HR-1992-642-K - Rt-1992-1543
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-12 |
| Publisert: | HR-1992-00642-K - Rt-1992-1543 (532-92) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00642 K, Lnr 642 K/1992, jnr 392/1992 |
| Parter: | Stiftelsen Veiviseren (advokat Torstein Hellesnes) mot Aino Lønn (advokat Victor Husebø). |
| Forfatter: | Backer, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §404, §60, §61C, §61, §58 |
Ved stevning av 24 mars 1992 til Stavanger byrett gikk Aino Lønn til sak mot Stiftelsen Veiviseren v/styrets formann med påstand om å bli tilkjent inntil kroner 500.000,- i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og ikke-økonomisk skade som følge av påstått usaklig oppsigelse. Den tidsbegrensning hennes stilling var undergitt, ble påstått å være i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Stiftelsen Veiviseren påsto prinsipalt saken avvist fra behandling etter arbeidsmiljølovens regler. Det ble anført at det midlertidige ansettelsesforhold var lovlig, og at Aino Lønn selv hadde avslått tilbud om fast ansettelse. Stavanger byrett avholdt muntlige forhandlinger i saken den 25 mai 1992 og avsa 5 juni 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 402/1992 A avvises fra behandling etter arbeidsmiljølovens regler.
2. Aino Lønn tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse å betale kr 20.200,- - kronertjuetusentohundre - i saksomkostninger til Stiftelsen Veiviseren."
Aino Lønn påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 15 september 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 402/1992 A fremmes til realitetsbehandling ved Stavanger byrett som lokal arbeidsrett etter arbeidsmiljølovens prosessregler.
2. Byrettens kjennelse, slutningens pkt. 2, oppheves.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stiftelsen Veiviseren kr 1.000,- - kronerettusen - til Aino Lønn innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Lagmannsretten fant at byrettens avgjørelse bygget på en uriktig forståelse av sammenhengen mellom reglene om midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven §58 nr 7, annet ledd og de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven. I lagmannsrettens kjennelse heter det bl.a.: "Slik lagmannsretten forstår avgjørelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg gjengitt i Rt-1990-1179, må spørsmålet om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig, med den følge at tvist om et arbeidsforhold faller inn under §58 nr 7 og opphører etter reglene i denne bestemmelse, eller om andre oppsigelsesregler gjelder, herunder kravet i §60 om at oppsigelse må være saklig begrunnet, av arbeidstakeren kan kreves fremmet etter de særskilte prosessregler i arbeidsmiljøloven."
Stiftelsen Veiviseren har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på gal lovanvendelse. Lagmannsretten har oversett den omstendighet at Aino Lønn nektet å tiltre det arbeid hun ble tilbudt. Det foreligger således ingen oppsigelse fra Stiftelsen Veiviserens side, noe som er en søksmålsbetingelse med hensyn til arbeidsrettens kompetanse til i det hele tatt å behandle saken. Byrettens har korrekt kommet til at saklig kompetanse for å behandle saken ikke foreligger. Idet domstolen ikke anså seg domsmyndig i saken, kunne den derfor ikke fatte noen realitetsavgjørelse - heller ikke en frifinnende dom. Det bemerkes for øvrig at saken heller ikke kan behandles av Stavanger byrett i vanlige rettergangsformer idet saksøkte, Stiftelsen Veiviseren, har verneting i Karmsund. Stiftelsen Veiviseren viser forøvrig til avgjørelser inntatt i Rt-1988-712 og Rt-1989-1266, samt til artikkel av Per Sandvik, Lov og Rett 1991, 485. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 15. september 1992 oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for nærværende videre kjæremål."
Aino Lønn har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Aino Lønn har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Aino Lønn tilkjennes sakens omkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §404 nr 2 og 3.
Byretten avviste det søksmål som Aino Lønn hadde reist mot Stiftelsen Veiviseren fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler. Grunnlaget for dette var at byretten fant at Lønn bare hadde hatt et tidsbegrenset engasjement som gikk inn under arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det forelå derfor ingen oppsigelsessituasjon. Lagmannsretten avsa kjennelse om at saken skulle fremmes ved byretten som lokal arbeidsrett etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Det vil si at den skal avgjøres av byretten i henhold til de særlige bestemmelser i arbeidsmiljøloven, jf særlig loven §61C om meddommere. Lagmannsretten bygget sitt standpunkt til det prosessuelle spørsmål på Rt-1990-1179. Den viktigste del av begrunnelsen er gjengitt foran i denne kjennelse.
Anførslene i kjæremålet fra Stiftelsen Veiviseren går i det vesentlige på karakteren av Aino Lønns arbeidsforhold. Det faller utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å ta standpunkt til dette. Når det gjelder det prosessuelle spørsmål synes stiftelsen å mene at det foreligger en feilaktig tolking av de relevante bestemmelser i arbeidsmiljøloven fra lagmannsrettens side. Det gjelder loven §58 nr 7, §60 og §61 flg.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har gjort seg skyldig i en feilaktig lovtolking ved å bygge på kjennelsen i Rt-1990-1179. I nevnte kjennelse er vist til det som er uttalt om behandlingen av tvister etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7 i forarbeidene til lov av 5 juni 1981 nr 46 om endring i arbeidsmiljøloven. Det heter videre i kjennelsen: Det er naturlig å forstå disse uttalelser slik at spørsmålet om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med regelen i arbeidsmiljøloven §58 nr. 7, må prøves etter arbeidsmiljøloven særlige prosessregler på den måte som gjelder for realitetsavgjørelser, og med den mulighet for overprøving gjennom anke som følger av dette. Nå har riktignok rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger oppsigelse eller avskjed, skal avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven regler og ikke først som et ledd i avgjørelsen i det materielle krav, jf. Rt-1988-712 med henvisninger og Rt-1989-1266. Forutsetningen for at saken fremmes til vanlig realitetsavgjørelse, vil altså være at retten finner at det foreligger en oppsigelse eller avskjed, og det må i så fall prøves i realiteten om denne er lovlig. På bakgrunn av de uttalelser i lovforarbeidene som er gjengitt ovenfor, finner imidlertid utvalget at spørsmålet om arbeidsforholdet er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7, må likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig."
Stiftelsen har påberopt to andre avgjørelser og en uttalelse i en tidsskriftsartikkel. Disse gjelder ikke behandlingen av spørsmål om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7.
Noen saksbehandlingsfeil er ikke anført å foreligge. Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Stiftelsen Veiviseren må betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 1.000,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Stiftelsen Veiviseren til Aino Lønn 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.