HR-1992-692-K - Rt-1992-1674
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-03 |
| Publisert: | HR-1992-00692-K - Rt-1992-1674 (564-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forkynnelse, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00566 A jf LE-1992-00567 A - Høyesterett HR-1992-00692, jnr 362/1992. |
| Parter: | Staten v/Kirke-, utdannings- og (Regjeringsadvokaten v/advokat forskningsdepartementet Frode Innjord) mot Steinar Gaare og Toril Risberg (advokat Tor Erling Staff). |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §392, §403, Domstolloven (1915) §179, §172, §179, §180, §94, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C |
I søksmål anlagt av Steinar Gaare mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og av Toril Risberg mot samme departement, forenet til felles behandling ved Oslo byrett, avsa byretten dom 11 desember 1991. Staten ble frifunnet i begge søksmålene som gjaldt gyldigheten av oppsigelse og avskjed. Utskrift av dommen samt forkynnelsesskjemaer etter domstolloven §179 kom til kontoret til prosessfullmektigen for Gaare og Risberg, advokat Tor Erling Staff fredag 13 desember 1991, ved at dokumentene ble hentet i byretten av en ansatt ved advokatens kontor. Samme dato vedtok regjeringsadvokaten forkynnelse av dommen. Advokat Staff var opptatt i en lagmannsrettssak i Bergen i tiden 9 desember 1991 til 15 januar 1992, avbrutt av opphold i forbindelse med julen. Han var også innom kontoret søndag ettermiddag den 15 desember. Han vedtok forkynnelse av byrettens dom mandag 23 desember 1991, og anket byrettens dom i begge sakene til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring datert og innlevert til byretten 20 januar 1992. I anketilsvaret påstod Staten at ankene måtte avvises da de var satt frem for sent. Advokat Staff begjærte på vegne av de ankende parter subsidiært oppreisning mot oversittelse av ankefristen. Lagmannsretten besluttet å behandle avvisningsspørsmålet særskilt, og avsa 19 august 1992 beslutning med slik slutning:
"I ankesak nr 92-00566A:
1. Ankesaken fremmes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1.000 - ettusen - kroner til Steinar Gaare innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens beslutning.
I ankesak nr 92-00567A:
1. Ankesaken fremmes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1.000,- - ettusen - kroner til Toril Risberg innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens beslutning."
Beslutningen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne fant at ankene var for sent fremsatt. Saksforholdet ellers fremgår av lagmannsrettens beslutning. Staten har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det gjøres gjeldende at den bygger på uriktig rettsanvendelse. Et reisefravær på to uker utenfor ordinær ferietid må betinge slike foranstaltninger at forkynnelser kan vedtas i fraværsperioden. Særlig gjelder dette når det som her var opplyst ved hovedforhandlingens avslutning at dom kunne ventes i fraværsperioden, og hvor det på vedkommende advokatkontor var flere kolleger som enten kunne vedta forkynnelse på vegne av prosessfullmektigen eller sørge for at han ble underrettet om mottakelsen av dommen. Når lagmannsretten som for øvrig på dette punkt var enstemmig, uttaler at "reisefraværet skulle derfor i seg selv tilsi at ankene er satt fram i tide", hevdes dette ikke å være i samsvar med Kjæremålsutvalgets praksis. Selv om reisefraværet isolert sett skulle medføre fristforlengelse, må det i alle fall slik lagmannsrettens mindretall gjorde, legges til grunn at rettsmiddelfristen begynte å løpe når vedkommende advokat var innom sitt kontor 15 desember 1991, og således hadde anledning til å gjøre seg kjent med mottakelsen av dommen. At dette ikke skjedde på en ordinær virkedag, og at prosessfullmektigen etter det opplyste ikke rent faktisk gjorde seg kjent med dommen, er i denne sammenheng uten betydning, jf Rt-1990-1205. Det er både reelt og rettsteknisk lite heldig å legge vekt på hvilke "motiver" som kan antas å ligge bak det aktuelle kontorbesøk. Når det gjelder Kjæremålsutvalgets uttalelse i kjennelsen i Rt-1990-1205 om betydningen av at vedkommende advokat var på kontoret den påfølgende lørdag, må dette anses som en sidestilt begrunnelse. Uttrykket "under enhver omstendighet" trekker i retning av at det snarere var bemerkningen om advokatens anledning til å gjøre seg kjent med dommen allerede på fredag som ble ansett som unødvendig for å begrunne resultatet. Uansett må det legges vekt på denne uttalelsen. Dersom lagmannsrettens beslutning blir stående, er det på bakgrunn av den foreliggende rettspraksis, vanskelig å se hvilke generelle prinsipper som gjelder for fastsettelse av friststart ved postforkynnelser. Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med tvistemålsloven §179. Det foreligger ingen dom eller kjennelse som avslutter saken eller en del av den. Avgjørelse om å fremme saken skjer ved beslutning, og en slik beslutning kan omgjøres under ankeforhandlingen med mindre den er stadfestet av kjæremålsretten, jf tvistemålsloven §94. Det er nedlagt slik påstand:
"I ankesak nr. 92-00566 A:
Prinsipalt:
1. Anken avvises
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 1.500,- for lagmannsretten og kr 1.500,- for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Lagmannsrettens beslutning pkt. 2 oppheves.
I ankesak nr. 92-00567 A:
Prinsipalt:
1. Anken avvises
2. Staten v/Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 1.500,- for lagmannsretten og kr 1.500 for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Lagmannsrettens beslutning pkt. 2 oppheves."
I tilsvaret er anført at det åpenbart må være riktig når lagmannsretten har funnet at vedtagelse av forkynnelse 23 desember 1991 må anses som rettidig forkynnelse. Etter reisefravær i Gulating lagmannsrett i Bergen mandag 16 til fredag 20 desember 1991 hadde advokat Staff første ordinære arbeidsdag på sitt kontor mandag 23 desember 1991. Ved denne anledning gjennomgikk han Oslo byretts omfattende dom og vedtok forkynnelse. Søndag ettermiddag 15 desember 1991 var han på sitt kontor i anledning en testamentsopprettelse. Hans kontorbesøk var formålsbestemt og ble besluttet kort tid før flyreisen til Bergen samme ettermiddag. Av tidsmessige grunner var det ingen anledning til andre kontormessige gjøremål. Han vurderte hvorvidt han for å spare tid skulle holde angjeldende møte om testamentsopprettelsen i sitt hjem, men av spesielle grunner fant han det mest riktig å arrangere møtet på kontoret. Det er en lite heldig tilstand dersom en advokat ikke skal ha anledning til å la seg tilkalle til sitt kontor for et bestemt formål en søndag ettermiddag, uten at advokatens besøk på kontoret forutsettes å skulle utløse plikt til gjennomgåelse av innkommet post etc. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er ikke et videre kjæremål, og kjæremålsutvalget har full kompetanse. Lagmannsretten har tatt som utgangspunkt at en prosessfullmektigs reisefravær på grunn av en hovedforhandling, normalt medfører at forkynnelsestidspunktet forskyves til den dato han kommer tilbake til kontoret. Utvalget er ikke enig i dette utgangspunkt når det er tale om et reisefravær av en slik lengde som i dette tilfelle - to uker. Når det ses bort fra fravær innen rammen av normal ferietid, må en advokat som har et langvarig fravær sørge for at en annen advokat ved hans kontor kan vedta forkynnelse eller at han blir holdt underrettet om dommer m.v. som kommer inn til kontoret under fraværsperioden. Ved vurderingen av nødvendigheten av slike foranstaltninger, må det være lengden av den samlede fraværstid, her fra 9 til 23 desember, som er relevant. I den foreliggende sak er det flere andre momenter som støtter denne vurdering. Etter det opplyste var det flere advokater ved advokat Staffs kontor som kunne vedta forkynnelse eller iallfall sørge for at han ble underrettet. Videre var det opplyst av rettens formann ved avslutningen av hovedforhandlingen at dom ville bli avsagt innen 15 desember. Endelig nevnes at det gjelder en sak med forkortet ankefrist, jf arbeidsmiljøloven §61C femte ledd. Etter det grunnlag utvalget bygger på, er det ikke grunn til å gå inn på betydningen av at advokat Staff var på sitt kontor søndag 15 desember om ettermiddagen. Kjæremålet må etter dette tas til følge hva realiteten angår. For lagmannsretten begjærte advokat Staff subsidiært oppreisning for oversittelse av ankefristen. Etter det resultat som lagmannsrettens flertall bygger på, kom oppreisningsspørsmålet ikke opp til avgjørelse i lagmannsretten. Spørsmålet om oppreisning er ikke tatt opp som et subsidiært spørsmål i kjæremålstilsvaret. Utvalget finner at dette spørsmål bør hjemvises til lagmannsretten etter tvistemålsloven §392 annet ledds annet punktum, jf §403 annet ledd. Spørsmålet om saken skal fremmes eller avvises, vil bero på avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet. De kjærende parter må pålegges saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg etter hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. Saksomkostninger tilkjennes med 2.000,- kroner i hver av sakene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I ankesak nr 92-00566 A:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av spørsmålet om oppreisning for oversittelse av ankefristen.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Steinar Gaare til staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I ankesak nr 92-00567 a:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av spørsmålet om oppreisning for oversittelse av ankefristen.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Toril Risberg til staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.