HR-1992-410-K - Rt-1992-1061

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1992-08-20
Publisert:	HR-1992-00410-K - Rt-1992-1061 (368-92)
Stikkord:	Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1992-00410 K, Lnr 410 K/1992, jnr 260/1992.
Parter:	Rolf Steffenrud (advokat Kjell Amundsen) mot Norsk Leasing & Factoring (advokatfirma Arntzen, Underland & Co. ANS v/Adv. Rune Njøs Jacobsen).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Skåre, Dolva
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §10, §174, §180, §181, §359

Eidsivating lagmannsrett avsa den 9. april 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Rolf Steffenrud dømmes til å betale 49.564,- - førtinitusenfemhundreogførtiseks - svenske kroner med tillegg av 18 - atten - % årlig rente fra 22. november 1987 til betaling skjer, eller dette beløpet i norske kroner etter betalingsdagens kurs, til Norsk Leasing & Factoring, Lefac A/S.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Rolf Steffenrud 36.700,- - seksogtredvetusensyvhundre - kroner til Norsk Leasing & Factoring, Lefac A/S.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

"Rolf Steffenrud har påanket dommen. I brev av 16. juni 1992 ba lagmannsretten den ankende part gi en nærmere redegjørelse for ankegjenstandens verdi. Redegjørelse ble gitt i brev 8. juli 1992. I brev av 9. juli 1992 bemerket lagmannsretten at beregningen var "i strid med loven, jfr tvistemålsloven §10, idet verken renter eller saksomkostninger skal medtas". Den ankende part ble rådet til å inngi søknad om å få anken fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Slik søknad ble inngitt 14. juli 1992.

Høyesteretts kjæremålsutvalg forstår det slik at anførslen om at kravene til ankesum er oppfylt, ikke opprettholdes. Utvalget vil imidlertid tilføye at det ikke er tvilsomt at kravet ikke er oppfylt og finner det tilstrekkelig å vise til domsslutningen og til lagmannsrettens bemerkninger om beregningsmåten.

Kjæremålsutvalget finner ikke at det er grunnlag for å tillate anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

I ankeerklæringen anføres avslutningsvis:

"Subsidiært påankes lagmannsrettens omkostningsavgjørelse separat, idet det etter ankende parts oppfatning ikke skulle vært benyttet hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. §174 annet ledd for lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men ikke tilkjent saksomkostninger in casu hverken for herredsrett eller lagmannsrett."

Ankeerklæringen er fremsatt mer enn to uker etter at lagmannsrettens dom ble forkynt for den ankende part, og fristen for kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse var således utløpt. En kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg som er referert i Rt-1980-886, kan forstås slik at man i slike tilfelle "etter omstendighetene" kan godta som rettidig et saksomkostningskjæremål som er fremsatt i en ankeerklæring etter kjæremålsfristens utløp, og som får selvstendig betydning fordi anken nektes fremmet. Utvalget finner at det i alle fall må anses tvilsomt om man kan anta som alminnelig regel at kjæremålet skal tas under behandling i slike tilfeller. Regelen må være at den part som vil ha saksomkostningsavgjørelsen overprøvet uten hensyn til om en anke tillates fremmet, må inngi et selvstendig kjæremål innen kjæremålsfristen.

I det foreliggende tilfelle finner utvalget det ikke nødvendig å ta standpunkt til om et saksomkostningskjæremål fremsatt i en ankeerklæring, "etter omstendighetene" kan godtas som rettidig slik det ble gjort ved kjennelsen i 1980. Det kan i det foreliggende tilfelle ikke sees å være grunner som tilsier at det subsidiære kjæremål bør tas under behandling. Det er inngitt i tilknytning til en anke som bare kunne fremmes med samtykke etter §359. Det er ikke nærmere begrunnet, og det er uklart om det retter seg mot noe som kan prøves av kjæremålsutvalget, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet blir etter dette å avvise.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Anke til Høyesterett tillates ikke.

2. Kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse avvises.