HR-1992-301-K - Rt-1992-749
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-27 |
| Publisert: | HR-1992-00301-K - Rt-1992-749 (220-92) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00301 K, Lnr 301 K/1992, jnr 141/1992. |
| Parter: | Helge Elvebakk mot Kari Hjortås, Regjeringsadvokaten v/advokat Håvard Romarheim, Staten v/Justisdepartementet (fullmektig Sven Marius Urke). |
| Forfatter: | Røstad, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §435, §436, Straffeprosessloven (1981) §241 |
Ved stevning av 3 november 1991 til Gulating lagmannsrett har Helge Elvebakk med henvisning til tvistemålsloven §435, jf §436 reist erstatningssøksmål mot dommerfullmektig Kari Hjortås, byrettsdommer Håvard Romarheim og staten v/Justisdepartementet. Bakgrunnen for søksmålet er Bergen byretts beslutning av 22 februar 1991 om ikke å ta til følge begjæring fra Helge Elvebakk om rettslig avhør av Rolf Røed, Harald Budal og Henrik Dugstad. I stevningen ble påstått at de saksøkte in solidum skulle betale erstatning til Helge Elvebakk begrenset oppad til en million kroner.
De saksøkte påstod saken avvist med henvisning til at høyere rett verken hadde opphevet eller forandret beslutningen.
Lagmannsretten avsa 19 februar 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises fra lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Helge Elvebakk kr 4.000,- -kronerfiretusen- til Regjeringsadvokaten v/advokat Torkildsen innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse."
Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til lagmannsrettens kjennelse og avgjørelsene inntatt i Rt-1991-496 og 930.
Helge Elvebakk har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tatt feil i sin tolkning av tvistemålsloven §436. Det var en åpenbar feil at byretten behandlet begjæringen etter straffeprosessloven §241 første ledd annet punktum som en del av en straffesak der det forelå tiltalebeslutninger. Lagmannsretten bedømte begjæringen etter det rette alternativ, men gjorde likevel feil. Det er en feil at kjæremålsutvalgets opphevelse, jf kjennelsen i Rt-1991-496, bare har betydning for lagmannsrettens kjennelse av 11 mars 1991, og ikke for byrettens beslutning. Det er intet vilkår at det skal foreligge noen ny avgjørelse, og den nye avgjørelsen har ingen betydning for om vilkårene etter tvistemålsloven §436 om en opphevet avgjørelse foreligger som her.
Søksmål etter tvistemålsloven §436 omfatter også den forutgående behandling før avgjørelse tas. Det sentrale på dette punkt er ifølge Elvebakk at brevet fra Rolf Røed datert den 5 februar 1991 ble "underslått" av Kari Hjortås og Håvard Romarheim. Dette brevet var ukjent for Elvebakk og hans forsvarer før det ble fremlagt i tilsvaret i denne sak. Når han var ukjent med brevet, kunne han ikke gjøre dette gjeldende ved rettsmiddel over byrettens beslutning og uansett må dette forhold kunne prøves i særskilt søksmål som her.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til lagmannsretten idet saken fremmes for lagmannsretten slik den er annlagt for denne innstans. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg dømmes de tre saksøkte inn solidum til å betale Helge Elvebakk saksomkostninger med tilsammen kr 5.800,-."
Kari Hjortås, Håvard Romarheim og Staten v/Justisdepartementet har i tilsvaret vist til det som tidligere er anført med hensyn til spørsmålet om vilkårene for avvisning er til stede.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har som førsteinstans avsagt den kjennelse som Helge Elvebakk har påkjært til utvalget. Utvalget har da full kompetanse ved prøving av kjæremålet.
Det hevdes i kjæremålet at lagmannsretten har foretatt feil tolking av bestemmelsen i tvistemålsloven §436.
Lagmannsretten har utførlig gjort rede for de to dommeres befatning med saken. Lagmannsretten fant at den beslutning byrettsdommer Romarheim traffødt xx.xx.1991 ikke er blitt endret eller opphevet ved den kjærende parts kjæremål mot beslutningen. Byrettens beslutning var riktignok truffet under henvisning til straffeprosessloven §241 første ledd første punktum - men er i kjæremålsinstansene blitt vurdert også i relasjon til loven §241 første ledd annet punktum, som var påberopt som rett hjemmel i begjæringen fra Helge Elvebakk.
Utvalget finner at lagmannsretten har bygd på riktig lovtolking når den på dette grunnlag med hjemmel i tvistemålsloven §436 har avvist saken. Byrettens beslutning er ikke i noen av de påkjærte kjennelser blitt opphevet eller forandret, jf Rt-1991-496 og 930. I den førstnevnte avgjørelsen er det lagmannsrettens kjennelse - og den alene - som ble opphevet.
Helge Elvebakk har gjort gjeldende at dommerfullmektig Hjortås har begått feil i sin dommergjerning da hun i brev til de personer som av Elvebakk var begjært rettslig avhørt, meddelte opplysninger for Elvebakk hadde fremholdt i sin begjæring. Som grunnlag for erstatningskrav også overfor Hjortås har Elvebakk hevdet at han er påført betydelige tap ved at dommerne skal ha "sviktet den plikt de har til å følge loven i sine rettsavgjørelser". Hjortås forberedte - uttaler lagmannsretten - den avgjørelse Romarheim tok:
"Hennes handling må da i henhold til søksmålsgrunnlaget bedømmes som ledd i en påstått unnlatelse av å følge loven i en rettsavgjørelse".
Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolking når den på dette grunnlag har avvist også søksmålet mot dommerfullmektig Hjortås. Begrensningene i tvistemålsloven §436 gjelder i alle tilfelle hvor erstatningssøksmål etter §435 reises i anledning av en rettslig avgjørelse, også når ansvarsgrunnlaget er rettens forutgående behandling av saken. Det vises til Rt-1979-1481 hvor det er uttalt at begrensningene i §436 gjelder "også når det som ansvarsgrunnlag påberopes tjenestehandlinger som knytter seg til det kontormessige arbeid ved behandlingen og tilretteleggingen av et søksmål".
I kjæremålet er også gjort gjeldende at den kjærende part like frem til tilsvaret for lagmannsretten - datert 9 desember 1991 - var ukjent med brev fra Rolf Røed til Bergen byrett, datert 5 februar 1991. Han var av den grunn avskåret fra å bruke dette moment i kjæremålet over byrettens beslutning av 22 februar 1991. Til dette skal bemerkes at brevet fra Rolf Røed har inngått i rettens forutgående behandling av saken. Som fremholdt ovenfor gjelder begrensningene i §436 også den forutgående behandling.
Kjæremålet kan etter dette ikke føre frem.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.