HR-1992-603-K - Rt-1992-1373
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-06 |
| Publisert: | HR-1992-00603-K - Rt-1992-1373 (499-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00610 - Høyesterett HR-1992-00603 K, jnr. 220/1992. |
| Parter: | 1. Eilif Holte 2. Magne Bjørndal-Riis. |
| Forfatter: | Aasland, Halvorsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §105a, Tvistemålsloven (1915) §398a, LOV-1916-06-21-2-§12, Forvaltningsloven (1967) §31, §36, Rettshjelpsloven (1980) §28a |
I ankesak 610/90 for Eidsivating lagmannsrett mellom A/S Industriens og Eksportens Hus som ankende part og Otis Heis A/S og Otis Elevator Comp som ankemotparter, ble det 30 mai 1991 inngått rettsforlik. Saken ble deretter hevet. I rettsforlikets punkt 2 heter det:
"Hver av partene bærer sine omkostninger dog således at godtgjørelse til de fagkyndige meddommere dekkes med en halvpart på hver av partene." Den sakkyndige meddommer Eilif Holte sendte 5 juni 1991 salæroppgave til lagmannsretten. Salæret var da beregnet til kr 20.355,-. Etter samtale med lagmannsretten korrigerte han 19 juni 1991 oppgaven til kr 13.125,-. Magne Bjørndal-Riis som også var sakkyndig meddommer, sendte salæroppgave til lagmannsretten 10 juni 1991. Bjørndal-Riis hadde beregnet salæret til kr 23.460,-. Etter samtale med lagmannsretten korrigerte han 16 september 1991 salæret til kr 19.550,-.
Den 27 januar 1992 fastsatte Eidsivating lagmannsrett salærene på følgende måte:
I
Eilif Holte Salær ankeforhandling 3 dager a kr 900,- > Kr. 2700,- Tapt arbeidsfortjeneste 25 timer a kr 432 = 10800 > - 2700 Kr. 8100,- Tilsammen Kr. 10800,- - - - - - - - - - - - -
II Magne Bjørndal-Riis
Salær ankeforhandling > 3 dager a kr 900,- Kr. 2700,- > Tapt arbeidsfortjeneste 25 timer a kr 309 = 7725 > - 2700 Kr. 5025,- Tilsammen Kr. 7725,- - - - - - - - - - - - -
I lagmannsrettens begrunnelse for salærfastsettelsen het det: "I medhold av Justisdepartementets forskrifter av 15. februar 1983, jfr. departementets rundskriv av 16. mai 1984 og 7. februar 1985, fastsettes en forhøyet dagsgodtgjørelse på kr 900,-. Dette begrunnes med at saken har krevet mer hjemmearbeid enn vanlig, og at den har krevet særlig kyndighet, jfr. departementets rundskriv av 16. mai 1984. I medhold av salærforskriftenes §1-4 tilkjennes meddommerne erstatning for tapt arbeidsfortjeneste i den grad den overstiger daggodtgjørelsen. Eilif Holte har i salæroppgave av 19. juni 1991 oppgitt sin årslønn til kr 562.000,- som forutsettes fordelt på 1300 inntektsgivende timer. Timegodtgjørelsen blir da kr 432,-.
Lagmannsretten legger dette til grunn for beregningen av erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Retten forutsetter at Holte trekkes i lønn av sin arbeidsgiver for erstatningsbeløpet. Det påløper da ikke sosiale utgifter og det foreligger følgelig ikke noe tap som skal erstattes. Magne Bjørndal-Riis har i salæroppgave av 19. september 1991 supplert med telefoniske opplysninger til retten 23. oktober 1991 oppgitt sin årslønn til 402.000,- som forutsettes fordelt på 1300 inntektsgivende timer. Timegodtgjørelsen blir da kr 309,-.
Lagmannsretten legger dette til grunn for erstatningsberegningen. Beslutningen om fastsetting av salær og erstatning for tapt arbeidsfortjeneste kan påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg innen 2 uker fra den dag underretning om beslutningen er mottatt."
Lagmannsrettens salærfastsettelse ble forkynt for partene i ankesaken, Eilif Holte og Magne Bjørndal-Riis 3 februar 1992.
Den 14 februar 1992 påkjærte Eilif Holte lagmannsrettens salærfastsettelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens beslutning må være foretatt etter feilaktige beregningsprinsipper. Eilif Holte er ansatt i firmaet Holte prosjekt A/S. Da arbeidet er gjort i normal kontortid må det være adgang til å kreve samme godtgjørelse som Holte Prosjekt A/S tar for sine tjenester. Det er firmaets kompetanse som stilles til disposisjon når en av dets ansatte sier seg villig til å være domsmann. Firmaet er avhengig av normale timesatser for å kunne lønne sine ansatte. Den kjærende part tok på seg oppdraget under forutsetning av at det ble betalt etter firmaets vanlige honorarbetingelser. Den tilsendte faktura kreves dekket med tillegg av renter fra forfall.
Hverken Magne Bjørndal-Riis eller ankesakens parter hadde påkjært lagmannsrettens salærfastsettelse.
Den 2 mars 1992 forkynte lagmannsretten Eilif Holtes kjæremål for ankesakens parter. Det ble gitt frist til 16 mars 1992 for innsendelse av eventuelle motkjæremål. Lagmannsretten viste til bestemmelsen i tvistemålsloven §398a.
Tilsvarende forkynnelse og anledning til å inngi motkjæremål ble også foretatt ovenfor Magne Bjørndal-Riis. Forkynnelsen ble sendt rekommandert, men kom i retur til lagmannsretten poststemplet "ikke hentet". Den 24 mars 1992 tok lagmannsretten telefonisk kontakt med Magne Bjørndal-Riis som ikke hadde kjennskap til ekspedisjonen. På denne bakgrunn sendte lagmannsretten ny forkynnelse hvor frist til å inngi motkjæremål ble satt til 15 april 1992.
I skriv av 10 april 1992 fra Magne Bjørndal-Riis heter det:
" VEDR: ANKESAK NR.610/90 Viser til forkynning datert 24. mars 1992 i forbindelse med honorar fastsettelse ved ovennevnte sak. Beslutningen om honorar fastsettelse påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg med samme argumentasjon som anført i brev av 14. februar 1992 fra E. Holte."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens fastsettelse av godtgjørelse til fagkyndige meddommere. Da lagmannsretten har truffet avgjørelse i første instans, har utvalget full kompetanse.
Kjæremålet fra Eilif Holte er inngitt i rett tid. Kjæremålet fra Magne Bjørndal-Riis er for sent inngitt, idet hans kjæremål ikke er å anse som et motkjæremål. På grunn av sammenhengen mellom kjæremålene bør imidlertid Bjørndal-Riis gis oppreisning mot fristoversittelsen i medhold av forvaltningsloven §31, som er gitt tilsvarende anvendelse på kjæremål av denne karakter, jf domstolloven §105a tredje ledd, jf lov 21 juni 1916 nr 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. §12, jf rettshjelploven §28a.
Etter domstolloven §105a skal godtgjørelsen til bl a meddommere fastsettes etter forskrifter gitt av Kongen. Gjeldende forskrifter er av 15 februar 1983, fastsatt av Justisdepartementet i medhold av delegasjon ved kongelig resolusjon av 11 februar 1983.
Lagmannsretten har i medhold av §1-2 i disse forskrifter fastsatt forhøyet daggodtgjørelse med kr 900 pr rettsdag. Forskriftenes §1-4 gir retten en viss adgang til å tilkjenne godtgjørelse for tapt arbeidsfortjeneste ut over godtgjørelsen etter §1-2. Kjæremålet knytter seg til lagmannsrettens anvendelse av §1-4. Bestemmelsen har følgende ordlyd: "Når utlegg og/eller tapt arbeidsfortjeneste blir legitimert, kan retten i den utstrekning det finnes rimelig tilkjenne dekning ut over godtgjørelsen etter §1-1, §1-2 og §1-3. Dekning av tapt arbeidsfortjeneste kan bare gis for de dager tjensetegodtgjøringen, inklusive reisetid har vart. Dersom særlige grunner tilsier det, kan retten lempe på kravet til legimitasjon såfremt tapet sannsynliggjøres på annen måte."
Utvalget bemerker at lagmannsretten synes å ha tatt med tid som er gått med til nødvendig forarbeid, i sin fastsettelse av dekning for tapt arbeidsfortjeneste. Etter utvalgets oppfatning er det rimelig å se det slik at tjenestegjøringen også må anses å omfatte nødvendig forarbeid.
Begge de kjærende parter er ansatt i konsulentfirmaer som fakturerer for sine tjenester. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet å kunne bygge fastsettelsen på de timesatser konsulentfirmaene fakturerer etter, men har lagt til grunn det tap i arbeidsfortjeneste som kan anses påført de kjærende parter personlig. Utvalget er enig i dette. Videre er utvalget enig med lagmannsretten i at det er naturlig å se hen til de kjærende parters inntektsforhold og antatt inntektsgivende arbeidstimer. Utvalget stiller seg imidlertid tvilende til om det er riktig å søke å foreta en slik eksakt utregning som lagmannsretten har gjort. Man står overfor en situasjon hvor tapt arbeidsfortjeneste vanskelig lar seg legitimere, og hvor det derfor må lempes på kravet til legitimasjon og eksakt beregning. Utvalget finner etter omstendighetene at de beløp lagmannsretten har fastsatt for tapt arbeidsfortjeneste bør forhøyes noe, og setter beløpet skjønnsmessig til kr 10.000,- for hver av de kjærende parter. Når det gjøres tillegg for godtgjørelsen etter forskriftenes §2-1, utgjør altså det samlede beløp kr 12.700,- til hver.
Utvalget legger til grunn at kravet ikke kan anses forfalt før det er endelig fastsatt, sml Rt-1987-351, og krav om renter kan således ikke tas til følge.
Etter rettshjelpsloven §28a, som får tilsvarende anvendelse i den foreliggende sak, gjelder om saksomkostninger i anledning av kjæremålet forvaltningsloven §36 første, annet og deler av fjerde ledd. De kjærende parter har betalt rettsgebyr med kr 900 hver, som de bør tilkjennes i saksomkostninger fra det offentlige.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Salær og erstatning for tapt arbeidsfortjeneste til Eilif Holte og Magne Bjørndal-Riis settes for hver til 12.700,- - tolvtusensjuhundre - kroner.
I saksomkostninger fra det offentlige tilkjennes hver av dem 900 - nihundre - kroner.