HR-1992-316-K - Rt-1992-884
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-11 |
| Publisert: | HR-1992-00316-K - Rt-1992-884 (255-92) |
| Stikkord: | Tvangsauksjon, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00316 K, Lnr 316 K/1992, jnr 172/1992 |
| Parter: | Trudvang Ledien mot Bergen Eiendom A/S (advokat Baard Chr Tvedt). |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §161, Tvistemålsloven (1915) §404, §160 |
Bergen namsrett avsa 15 juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Antagelsen av Bergen Eiendom A/S's bud på Trudvang Lediens eiendom gnr. 40, bnr. 524 i Fana/Bergen stadfestes. Kjøperen bærer omkostningene ved auksjonen stor kr 7.735,-."
Auksjonsrekvirent var Bergen Kommunale Pensjonskasse, og budet som ble stadfestet var på kr 525.000. Kjennelsen ble forsøkt postforkynt for Trudvang Ledien uten at dette førte frem. Først den 28 januar 1991 ble kjennelsen forkynt for Trudvang Ledien ved stevnevitnet. Den 22 februar 1991 begjærte Trudvang Ledien oppreisning for oversittelse av ankefristen. Ved namsrettens brev av 28 februar 1991 fikk han frist til 8 mars 1991 til å inngi ankeerklæring. Ankeerklæring datert 21 mars 1991 innkom namsretten 22 mars 1991.
Namsretten avsa 15 april 1991 kjennelse der Trudvang Ledien ble gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen, men denne kjennelsen ble etter kjæremål fra Bergen Eiendom A/S opphevet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 7 juni 1991 og hjemvist til fornyet behandling av oppreisningsspørsmålet.
Namsretten avsa 10 oktober 1991 ny kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Den ankende parts oppreisningsbegjæring av 25. februar 1991 for overskridelse av ankefrist tas ikke til følge.
2. Trudvang Ledien tilpliktes å erstatte saksomkostninger til Bergen Eiendom A/S v/adv. Baard Chr. Tvedt med kr 13.000,- -kronertrettentusen-.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Trudvang Ledien påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. Som kjæremålsmotpart var bare oppgitt Bergen Eiendom A/S. Auksjonsrekvirenten Bergen Kommunale Pensjonskasse ble ikke gjort til kjæremålsmotpart.
Lagmannsretten avsa 6 mars 1992 kjennelse med slik slutning:
"Bergen namsretts kjennelse av 10 oktober 1991 stadfestes."
Trudvang Ledien har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har antatt at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil for så vidt gjelder forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §160 og §161 sammenholdt med domstolloven §154. På tvangsauksjon må rettsavgjørelsen som minimum være forkynt for saksøkte for at oppreisningsinstituttets regler skal komme til anvendelse. Subsidiært er det anført at den manglende forkynnelse må komme inn som et moment i vurderingen av vilkårene etter domstolloven §154. Dette moment må ses i sammenheng med de øvrige momenter.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 6. mars 1992 oppheves."
Bergen Eiendom A/S har i tilsvaret anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i sin begrunnelse som i resultatet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse av 6. mars 1992 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf tvistemålsloven §404.
Saken gjelder spørsmål om oppreisning for oversittelse av ankefrist.
I den kombinerte ankeerklæring og oppreisningsbegjæring som Trudvang Ledien fremsatte, var både Bergen Kommunale Pensjonskasse og Bergen Eiendom A/S gjort til ankemotparter. Dette er korrekt, jf Rt-1973-850, der det ble avgjort at både kjøperen og auksjonsrekvirenten må gjøres til motparter ved anke over en stadfestelseskjennelse. Det samme må gjelde ved begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist.
I namsrettens kjennelse av 10 oktober 1991 er både Bergen Eiendom A/S og Bergen kommunale Pensjonskasse gjort til motparter, men i Lediens kjæremål til lagmannsretten er bare Bergen Eiendom A/S oppført som motpart. Lagmannsretten har ikke vært oppmerksom på forholdet, og har således ikke gitt den kjærende part noen frist til å rette feilen. Heller ikke i det videre kjæremål har den kjærende part angitt riktig partsforhold.
Lagmannsretten har stadfestet namsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget er kommet til at kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse ikke kan føre frem, og finner under de foreliggende omstendigheter ikke grunn til å oppheve kjennelsen for å få brakt partsforholdet i orden.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §161 begynner ankefristen å løpe ved avsigelsen av stadfestelseskjennelsen. Tidspunktet for forkynnelse av kjennelsen har ingen betydning for beregning av ankefristen. At en part ikke har fått kjennelsen forkynt innen utløpet av fristen, kan være et moment av betydning i forbindelse med spørsmålet om oppreisning for fristoversittelse etter domstolloven §153, jf §154. Kjæremålsutvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at det ikke er noen forutsetning for at fristen etter §154 skal begynne å løpe, at stadfestelseskjennelsen er forkynt. Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking i denne forbindelse.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har lagt noen uriktig forståelse av domstolsloven §154 til grunn i sin drøftelse av om oppreisningsbegjæringen er fremsatt i riktig tid. Den konkrete vurdering av om fristen er overholdt, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.