HR-1992-731-K - Rt-1992-1695
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-17 |
| Publisert: | HR-1992-00731-K - Rt-1992-1695 (573-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | |
| Parter: | Høyesterett HR-1992-00731 K, jnr 1992-00382. |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, §174, §175, §180, §54 |
Sandnes herredsrett avhjemlet 29. mai 1991 skjønn hvor Gudrun Søyland var en av de saksøkte. Hun begjærte overskjønn 1. august 1991 ved advokat Rolf Undem. Tilsvar ble gitt av kommuneadvokat Øivind Aspelund på vegne av Statens vegvesen som saksøker og Sandnes kommune som hjelpeintervenient. Advokat Undem meddelte 20. februar 1992 lagmannsretten at han hadde fratrådt som prosessfullmektig for Gudrun Søyland. Hun ble da gitt frist til 16. mars 1992 med å innbetale forskudd på gebyr og omkostninger. Gudrun Søyland meddelte at advokat Undem ikke hadde hatt noen fullmakt fra henne til å begjære overskjønn, og at hun ikke aktet å betale gebyr.
Lagmannsretten ved lagdommer Eftestøl avsa 29. juni 1992 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om overskjønn avvises.
Saksomkostninger tilkjennes ikke".
Statens vegvesen med Sandnes kommune som hjelpeintervenient har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen.
Det gjøres gjeldende at det må være basert på feil rettsoppfatning når lagmannsretten har anført at vilkårene ikke er til stede for å ilegge saksomkostninger etter skjønnsprosessloven §54 bokstav a tredje ledd. Det er noe uklart hvordan lagmannsretten nærmere har vurdert forholdet. Dersom lagmannsretten mener at en overskjønnsbegjæring fra saksøktes side som ender med avvisning, aldri kan berettige dekning av motpartens omkostninger i forbindelse med behandlingen av overskjønnsspørsmålet, må det være feil rettsoppfatning. Det vil også kunne medføre urimelige og utilsiktede resultat.
Dersom retten har ment at det foreligger spesielle forhold i saken som tilsier at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, er det ikke sagt noe om hva det menes å være. Det kan ikke ses at slike forhold foreligger.
Det antas at retten ikke kan mene at det er relevant at advokat Undem har trukket seg, og heller ikke at Søyland selv påstår at hun ikke har bedt advokat Undem om å begjære overskjønn. Dette må i tilfelle være utenforliggende hensyn, og noe som angår forholdet mellom Søyland og advokat Undem. Det vil være uholdbart om en advokat og hans klient kan komme unna omkostningsansvar ved at prosessfullmektigen trekker seg når han etter tilsvaret innser at overskjønnsbegjæringen ikke vil føre frem. Det forhold at det fremmes uholdbare overskjønnsbegjæringer vil i mange tilfeller medføre betydelig tap i arbeid, penger og tid.
Lagmannsrettens kjennelse kom frem til advokat Aspelunds kontor i Sandnes rådhus torstag 2. juli 1992. Han var da dradd bort på sommerferie og var tilbake 27. juli. Han kunne først på dette tidspunkt vedta forkynning og bedømme om avgjørelsen ga grunnlag til overprøving. I den forbindelse opplyses at det i kommunens administrasjon da ikke var andre jurister, slik at dette ikke lot seg overlate til andre. Saken var heller ikke av en slik karakter at han burde søkes tilbakekalt. - - -.
I tilsvaret har Gudrun Søyland prinsipalt anført at kjæremålsfristen er oversittet, og at kjæremålet må avvises. Advokat Aspelund måtte være klar over at kjennelsen kunne komme i hans feriefravær, og det burde ikke under noen omstendigheter være problematisk i en kommune med mange ansatte å få noen til å underrette ham eller opptre på hans vegne. Det er ikke opplyst hvor han oppholdt seg eller om han var i kontakt med kontoret i denne perioden. Dessuten er det ved vegsjefens kontor såvidt kjæremotparten kjenner til, jurister som eventuelt også kunne vært instruert om å håndtere saken på vegne av den kjærende part. Det kan ikke være grunnlag for å anses forkynnelse først å ha skjedd ved advokat Aspelunds tilbakekomst etter vel tre ukers ferie. Heller ikke er det grunnlag for oppreisning.
Når det gjelder realiteten er omkostningsspørsmålet riktig avgjort i samsvar med loven. Gudrun Søyland har aldri erklært overskjønn, hun har ikke medundertegnet overskjønnsbegjæringen og advokat Undem har ikke hatt prosessfullmakt til å erklære overskjønn. Hun kan ikke under noen omstendighet ilegges saksomkostninger, da hun med urette er gjort til part i saken. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Når forkynnelse skjer etter domstolloven §179 som i dette tilfelle, er utgangspunktet at rettsmiddelfristen begynner å løpe fra det tidspunkt postforsendelsen kommer frem til prosessfullmektigens kontor. Ved feriefravær innenfor normal ferietid har det imidlertid vært lagt til grunn at utgangspunktet for fristen forskyves til det tidspunkt prosessfullmektigen kommer tilbake til sitt kontor, se blant annet Rt-1988-452 og Rt-1989-480. Etter det som er opplyst av advokat Aspelund legges til grunn at han kom tilbake fra ferie 27. juli 1992. Kjæremålet ble erklært samme dag og er således rettidig.
Når det gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, kan utvalget etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Utvalget kan imidlertid også prøve lagmannsrettens saksbehandling i tilknytning til omkostningsavgjørelsen, herunder om den er mangelfullt begrunnet.
Lagmannsretten uttaler i sin begrunnelse at tvistemålsloven §175 ikke gjelder for skjønnssaker, og at den ikke kan se at vilkårene for å ilegge omkostninger etter skjønnsloven §54a tredje ledd er til stede. Noen nærmere begrunnelse har lagmannsretten ikke gitt.
Det framgår imidlertid at lagmannsretten har bygget sin vurdering på et riktig lovgrunnlag. Etter skjønnsloven §54a tredje ledd kan saksøkte helt eller delvis pålegges omkostninger når det var åpenbart urimelig å begjære overskjønn. Bestemmelsen er ment som en unntaksbestemmelse for de helt ekstreme tilfelle, se Ot. prp. nr. 62 (1981-82) side 49 spalte 2. Det er således ikke riktig, som den kjærende part synes å forutsette, at det må foreligge spesielle forhold som tilsier at saksomkostninger ikke skal tilkjennes.
Bestemmelsens karakter av en meget snever unntaksbestemmelse innebærer også reduserte krav til begrunnelsen i tilfelle omkostninger ikke pålegges. Ved vurderingen av de krav som stilles til begrunnelsen har det videre betydning at omkostningene i denne sak i tilfelle ville vært begrenset til et relativt beskjedent beløp.
Utvalget finner etter dette at det ikke er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse på grunn av mangelfull begrunnelse.
Utvalget finner videre at kjennelsen heller ikke kan oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse. I denne sammenheng bemerkes at spørsmålet om, og i tilfelle i hvilken utstrekning en saksøkt skal pålegges omkostninger etter skjønnsloven §54a tredje ledd, beror på et skjønn som ikke kan prøves ved kjæremål etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Da kjæremotparten ikke har fått medhold i sin avvisningspåstand, tilkjennes ikke saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.- - -