HR-1992-393-K - Rt-1992-958
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-07-30 |
| Publisert: | HR-1992-00393-K - Rt-1992-958 (331-92) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utkastelse, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00393 K, Lnr 393 K/1992. |
| Parter: | Stein Eriksen (advokat Børre Hagen) mot Kari Langeland (advokat Arne Nærum). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §128, §173, §234, Tinglysingsloven (1935) §22 |
Skien og Porsgrunn namsrett stadfestet 4. juli 1991 bud avgitt på tvangsauksjon begjært etter tvangsfullbyrdelsesloven §173 av Kari Langeland på eiendommen gnr. 87 bnr. 6 og 8 i Bamble. Kari Langeland begjærte da den tidligere auksjonskjøper, R. Kristiansen Eftf. A/S, utkastet fra eiendommen, og namsmannen tok begjæringen til følge. Stein Eriksen, som 27. april 1990 hadde inngått leieavtale med R. Kristiansens Eftf. A/S, påklaget namsmannens beslutning til namsretten. Utkastelsesforretningen ble gjennomført den 31. juli 1991 ved at også Stein Eriksen ble utkastet fra eiendommen og Kari Langeland ble satt i besittelse av eiendommen.
Namsretten avsa 4. oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Den foretatte utkastelsesbegjæring avholdt 31. juli 1991 stadfestes.
Stein Eriksen påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 10. februar 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Påstanden om utkastelse av Kari Langeland avvises.
Stein Eriksen påkjærte namsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 3. april 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179.
Kjæremålsutvalget uttalte blant annet:
Kjæremålsutvalget finner det ikke tvilsomt at leieavtalen faller bort så langt den ikke er beskyttet av tvangsfullbyrdelsesloven §128 tredje ledd, jf. tinglysingsloven §22 nr. 3. Derimot kan kjæremålsutvalget ikke se at leietakeren påberoper seg en åpenbar uholdbar hjemmel dersom den nye auksjonskjøperen ikke har sagt opp leieavtalen i samsvar med tinglysingsloven §22 nr. 3, jf. også kjennelsen i Rt-1984-1495 hvor problemstillingen riktignok var en noe annen.
Stein Eriksen ba da i prosesskrift av 23. april 1992 til lagmannsretten om at lagmannsretten måtte avsi kjennelse om at namsmannens beslutning måtte oppheves, samt at han måtte gis tilgang til eiendommen i henhold til inngått leieavtale. Kari Langeland har i brev av 14. april 1992 sagt opp Stein Eriksen fra leieforholdet til fraflytning fra eiendommen innen 4 måneder. Ved stevning av 18. mai 1992 til Skien og Porsgrunn byrett har Stein Eriksen gått til søksmål mot Kari Langeland med påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig.
Lagmannsretten avsa 18. juni 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet avvises.
Stein Eriksen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han er uenig med lagmannsrettens flertall om at det ikke foreligger prosessuell adgang til å begjære ham innsatt på eiendommen til tross for at retten legger til grunn at den utkastelse som fant sted skjedde på et lovstridig grunnlag. Han viser til at han i klagen til namsretten begjærte Kari Langeland utkastet fra eiendommen, og begjæringen om utkastelse ble opprettholdt i kjæremålet til lagmannsretten. Kari Langeland er bundet av leiekontrakten med den konsekvens at hun i dag besitter eiendommen med en åpenbar uholdbar hjemmel, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd.
Stein Eriksen anser det åpenbart at det foreligger en rettslig interesse i å disponere eiendommen i samsvar med den inngåtte kontrakt. Oppsigelsen endrer ikke dette forhold, og oppsigelsen som anses usaklig og urimelig er brakt inn for retten. Den omstendighet at Kari Langeland i dag besitter eiendommen og at det derved kan ta noe tid før han kan tiltre denne innebærer ikke at han ikke lenger har rettslig interesse i å få utkastelsesspørsmålet prøvet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Namsmannen i Bamles utkastelsesbeslutning av 31. juli 1991 vedrørende gnr. 87 bnr. 8 i Bamle oppheves.
2. Stein Eriksen gis tilgang til gnr. 87 bnr. 6 og bnr. 8 i henhold til inngått leiekontrakt.- - - - -
Kari Langeland har i tilsvaret anført at lagmannsretten kjennelse er riktig og hun tiltrer det som er uttalt av lagmannsrettens flertall. Subsidiært er det anført at påstandens pkt. 2 under enhver omstendighet må avvises. Klagen fra Stein Eriksen gjaldt namsmannens beslutning om utkastelse. Hvis Stein Eriksen ville begjære hennes utkastet, måtte han fremme særskilt begjæring om dette.
I tilsvarer er det lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.- - - - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket at utvalget har full prøvingsrett.
Innledningsvis bemerkes at ved lagmannsrettens kjennelse av 10. februar 1992 ble Stein Eriksens krav om utkastelse av Kari Langeland avvist, jf. punkt 2 i slutningen. Lagmannsrettens begrunnelse var at et krav om utkastelse av Kari Langeland i tilfelle måtte fremsettes særskilt overfor namsretten. Under enhver omstendighet mente retten at kravet ikke kunne realitetsbehandles av lagmannsretten når det ikke var gjort i den namsrettskjennelse som var påkjært.
Krav om utkastelse av Kari Langeland er på nytt tatt opp av den kjærende part i prosesskrift til lagmannsretten 23. april 1992. Det er gjort i den form at det kreves at "Stein Eriksen gis tilgang til gnr. 87 bnr. 6 og 8 i henhold til inngått leiekontrakt." I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg vedrørende kjennelsen av 10. februar 1992 er imidlertid punktet om avvisning ikke angrepet - verken i påstanden eller i begrunnelsen, og spørsmålet er derfor heller ikke berørt i Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse av 3. april 1992. Slutningen i denne kjennelsen må naturlig forstås slik at det er lagmannsrettens kjennelse så langt den er påkjært som oppheves. Punktet om avvisning er ikke berørt av opphevelsen, og avvisningen av kravet om utkastelse av Kari Langeland er derfor rettskraftig.
Når det gjelder kravet om opphevelse av beslutningen om utkastelse, er det på det rene at det forhold at fullbyrdelsen - utkastelsen - har funnet sted, ikke i seg selv medfører at kjæremålet må avvises. Det må foretas en konkret vurdering av om rettslig interesse i å få overprøvet beslutningen foreligger, jf. Rt-1979-1346. Behovet for og virkningen av en avgjørelse i kjæremålssaken vil stå sentralt ved avgjørelsen av om den kjærende part har tilstrekkelig rettslig interesse i kjæremålet.
I likhet med lagmannsrettens flertall har utvalget kommet til at det ikke lenger foreligger rettslig interesse i kjæremålssaken. Som påpekt er kravet om at Kari Langeland skal kastes ut fra eiendommen rettskraftig avvist. For Stein Eriksen kan utvalget ikke se at det nå vil ha påviselige rettsvirkninger utelukkende å få opphevet beslutningen om utkastelse. En slik beslutning vil ikke gi ham tilgang til eiendommen. Spørsmålet om han har noen rett til eiendommen vil måtte avgjøre i det sivile søksmål som er reist, og en realitetsavgjørelse i kjæremålssaken vil være uten betydning for partenes posisjoner i dette.
Lagmannsrettens kjennelse om avvisning blir etter dette å stadfeste. Utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsfastsettelse. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge og omkostninger settes til kr. 800,-
Kjennelsen er enstemmig.