HR-1992-668-K - Rt-1992-1562
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-26 |
| Publisert: | HR-1992-00668-K - Rt-1992-1562 (541-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse, Tilkalte dommere |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00185 A - Høyesterett HR-1992-00668 K, jnr 307/1992. |
| Parter: | Jostein Størksen (Advokat Knut Rognlien) mot Staten v/Fiskeridepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme). |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §408, §373, §405, §407, §412, EMK (1999) |
Ved stevning av 30 januar 1985 reiste Jostein Størksen sak mot staten v/Fiskeridepartementet med slik påstand:
"1. Staten v/Fiskeridepartementet pålegges å gi tilsagn om tillatelse til å drive ringnotfiske med et fartøy til erstatning for M/S "Silljo".
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale erstatning til Jostein Størksen, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 3.000.000,- - tremillionerkroner oo/1oo.
3. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale sakens kostnader."
Oslo byrett avsa den 28 juli 1987 kjennelse og dom med slik slutning:
"1. Saken avvises hva angår Jostein Størksens prinsipale påstand.
2. For øvrig frifinnes Staten ved Fiskeridepartementet.
3. Jostein Størksen dømmes til innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten ved Fiskeridepartementet med kr 40.000,- - kronerførtitusen-."
Størksen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 6 juli 1990 avsa dom med slik slutning:
"1. Byrettens dom pkt 2 og 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jostein Størksen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 90.000 - nittitusen - kroner til Staten v/Fiskeridepartementet."
Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10 april 1991 ble anken nektet henvist under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Størksen har den 30 desember 1991 begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Eidsivating lagmannsrett avsa den 22 juni 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om gjenopptakelse avvises.
2. Til dekning av saksomkostninger betaler Jostein Størksen Staten v/Fiskeridepartementet 4.000,- - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Størksen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Fra kjæremålet hitsettes: "Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at fristen etter tvistemålsloven §408 første ledd begynte å løpe allerede fra tidspunktet for ankeforhandlingen. For det første visste Størksen på det tidspunkt bare at dommerne var midlertidige, ikke at de hadde så kort funksjonstid som ett år, og ikke at de ble gjenoppnevnt etter at ankesaken var ferdigbehandlet. Det forhold at de ble gjenoppnevnt av Staten, er en viktig "omstændighet" som gir grunn til å tvile på at de har vært fullstendig uavhengige av Staten. For det andre må "omstændighet" tolkes slik at det også omfatter internasjonale rettskilder som ikke har vært tilgjengelige i Norge. Jeg antar at heller ikke
Høyesteretts kjæremålsutvalg kjente til den påberopte menneskerettspraksis på det tidspunkt da den nektet anken fremmet, og at det er grunnen til at utvalget ikke av eget tiltak tilla inhabiliteten ubetinget virkning."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts ankesak nr. 589/87, Jostein Størksen - Staten v/Fiskeridepartementet, gjenopptas til ny behandling.
2. Staten v/Fiskeridepartementet forpliktes til å betale sakens kostnader for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten v/Fiskeridepartementet har tatt til motmæle. Fra kjæremålstilsvaret hitsettes: "Begjæringen om gjenopptakelse er åpenbart for sent fremsatt slik at denne må avvises, jfr. Tvistemålsloven §408 første ledd og §412 første ledd. Lagmannsrettens begrunnelse tiltres. Det er helt på det rene at det allerede under ankeforhandlingene ble redegjort for de to aktuelle dommeres status. Dette fremgår av rettsboken. Den kjærende part har redegjort lite for hva han den gang kjente til om praksis ved oppnevning av ekstraordinære dommere. Imidlertid fremgår det av begjæringen om gjenopptakelse at Størksen allerede under ankeforhandlingene positivt vurderte disse spørsmål, og at han så hen til kjennelsen inntatt i Rt-1984-979. I nevnte kjennelse er det foretatt en grundig gjennomgang av praksis og bestemmelser ved oppnevning av ekstraordinære dommere, herunder at disse oppnevnes for inntil ett år av gangen og at det er adgang til forlengelse. Noe nytt relevant faktum utover dette er ikke fremkommet etter forhandlingene for lagmannsretten. De mer eksakte datoangivelser for funksjonstiden fremkommer i lagmannsrettens senere bekreftelse av 16. oktober 1991, tilfører ikke saken noe nytt. Riktignok pretenderer den kjærende part at det forhold at dommerne etter ankeforhandlingene ble oppnevnt påny, gjør at saken må gjenopptas. Det hevdes at dette er en "omstændighet" etter Tvistemålsloven §408. Det er neppe korrekt å se på denne senere oppnevnelse som en selvstendig "omstændighet". Om så skulle være måtte saken fremmes for å prøve dette isolert, mens avvisning måtte skje for andre "omstændigheter". Det riktige må være å betrakte anførselen om at domstolen ikke var uavhengig som en "omstændighet". Den fornyede oppnevnelse av dommerne er da et tilleggsmoment til denne anførsel. Dette tilleggsmomentet er imidlertid uten betydning.
Det relevante må eventuelt være at dommerne ved tidspunktet for ankeforhandlingene hadde en mulighet til forlengelse av fungeringstiden. Denne muligheten var kjent under ankeforhandlingene. Om muligheten senere har materialisert seg eller ikke vil helt åpenbart være uten betydning. Det kan ikke legges til grunn at en part må være kjent med enhver detalj ved en "omstændighet" før denne ansees å være kommet til hans kunnskap. Tvistemålsloven §408 bør ikke fortolkes slik at det skapes muligheter for å omgå fristregelen. Avgjørende må være det tidspunkt da parten fikk kjennskap til det sentrale faktum som foranlediget anførselen, sammenlign kjennelse i Rt-1955-824. I nærværende sak forelå dette faktum under ankeforhandlingene for lagmannsretten. I kjennelsen fra 1955 var det nødvendig for parten å foreta tidkrevende undersøkelser før det nødvendige faktum kunne etableres. Slik er det ikke i nærværende sak. Det fremgår helt klart gjennom den kjærende parts prosesskriv at hans revurdering av habilitetsspørsmålet skyldtes økt kunnskap om rettspraksis etter den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Det kan neppe være tvilsomt at rettskilder ikke er "omstændigheter" etter Tvistemålsloven §408. Partens nye kunnskaper om rettskilder gir ikke adgang til gjenopptakelse overhodet. Den kjærende part har på dette punkt særlig anført at staten må bebreides for at han ikke kjente praksis etter konvensjonen. En slik anførsel må være åpenbart forfeilet, og det vises til det staten tidligere har påpekt om dette i prosesskrift av 17. juni 1992, III.
Prosesskriftet ble returnert fra lagmannsretten fordi det innkom etter at kjennelsen var avsagt. Av denne grunn vedlegges prosesskriftet påny til Høyesterett. - - - - Den kjærende part har ikke på noen nøyaktig måte angitt når han fikk viten om de sider av saken som er gjennomgått ovenfor. Også dette avspeiler at det først og fremst er tale om nye vurdelinger fra den kjærende part, og ikke nye fakta."
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet må etter forholdene oppfattes slik at det gjelder lagmannsrettens avvisningskjennelse.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at kjæremålet må avvises. Lagmannsretten har bygget på at fristen for å kreve gjenopptakelse etter tvistemålsloven §408 allerede begynte å løpe fra ankeforhandlingen, da den kjærende part fikk kjenneskap til at to av de tre dommere var midlertidige. Utvalget er enig i dette, men tilføyer at gjenopptakelse i dette tilfelle også ville vært utelukket etter tvistemålsloven §405 annet ledd, se også §407 annet ledd.
Ikke i forhold til noen av disse avvisningsgrunnlag kan det ha betydning at den kjærende part først på et senere tidspunkt fikk kjennskap til at de midlertidige dommeres funksjonstid var ett år, og at de senere er blitt gjenoppnevnt. Den kjærende part, som var representert ved advokat, kan for øvrig vanskelig høres med at han var uten kjennskap til praksis med hensyn til midlertidige dommeres funksjonstid og muligheten for forlengelse.
Utvalget finner heller ikke å kunne legge vekt på at den kjærende part først på et senere tidspunkt ble kjent med praksis m.v. i tilknytning til den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen. Anførselen om at dette materiale ikke har vært tilgjengelig i Norge, er for øvrig ikke begrunnet. Utvalget finner etter forholdene ikke grunn til å gå inn på innholdet av den praksis m.v. som det her er tale om.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger. Kravet tas til følge. Saksomkostninger for Kjæremålsutvalget tilkjennes med 2.000,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Jostein Størksen til staten v/Fiskeridepartementet 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.