HR-1992-558-K - Rt-1992-1337
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-01 |
| Publisert: | HR-1992-00558-K - Rt-1992-1337 (482-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00558 K, Lnr 558 K/1992, jnr.347/1992. |
| Parter: | Øko-Fakta v/Svein Lillebø mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell). |
| Forfatter: | Røstad, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §396, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §249, §262, §396 |
Televerket monterte 15 mai 1991 telefon i eksisterende støpsel hos det nyetablerte firmaet Øko-Fakta v/Svein Lillebø. Svein Lillebø ønsket primært at telefonen skulle monteres i et annet rom. Dette ble imidlertid avslått, etter det opplyste på grunn av ombyggingsarbeider.
Etter ombyggingen ble telefonen flyttet. Øko-Fakta v/Svein Lillebø ble fakturert 1.035,- kroner for arbeidet med flyttingen. Det ble reklamert på regningen. Det ble hevdet at kunden må kunne bestemme hvor kontaktpunktet skal være, slik at flyttingen må inngå i den avgiften som ble betalt da telefonabonnementet ble opprettet.
På senere faktura har Televerket varslet at telefonen vil bli stengt dersom regningen ikke betales.
10 april 1992 fremsatte Øko-Fakta v/Svein Lillebø for Sunnfjord namsrett begjæring om midlertidig forføyning. Det ble bedt om at Televerket skulle nektes å stenge telefonen.
Sunnfjord namsrett avsa kjennelse 25 mai 1992 med slik slutning:
"Saksøkers begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
" Øko-Fakta v/Svein Lillebø påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 28 juli 1992 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse betaler Øko-Fakta v/Svein Lillebø kr 3.000,- - tretusenkroner - til Staten v/Samferdselsdepartementet v/Televerket som saksomkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet ellers fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Øko-Fakta v/Svein Lillebø har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til tvistemålsloven §396 jf §404 nr 2 og 3 og til tvangsfullbyrdelsesloven §249 annet ledd.
Den kjærende part redegjør for de faktiske forhold i saken og hevder at både namsrett og lagmannsrett har tolket gjeldende forskrift feil. Telefonen ble montert på et eksisterende støpsel. En ny abonnent kan kreve telefonen plassert der han vil. Det er derfor ikke flytting av telefon når telefonen senere monteres der kunden vil ha den.
Det anføres videre at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil når den finner at vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §262 ikke er oppfylt. Stengning av telefonen representerer vesentlig skade, særlig når klageadgangen, som er hovedkravet i saken, ved Televerkets saksbehandlingsfeil er blitt avskåret.
Det er videre en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten viser til Televerkets forretningsvilkår punkt 5.3. Det er punkt 4.4 som får anvendelse, ettersom det er reklamert rettidig og det i saken ikke er gitt anledning til klage til overordnet organ. Det er en feil av retten å legge til grunn at Øko-Fakta må reise søksmål. Forholdet kommer inn under forvaltningsloven.
Lagmannsretten har også tolket utfyllende abonnementsregler feil når den kommer til at allerede eksisterende kontaktpunkt skal brukes i henhold til punkt 3.1.3.3. Punkt 3.1.3.1 og 3.1.3.4 må kunne tolkes slik at endring av tidligere anlegg kan kreves ved nyabonnement innenfor nyabonnementsprisen.
Øko-Fakta v/Svein Lillebø har nedlagt slik påstand:
"1. Televerket nektes å stenge telefon nr 05768355.
2. Kjærende part tilkjennes sakskostnader for samtlige retter. For denne med kr 4.700,-."
Staten gjør gjeldende at det den kjærende part påberoper, ligger utenfor de grunner et kjæremål kan bygge på, jf tvistemålsloven §404. Heller ikke Televerkets almenne forretningsvilkår kan prøves, jf Rt-1970-1101 og Rt-1986-770. Stengning av telefon er ikke forvaltningsvedtak, men virksomhet av forretningsmessig art. Beslutningen er ikke truffet under utøvelse av offentlig myndighet, og klagerett foreligger ikke. Teledirektoratet som overordnet organ har for øvrig behandlet og forkastet kjærende parts synspunkter, jf bl a kjæremålstilsvaret til lagmannsretten.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Kjæremålet forkastes.
I begge tilfeller:
Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes kr 2.000,- i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Etter §404 nr. 3 kan utvalget prøve lagmannsrettens tolking av "lovforskrift". "Almenne forretningsvilkår for teletjenester" og "Vilkår for telefontenesta, som den kjærende part hevder er feiltolket, er imidlertid ikke "lovforskrift" i den betydning begrepet brukes i tvistemålsloven §404. Reglene er nærmest å sammenligne med kontraktsvilkår. Utvalget kan ikke i et videre kjæremål prøve fortolkingen av dem.
Det som er påberopt som saksbehandlingsfeil vedrørende tvangsfullbyrdelsesloven §262, gjelder bevisbedømmelsen og konkret rettsanvendelse. Dette kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål.
Etter dette kan utvalget ikke se at det er påberopt noe som kan prøves av kjæremålsutvalget, og kjæremålet blir å avvise. Staten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Øko-Fakta v/Svein Lillebø til staten v/Samferdselsdepartementet 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.