HR-1992-42-A - Rt-1992-581
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-05 |
| Publisert: | HR-1992-00042-A - Rt-1992-581 (175-92) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Omsorgsovertagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00042 A, Lnr 42/1992, nr 324/1991 |
| Parter: | X (advokat Ole Jakob Bae) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten ved advokat Kristine Ryssdal - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Langvand, Sinding-Larsen, Hellesylt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §48 |
Dommer Schei: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kap 33 av vedtak truffet 30 januar 1991 av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Vedtaket gikk ut på opprettholdelse av omsorgsovertakelse for S, født xx.xx.1979, jf barnevernsloven §48 annet ledd.
Kravet er reist av Ss mor, X. Hun har alene hatt foreldreansvaret og omsorgen for S og for hans søster D, som er født i 1972, inntil hun ble myndig. Barnas far, som ble skilt fra henne i 1980, har etter at S ble født ikke hatt kontakt med barna, med unntak for den seneste tid.
Barnevernsmyndighetene kom i kontakt med familien første gang i 1986 etter et suicidalforsøk fra D. S hadde høsten det året begynt på Z skole, og det oppsto etter hvert store problemer i skolesituasjonen. Han var svært urolig og tildels meget aggressiv i forhold til medelever. Han ble henvist til ukentlig leketerapi ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og det ble iverksatt betydelige hjelpetiltak overfor ham på skolen. Det ble også iverksatt hjelpetiltak i hjemmet. Hjelpetiltakene i hjemmet tok sikte på å støtte moren i hennes oppdragelse av S, bl a ved å gjøre henne istand til å sette grenser for gutten.
Situasjonen for S, spesielt på skolen, ble imidlertid stadig mer uholdbar og Å klient- og pasientutvalg vedtok 28 september 1988 å overta omsorgen for S, med sikte på plassering på barnehjem for senere overføring til forsterket fosterhjem. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen, og klagen ble gitt oppsettende virkning.
X samtykket 30 mars 1989 i omsorgsovertakelse. Den 26 juni 1989 ble S plassert på Ø barnehjem i P, og han begynte høsten 1989 i fjerde klasse på V skole. Den 16 mars 1990 tilbakekalte X sitt samtykke til omsorgsovertakelse. Hun opplyste da at hennes samtykke av 30 mars ikke innebar en frafallelse av klagen til fylkesmannen, men var en aksept av at klagen ikke skulle ha oppsettende virkning.
Å klient- og pasientutvalg traffødt xx.xx.1990 vedtak om at omsorgsovertakelsen skulle opprettholdes og gutten plasseres i forsterket fosterhjem. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen i Oslo og Akershus, som stadfestet det 30 januar 1991. Jeg nevner at psykolog Fritz Johannessen ble oppnevnt som sakkyndig i forbindelse med klagen til fylkesmannen, og han utarbeidet en rapport som konkluderte med behov for omsorgsovertakelse. S ble forøvrig under klagesaken undersøkt på Nic Waals institutt.
I august 1990 ble S plassert i fosterhjem hos ekteparet A i Æ. Han er fremdeles i dette fosterhjemmet. Jeg nevner at S har hatt regelmessig samvær med moren og søsteren i hele den periode han har vært på barnehjem og i fosterhjem. Hyppigheten av samværene er økt, senest etter vedtak i mars i år.
X reiste etter fylkemannens vedtak av 30 januar 1991 sak ved Oslo byrett med krav om tilbakeføring av omsorgen for S. Det ble for byretten oppnevnt to sakkyndige, psykologene Lise Valla og Ståle Reigstad. Den første konkluderte i sin erklæring med at omsorgen klart burde tilbakeføres moren, og at de problemer som var oppstått, kunne tilskrives barnevernsmyndighetenes inngripen. Reigstad på sin side konkluderte med at det var et klart behov for å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering.
Oslo byrett avsa 22 august 1991 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
X har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. For Høyesterett er det oppnevnt to nye sakkyndige, overlege Berit Grøholt og psykolog Elisabeth Backe-Hansen. De har avgitt en felles skriftlig erklæring for Høyesterett, som de forøvrig har utdypet i forklaringer under ankeforhandlingen. De har konkludert med at omsorgen for S ikke bør tilbakeføres X, og at S fortsatt bør være i fosterhjemmet. Den ankende part og ti vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Bortsett fra de nye sakkyndige erklæringer, og det forhold at fosterhjemsplasseringen nå har vart i ytterligere 3/4 år samt at samværsretten er økt, står saken i faktisk henseende for Høyesterett som den gjorde for byretten.
Den ankende part, X, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er helt sentralt i saken at S inntil han begynte på skolen var et velfungerende barn. Det man har av konkrete opplysninger fra denne tiden, er en uttalelse fra barnehagen som i forhold til S og også til moren, er udelt positiv. Begge fremheves som velfungerende ressurspersoner. Problemene oppsto da S begynte på Z skole. Det erkjennes at vanskelighetene etter hvert ble så store at det var nødvendig for barnevernsmyndighetene å foreta seg noe. Men det er helt sentralt i saken at problemene oppsto på skolen og særlig har vært knyttet til skolesituasjonen.
Tre forhold har spesielt vært vektlagt av barnevernsmyndighetene. For det første problemene på skolen, dvs problemene på Z skole. Dernest at det var en belastning for S at moren hadde en alkoholisert samboer, og for det tredje at moren hadde problemer med oppdragelsen av ham - særlig ved at hun ikke maktet å sette grenser.
Disse forholdene er endret i dag. Samboeren har flyttet ut. S har etter at han sluttet på Z skole, blitt velfungerende i skolesituasjonen. Han har falt til ro. Han mestrer skolefagene på linje med de fleste andre elever. Han har et bevisst forhold til sine tidligere problemer, og han har ressurser til å takle vanskeligheter ved tilbakeføring til moren.
Moren på sin side har også vokst. Hun har vist seg som en ressurssterk kvinne og vil idag være langt mer egnet til å oppdra sønnen. X har ikke psykiske problemer, eller problemer f.eks i forhold til bruk av rusmidler, som gjør henne mindre egnet som omsorgsperson. Hun er en kjærlig og omsorgsfull mor med betydelig omsorgsevne.
S, moren og D har alle den bestemte oppfatning at S bør flytte hjem. S er 13 år, og det må legges betydelig vekt på hans ønske. Selv om S også ved fortsatt fosterhjemsplassering vil besøke moren, er det grunn til å regne med at det fremtidige forhold mellom mor og sønn vil bli preget av en annen nærhet om de nå får bo sammen.
S skal til høsten begynne på ungdomsskolen. Han, som alle de øvrige elevene, vil da komme i en ny klasse, og dette er et ideelt tidspunkt for flytting fra Æ til U. Det gamle miljøet på Z vil han komme helt bort fra, i og med at familien nå er flyttet fra Q til U.
De sakkyndiges betenkeligheter med hensyn til tilbakeføring av omsorgen, er temmelig generelt begrunnet og basert på løse betraktninger. De sakkyndige overser tildels den utvikling som er skjedd med S og moren. Det er klart at man ikke kan utelukke risiko ved tilbakeføring, men denne risikoen er ikke så stor at det er holdbart å la den være utslagsgivende. Hvis vedtaket om omsorgsovertakelse ikke oppheves i dette tilfellet, ser man i virkeligheten bort fra lovgiverforutsetningen om at barn - såvidt mulig - skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Omsorgen for S 1, født xx.xx.1979, tilbakeføres til X."
Staten v/Barne- og familiedepartementet har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
De mer fundamentale forhold som lå til grunn for vedtaket om omsorgsovertakelse er fortsatt tilstede. Vel har S funnet seg tilrette i skolesituasjonen, men dette er en labil tilstand. Den uro og aggressivitet han tidligere har vist, ligger latent hos ham. Det aksepteres at moren på mange måter har vokst i personlighet de siste årene, men det er likevel grunn til å reise alvorlig tvil om hennes evne til grensesetting og i det hele tatt til å oppdra S om han skulle komme inn i en uheldig utvikling. Skulle han komme inn i et mer destruktivt ungdomsmiljø, vil moren ikke ha muligheter for å gripe korrigerende inn.
Samtlige rettsoppnevnte sakkyndige, med unntak av Lise Valla, har vært av den mening at S fortsatt bør være i fosterhjem, og at det vil være en reell og betydelig fare for uheldig utvikling om han flytter til moren. S vil møte problemer på U, både på skolen og i fritiden, problemer han vil kunne ha store vansker med å takle.
Det bestrides at de sakkyndiges vurderinger er basert på generelle betraktninger og løse antagelser. De sakkyndiges vurderinger er knyttet til det man vet om S, både de problemer han og moren hadde da han gikk på Z skole, og på det de sakkyndige i dag vet om S og moren. Det er klart at vurderingene vil være beheftet med usikkerhet, men det er noe annet enn at vurderingene er generelle og løse. Faren for betydelige skadevirkninger for S ved tilbakeføring er så stor at det vil være galt overfor ham å tillate tilbakeføring av omsorgen.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Det er etter min mening ikke tvilsomt at det var grunnlag for å gripe inn og frata X omsorgen for S da vedtak om dette ble truffet. Særlig skolesituasjonen hadde utviklet seg til å bli helt håpløs, med tildels ekstreme utslag av uro og aggressivitet fra Ss side. Hjelpetiltak i skole og hjem hadde ikke virket korrigerende, og omsorgsovertakelse med henblikk på plassering i barne- og fosterhjem fremtrådte som et nødvendig tiltak. Hva årsaken til Ss problemer var, er det ikke mulig å fastslå med sikkerhet, men det er iallfall på det rene at moren ikke hadde den nødvendige omsorgsevne i forhold til det særlige omsorgsbehov som forelå for S.
I barnevernsrapporten av 29 august 1988 fra Q helse- og sosialsenter, hvor det anbefales omsorgsovertakelse med henblikk på barnehjems- og senere fosterhjemsplassering, pekes det på at gutten i det hele tatt ikke følges opp av moren. Det heter i rapporten bl a:
"2. Mor har overlatt ansvaret til barna for deres egen oppdragelse:
a) barna må selv ta ansvar for sine handlinger og får ingen korrigering, men må selv prøve ut hva de mestrer eller ikke:
Fra de var småbarn har de fått høre av mor at det er dem selv det går utover hvis de ikke følger opp det de har fått beskjed om. EKS. det er værst for gutten hvis han stiller på skolen uten å ha gjort leksene. Piken bekrefter å ha fått samme oppdragelse.
b) mor har aldri mestret å sette adekvate grenser for barna og er ukonsekvent i sin grensetting:
Mor kan gi barna beskjed om hva hun selv mener om en ting/sak, men markerer ingen klare grenser. Og hun gir forskjellig reaksjon på samme handling. EKS. når gutten prøver ut en beskjed/grense mor har satt blir han møtt med enten at mor gir etter fordi gutten protesterer, han får innestraff eller han får ingen reaksjon - blir oversett. Gutten har i dag stor grad av kontroll over mor og bestemmer det meste selv. Piken sier hun heller ikke har fått klar grensesetting under oppveksten.
c) mor viser liten bekymringen for gutten når han oppholder seg utenfor hjemmet:
EKS. gutten er ofte sent ute om kveldene, han går til steder mor har sagt han ikke får gå. Han kan være ute i mange timer uten mor vet hvor han er eller hvem han er sammen med. Piken forteller hun som barn bestemte når hun ville inn om kvelden. Hun gikk inn sammen med de andre barna fordi det var kjedelig å være ute alene."
Med hensyn til guttens omsorgsbehov, ble det i rapporten påpekt:
"Spesielle behov: Gutten har behov for stabilitet, beskyttelse, trygghet og forutsigbarhet i omsorgssituasjonen. Han trenger omsorgspersoner som kan sette adekvate og konsekvente grenser for hans utfoldelse, og innarbeide faste rutiner i hverdagen. Gutten trenger hjelp til å lære og tåle motgang og skuffelser, at han ikke kan være best i alt han gjør. Han trenger stimulering og praktisk oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter. Gutten trenger stabile voksen modeller for læring av sosialt akseptabel atferd og positiv identitetsutvikling. Gutten har behov for mye støtte og oppmuntring.
Prognose: Gutten har en grunnleggende mindreverdsfølelse, en aggressiv utagerende atferd og tilsynelatende manglende kontroll over egne handlinger. Uten tiltak som omfatter guttens totale omsorgssituasjon vurderes det som sannsynlig at guttens negative utvikling vil bli ytterligere forsterket og problemene øke i omfang."
Vedrørende guttens omsorgsbehov, pekes det i rapporten videre på at det er nødvendig å iverksette tiltak for å motvirke at: "- gutten faller fullstendig utenfor på skolen - guttens grunnleggende mindreverdsfølelse forsterkes - guttens manglende kontroll over egne handlinger opprett holdes til pubertetsalderen."
Det konkluderes med at de tiltak som var iverksatt hadde vist seg utilstrekkelige og at omsorgsovertakelse var nødvendig, særlig på grunn av "mors negative holdning til å forandre på egen fungering sammen med mors manglende innsikt og erkjennelse av guttens problem".
Det er ikke mulig fullt ut å etterprøve grunnlaget for Q helse- og sosialsenters beskrivelse av de faktiske forhold og dets vurderinger. Men ut fra det som er oppgitt av grunnlagsmateriale for rapporten, og også ut fra opplysningene ellers i saken, finner jeg å måtte legge til grunn at den faktiske beskrivelse og de foretatte vurderinger i hovedtrekk er korrekte. Derimot finner jeg grunn til å påpeke at det som er bemerket i Å klient- og pasientutvalgs vedtak av 12 juni 1990 om at S var "et nevrotisk barn som er sterkt psykisk skadet", ikke var holdbart. Jeg viser på dette punkt til de sakkyndiges rapport for Høyesterett. Men - som påpekt - situasjonen på vedtakstidspunktet var slik at det var nødvendig å gå til omsorgsovertagelse.
S har utviklet seg meget positivt etter at han ble plassert på Ø barnehjem, og senere i fosterhjem og frem til i dag. Han har funnet seg godt til rette i skolesituasjonen, selv om det fremdeles er spor av den uro og aggressivitet som ga seg så ekstreme utslag på Z skole. Faglig og sosialt har S gjort store fremskritt. Både på barnehjemmet og i fosterhjemmet er gutten fulgt opp. Oppfølgning har skjedd og skjer bl a i forhold til personlig hygiene og orden, og ikke minst med hensyn til hjemmelekser og skolearbeid og i forhold til fritidsaktiviteter. S har funnet seg vel til rette i fosterhjemmet og i Æ i det hele tatt.
Også Xs personlige tilværelse er blitt positivt endret etter omsorgsovertakelsen for S. For det første er det grunn til å peke på at hennes tidligere samboer har flyttet ut, og de problemer hans alkoholisme påførte familien er nå borte. Dertil kommer at X er blitt engasjert på nær heltid som frivillig medarbeider i "Klientaksjonen". Jeg må legge til grunn at hun der utfører et godt arbeid. Dette har gitt hennes tilværelse et positivt innhold, og arbeidet har vist at hun har ressurser å sette inn.
Tilsynelatende kan situasjonen oppfattes slik at det her er spørsmål om å tilbakeføre en alminnelig velfungerende gutt til sin godt fungerende mor, som han forøvrig også etter omsorgsovertakelsen hele tiden har opprettholdt nær kontakt med gjennom besøk og på annen måte og selv har gitt uttrykk for at han vil tilbake til. Hadde problemstillingen vært den skisserte, ville det ikke vært tvilsomt at kravet om tilbakeføring av omsorgen måtte ha vært gitt medhold. Skal tilbakeføring nektes, må det foreligge "en reell fare for at gutten utsettes for skadevirkninger av betydning", jf Rt-1984-289 og Rt-1991-668.
Når jeg er kommet til at det foreligger slik reell fare for skadevirkninger av betydning, har jeg særlig lagt vekt på: Den fremgang og utvikling S har vist, kan bare forklares og forstås ut fra en omfattende og konsekvent oppfølging av ham med hensyn til de fleste av hans gjøremål. Det kan vanskelig legges til grunn annet enn at en slik oppfølging fortsatt vil være nødvendig. Videre vil det også fremover være helt påkrevet med streng og konsekvent grensesetting. De sakkyndige for Høyesterett har pekt på, og i sine forklaringer for retten utdypet, at S latent har de egenskaper som ga seg utslag i den ekstreme uro og aggresjon. S er en meget ærgjerrig gutt. I dag får han utløp for ærgjerrigheten i skolearbeid og idrett. Hvis han nå ikke følges opp på en slik måte at han fortsatt makter dette, vil det være en betydelig fare for at han vil kompensere dette ved negativ aktivitet, f eks kriminelle handlinger, i negative miljøer. Skulle en slik situasjon inntre, hvilket er en reell mulighet ved flytting til nytt miljø, kan det bli meget vanskelig å få korrigert denne situasjonen.
De sakkyndige mener at det er nærliggende at moren ikke vil makte den oppfølging som er nødvendig for at S, etter en eventuell tilbakeføring, skal kunne fortsette sin positive utvikling. Jeg deler dette syn. Riktignok har X, som jeg har redegjort for, på flere måter utviklet seg personlig, og hun er åpenbart en kjærlig mor som ønsker sin sønn alt godt. Jeg kan imidlertid ikke se at det er sannsynliggjort at det har skjedd endringer i det mer fundamentale trekk hos henne at hun overlot til S selv å sette grenser og finne ut av sin tilværelse. Det er grunn til å frykte at moren ikke vil kunne fylle det omsorgsbehov som i særlig grad vil være tilstede i tiden etter en tilbakeføring av omsorgen. Som påpekt vil en uheldig utvikling som ikke korrigeres, kunne få betydelige skadevirkninger for S.
Jeg finner grunn til å gjengi deler av konklusjonene til de sakkyndige for Høyesterett for så vidt gjelder konsekvensene for S ved tilbakeføring av omsorgen og flytting til mor, sammenlignet med fortsatt fosterhjem. Det heter i erklæringen bl a:
"a) Flytter S tilbake til sin mor, er det stor sannsynlighet for at hans atferds- og tilpasningsproblemer vil øke i et omfang som sett i sammenheng med hans alder bringer ham inn i faresonen for alvorlig skjevutvikling.
b) Forblir S i fosterhjemmet, vil hans tilknytning til biologisk mor fortsatt sette ham i en lojalitetskonflikt hvis ikke den aksepteres av alle parter. Samtidig er det større sannsynlighet for at den positive utviklingen han har vist siden han kom i fosterhjemmet, kan underbygges og forsterkes. Dette har også sammenheng med at han bor i et lite, oversiktlig miljø. ... De skadevirkninger som kan oppstå hvis S flytter tilbake til mor, har sammenheng med det de sakkyndige vurderer som mors ikke fullgode evne til praktisk å følge ham opp i det omfanget han trenger i dag og i enda sterkere grad vil trenge når han går inn i puberteten og begynner på ungdomsskolen. De sakkyndige tror ikke at den gode følelsesmessige tilknytningen som er mellom mor og S vil kompensere for disse problemene. Det vil heller ikke kunne påregnes at et profesjonelt nettverk kan ivareta disse funksjonene som supplement til mors egen innsats."
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.