje på en skånsom måte for barnet.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.