HR-1992-562-K - Rt-1992-1339
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-02 |
| Publisert: | HR-1992-00562-K - Rt-1992-1339 (483-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Partsevne |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00562 K, Lnr 562 K/1992, jnr 353/1992. |
| Parter: | Arvid Sverre Hanche-Olsen (Advokatfirmaet Sveen & Aagestad ANS v/advokat Ivar Sveen) mot Vest-Agder fylkeskommune (advokat Hjalmar Selmer) Hjelpeintervenient: Kommunenes Sentralforbund (advokat Brit D Semner). |
| Forfatter: | Aasland, Halvorsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961) §36, §24, §24 |
Assisterende overlege Arvid Hanche-Olsen ved Sentralsykehuset i Vest-Agder reiste i 1988 erstatningssak mot Vest-Agder fylkeskommune. Bakgrunnen for søksmålet var at Hanche-Olsen fant å måtte si opp sin stilling på grunn av forholdet til avdelingens administrative sjef. Ved Kristiansand byretts dom 19 september 1992 ble Hanche-Olsen tilkjent erstatning fra Vest-Agder fylkeskommune på 220.132,- kroner og saksomkostninger med 147.440,- kroner.
Vest-Agder fylkeskommune påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anke ble erklært etter beslutning av fylkesordføreren. Etter en interpellasjon i fylkestinget fattet fylkesutvalget vedtak hvor det bl a ble uttalt:
"Fylkesordføreren som fylkeskommunens rettslige representant har de nødvendige fullmakter til å føre saken videre for lagmannsretten."
Hanche-Olsen påsto anken avvist under henvisning til at beslutning om anke ikke var truffet av kompetent organ.
Agder lagmannsrett avsa 3 september 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken fremmes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsretten fant at anken måtte fremmes, da den var inngitt av fylkeskommunens lovlige stedfortreder. Under henvisning til Rt-1988-1034 la retten til grunn at det ikke krevdes noen positiv godkjennelse av fylkesordførerens prosesshandling fra andre fylkeskommunale organer. Lagmannsretten skulle da ikke prøve om anken var tiltrådt av det materiellrettslig kompetente organ i fylkeskommunen.
Saksforholdet ellers fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Hanche-Olsen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at fylkesordførerens anke ikke er lovlig, da han ikke hadde hjemmel i noe vedtak fra kompetent fylkeskommunalt organ. En slik mangel kan rettes etter utløpet av ankefristen, jf Rt-1958-1045, men dette skulle vært gjort av fylkestinget, ikke av fylkesutvalget. Anken må derfor avvises.
Når lagmannsretten legger til grunn at den ikke skal prøve om anken har hjemmel i holdbart vedtak i fylkeskommunen, avskjærer retten fra prøvelse et forhold som det ellers tilligger domstolene å prøve. Rt-1988-1034 er ikke sammenlignbar. Avgjørelsen fra 1988 gjaldt spørsmålet om konsekvensen av at staten hadde erklært sterk hjelpeintervensjon før kommunen eventuelt trakk anken tilbake. Den avskjærer ikke muligheten for å få prøvet prejudisielt om ordføreren har ryggdekning for anken i kommunens besluttende organer.
Arvid Hancke-Olsen har ikke utformet særskilt påstand.
Vest-Agder fylkeskommune anfører at Rt-1988-1034 må forstås slik at lovlig anke foreligger når ordføreren som kommunens rettslige representant har anket rettidig, og anken ikke senere er trukket tilbake av kompetent organ gjennom prosesshandling.
Skulle kjæremålsutvalget finne at lovlig anke ikke foreligger, bes avvisningsspørsmålet utsatt til feilen kan rettes ved at ankespørsmålet på nytt forelegges for fylkesutvalget etter "hasteparagrafen" i fylkeskommuneloven §24.
Vest-Agder fylkeskommune har nedlagt slik påstand:
"Agder lagmannsretts beslutning av 3. september 1992 om å fremme ankesaken, stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er i likhet med lagmannsretten, og med samme begrunnelse, kommet til at ankesaken må fremmes. Når fylkesordføreren har erklært anke i egenskap av fylkeskommunens rettslige representant, jf fylkeskommuneloven §36, er dommen lovlig påanket, og retten skal da ikke foreta noen prøving av hvilket organ som har truffet beslutning og hvilket organ som hadde kompetanse til å treffe beslutning om anke. Praktiske hensyn taler for denne ordning, som også er forutsatt i avgjørelsen i Rt-1988-1034.
Lagmannsrettens beslutning må etter dette stadfestes.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.