HR-1992-74-A - Rt-1992-854

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1992-06-24
Publisert:	HR-1992-00074-A - Rt-1992-854 (249-92)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1992-00074 A, Lnr 74/1992, nr 204/1991.
Parter:	A (Advokat Håkon Helle) mot 1. Rogaland Arbeiderpresse A/S 2. Redaktør B 3. Journalist C (Advokat Anders Rekve).
Forfatter:	Lund, Skåre, Backer, Dragsten, Smith
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §195, §196, §246, §247, §249, §250, Tvistemålsloven (1915) §174, §5-1

Dommer Lund: Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkelser fremsatt i flere artikler i Rogalands Avis.

En 15-årig pike fra Stavanger-distriktet forklarte i politiavhør den 4 desember 1985 at A hadde utnyttet henne seksuelt fra hun var 12-13 år gammel. Ifølge forklaringen skulle han ha tvunget seg til ca 200 samleier med henne. Hun gikk i en senere politiforklaring bort fra at hun hadde vært utsatt for tvang fra As side.

A ble pågrepet av politiet og varetektsfengslet. Etter først å ha bestridt forholdet, innrømmet han etter hvert å ha hatt en rekke samleier med henne. Han bestred imidlertid enhver form for tvang og fremholdt at piken hadde vært den aktive.

Ved tiltalebeslutning av 9 mars 1987 ble A satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ og §196 første ledd. Ifølge tiltalebeslutningen hadde han hatt samleie med piken, født xx.xx.1970, "ved flere anledninger" fra høsten 1983 frem til hun fylte 14 år, og deretter ved "en rekke anledninger" frem til hun fylte 16.

Ved Gulating lagmannsretts dom av 3 april 1987 ble A domfelt i henhold til tiltalebeslutningen for overtredelse av straffeloven §196 første ledd. Han ble frifunnet for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, idet det ble lagt til grunn at det første samleiet fant sted kort etter at piken fylte 14 år. Straffen ble satt til fengsel i 6 måneder. I tillegg ble A dømt til å betale kr 20.000 i oppreisning. Lagmannsretten la til grunn at piken var påført psykiske skader, og at domfelte tildels hadde opptrådt krenkende og nedverdigende mot henne.

Saken mot A var en del av et større sakskompleks. I tillegg til ham, er ytterligere fire menn domfelt for å ha hatt utuktig omgang med piken, heriblant to onkler og hennes kjæreste.

Saken mot A og de øvrige mennene ble gjenstand for omfattende omtale i lokal- og rikspressen.

Rogalands Avis viet på et tidlig tidspunkt saken stor oppmerksomhet. Den 25 oktober 1986 hadde avisen et helsides oppslag under tittelen "Familie ødelagt av sex-gale naboer". I artikkelen gis det en generell omtale av saken, de impliserte omtales i anonymisert form, og det gis uttrykk for at saken "kommer inn under straffeloven paragrafer 195 og 196". Følgende utsagn er spesielt rettet mot As forhold: "En av familiens aller nærmeste naboer og god venn skal ha utnyttet piken fra hun var 12 til hun var 15 år. Mannen er 44 år gammel. Etter det Rogalands Avis har fått melding om skal mannen ha tuklet med flere ungjenter i distriktet."

Etter at tiltalebeslutning i saken mot A var tatt ut, brakte avisen 19 mars 1987 en artikkel over fire spalter med overskriften "Ungpike misbrukt av eldre nabo i flere år". I ingressen til artikkelen heter det: "En 45 år gammel mann fra Stavanger-distriktet misbrukte i flere år en nabopike seksuelt. Det skjedde i mannens bolig og i en kommunal tjenestebil. En gang ble piken surret fast til et tre og voldtatt." Videre heter det: "Piken som i dag er i 17-års alderen ble utnyttet fra hun var 12 til hun var 15 og et halvt år gammel." ... "Etter det Rogalands Avis erfarer skal den tiltalte ha tuklet med flere ungjenter i distriktet, men politiet har ikke mottatt flere anmeldelser." Avslutningsvis sies det under overskriften "Kommunebil": "Det er en grotesk historie lagretten vil få høre. Den tiltalte naboen, som er ansatt som kontrollør i en kommune, utnyttet piken flere ganger midt i arbeidstiden. Det skjedde i en kommunal tjenestebil. Mannen brøt seg også engang inn i huset til pikens foreldre mens de var borte. Han skal ha truet til seg flere samleier og surret i et tilfelle piken fast til et tre, mens han voldtok henne. Han skal ha sagt at det var helt vanlig for piker i hennes alder å ha seksuell omgang med eldre menn. Piken var på det tidspunkt allerede seksuelt ødelagt av onklene og ble et lett bytte for naboen."

Disse artiklene var skrevet av journalist C. C dekket også lagmannsrettsbehandlingen av straffesaken mot A, som fant sted 2 og 3 april 1987. Den 3 april 1987 ble saken slått opp på avisens første side under tittelen: "Jente misbrukt av fem menn?" I ingressen til en 4-spalters artikkel om saken på side 6 omtales A som "en 45 år gammel rørlegger-kontrollør fra Stavanger-distriktet". Det fremgår av artikkelen at tiltalte erklærte seg ikke skyldig i utuktig omgang med fornærmede før hun fylte 14 år, men skyldig etter tiltalen for å ha hatt slik omgang med henne før hun fylte 16. I artikkelen heter det forøvrig: "45-åringen misbrukte i flere år en nabopike seksuelt. Det skjedde i mannens bolig, i dobbeltsengen til jentas foreldre, i en kommunal tjenestebil og i et skogområde nær tiltaltes hjem. Men rørleggerkontrolløren er ikke den eneste som har utnyttet piken fra hun var 13 til hun var 15 og et halvt år gammel". Videre fremgår det av artikkelen at tiltalen gjaldt straffeloven §195 første ledd, annet strafffalternativ og §196 første ledd, at pikens og tiltaltes forklaringer stemte godt overens og at "det springende punktet i saken er når handlingene startet opp. Var det før jenta fylte 14 år eller var det etter ?"

Av journalist Cs rettsreferat i avisen den 4 april 1987 fremgår det at A, som i artikkelen omtales som "nærmeste nabo", ble idømt fengsel i 6 måneder, og at han ble frifunnet for den del av tiltalen som gjaldt samleier før piken fylte 14 år. Videre fremgår det at misbruket hadde foregått i ett år.

Den 30 november 1987 bragte avisen nok en artikkel der As forhold ble berørt. Temaet i artikkelen, som var skrevet av journalist C, var at piken og hennes familie nektet å medvirke i forbindelse med den gjenstående straffesak mot en av pikens onkler. I artikkelen heter det bl a: "Familien som er bosatt på Tananger ved Stavanger har gått gjennom et helvete etter at det ble kjent i lokalsamfunnet at to onkler, en 20-åring og to naboer i 20-45 års alderen hadde misbrukt en av døtrene seksuelt. De to onklene fra hun var bitte liten til hun var 15 år, en annen i 15-års alderen, en fra piken var 13-15 år gammel, og den femte mens hun var 14-15 år. En helt vanlig norsk familie som aldri har gjort noe galt, er blitt ødelagt på grunn av perverse menn og av en folkedomstol som mener at deres datter har vært et så for lett bytte!" ... "Den ene sjokkhistorien etter den andre er blitt rullet opp i rettssalen. Historier som går ut på at piken er blitt surret fast til et tre og misbrukt, ..."

Den 7 desember 1987 bragte avisen et intervju med den misbrukte piken, skrevet av journalist C. Av intervjuet fremgår det at piken er redd for sitt liv og har "mottatt signaler om hevn fra de som utnyttet meg seksuelt". ... "Jeg synes også det er merkverdig at politiet ikke har tiltalt den ene av naboene for innbrudd i mine foreldres hjem. -

Mannen, en tidligere god omgangsvenn av mine foreldre, startet misbruken mens jeg var 12-13 år. Det var den sommeren jeg fylte 13 år. Jeg husker det godt, for mannen holdt på å bygge hus like ved siden av oss. Men retten trodde mer på mannens historie om at jeg var fylt 14 år. - De seksuelle overgrepene pågikk i flere år." ... "Mannen burde vært straffet for innbrudd i et privat hjem. Han krenket tross alt mine foreldres hjem."

I januar 1988 ble A anmeldt til politiet av pikens foreldre for fredsforstyrrelse og krenkelse av privatlivets fred. Bakgrunnen for dette var at A en kveld skulle ha kjørt opp foran foreldrenes bolig og flere ganger rettet fjernlysene på bilen mot stuevinduene. Politiet pågrep A, som ble tiltalt og dømt for promillekjøring. Journalist C, som var til stede i foreldrenes hjem under episoden, omtalte den i et oppslag i avisen den 9 januar 1988 under overskriften "Anmeldt for nabo-terror". Det fremgår at anmeldelsen gjelder "En Tananger-mann i 40-årene" som, sammen med sin kone, "i lang tid har drevet med sjikane av familien. Det startet like etter at mannen ble anmeldt for sedelighetsforbrytelse mot datteren desember 1985. En 15 år gammel pike, i dag 17 år, fortalte en skolepsykolog at hun var blitt misbrukt seksuelt i årrekker av Tananger-mannen, en tidligere omgangsvenn av hennes foreldre."

Den 29 desember 1988 tok A ut stevning mot Rogaland Arbeiderpresse A/S, redaktør B og journalist C med krav om erstatning og oppreisning. Stavanger byrett avsa 31 oktober 1989 dom med slik domsslutning:

"Rogaland Arbeiderpresse A/S, B og C dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til A oppreisning med kr 50.000,- kroner femtitusen - samt saksomkostninger med kr 31.560,- - kroner trettientusenfemhundreogseksti - ."

Dommen ble av de saksøkte påanket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten, som ble satt med fire meddommere, avsa den 21 mars 1991 dom med denne domsslutning:

"1. De ankende parter, Rogaland Arbeiderpresse A/S v/styrets formann, redaktør B og journalist C frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Mindretallet, de tre juridiske dommere, ville tilkjenne A en oppreisning på kr 25.000. Rettens flertall, meddommerne, var delt i sin begrunnelse. Tre meddommere fant at det var fremsatt rettsstridige ærekrenkelser, men at det ikke forelå økonomisk tap, og at det ikke burde tilkjennes oppreisning. En av meddommerne kom til at det ikke var fremsatt rettsstridige beskyldninger i saken.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer, som utførlig gjengir partenes anførsler.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er avholdt bevisopptak ved Stavanger byrett hvor partene og fire vitner har avgitt forklaring. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Ankemotpartene har fremsatt et par nye anførsler som jeg kommer tilbake til.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

A er ærekrenket ved avisens gjentatte beskyldninger om at han misbrukte piken seksuelt mens hun var under 14 år, at misbruket også omfatter voldtekt, og at det har foregått etter innbrudd i foreldrenes hjem og i arbeidstiden i en kommunal tjenestebil han disponerte. Avisen har dessuten påstått at han skal ha tuklet med flere ungjenter i distriktet.

A ble nærmere identifisert i referat fra hovedforhandlingen 2 april 1987, og dette knyttet ham overfor en større krets til tidligere og senere beskyldninger.

At den ankende part er funnet straffskyldig i sedelighetsforbrytelse mot piken, innebærer ikke at han er uten rettsvern mot de ærekrenkelsene det her gjelder. Det er tale om usanne beskyldninger som ikke er uvesentlige i forhold til hva han ble dømt for. Beskyldningene omfatter straffbare forhold av annen og langt alvorligere karakter.

Sannhetsbevis er ikke forsøkt ført på noe punkt. Når det gjelder det forhold A ble frifunnet for - samleie med barn under 14 år - har den ankende part ikke motsatt seg bevisførsel, uansett om det er adgang til dette eller ikke, jf straffeloven §249 nr 4 bokstav a.

Ærekrenkelsene er rettsstridige, med en reservasjon for beskyldningene - i den grad de er fremsatt før dommen i straffesaken - om at misbruket startet før piken fylte 14 år. Den alminnelige rettsstridsreservasjon, som også må innfortolkes i straffeloven §247, og som tilsier et vidt spillerom for politiske meningsytringer, er uten betydning i saken. Heller ikke har avisen handlet til berettiget ivaretagelse av andres tarv og i enhver henseende utvist tilbørlig aktsomhet, jf straffeloven §249 nr 3.

Det dreier seg om en systematisk, utilbørlig pressehets mot domfelte, som pågikk i mer enn ett og et halvt år, og journalisten var klar over at de beskyldninger saken gjelder var uriktige. Avisen kan ikke påberope seg provokasjonsbestemmelsen i straffeloven §250, og under ingen omstendigheter vil en eventuell provokasjon gjøre beskyldningene rettmessige.

De uriktige beskyldningene har medført kvalifiserte merbelastninger utover det den ankende part ville blitt utsatt for gjennom straffeforfølgningen og en nøktern omtale av saken fra avisens side. Belastningene, som kommer i tillegg til en løsemiddelskade A har pådratt seg i sitt arbeid, innebærer at han sannsynligvis vil måtte tre ut av arbeidslivet før dette ellers ville skjedd. Det oppstår derved tap i fremtidig erverv som han har krav på å få erstattet, jf skadeserstatningsloven §3-6. Videre må han - hvis reglene skal ha preventiv virkning overfor usanne beskyldninger i pressen - tilkjennes oppreisning vesentlig utover det beløp de juridiske dommere i lagmannsretten gikk inn for og det beløp han ble tilkjent i byretten.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Rogaland Arbeiderpresse a/s ved styret, redaktør B og journalist C dømmes in solidum til å betale erstatning og oppreisning til A etter rettens fastsettelse, begrenset oppad til kr 200.000,-.

2. Stavanger byretts dom stadfestes forsåvidt gjelder avgjørelsen av saksomkostningene, men det skal i tillegg betales 18% renter p.a. fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. Rogaland Arbeiderpresse a/s ved styret, redaktør B og journalist C betaler saksomkostninger til A for lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene, Rogaland Arbeiderpresse A/S, redaktør B og journalist C, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Anførslene kan i korthet oppsummeres slik:

De beskyldninger saken gjelder er fremsatt i forbindelse med avdekkingen av alvorlige straffbare forhold hvor en ung pike er blitt misbrukt og ødelagt av flere voksne menn. As forhold var det alvorligste.

Det er ført sannhetsbevis for beskyldningene. I hvert fall er det påvist at beskyldningene i det alt vesentlige er korrekte. For øvrig gjøres som ny anførsel gjeldende at bestemmelsen i straffeloven §249 nr 4 bokstav a ikke avskjærer bevis for sannheten i beskyldningene om at han forgrep seg på piken før hun var 14 år.

Under ingen omstendighet er det tale om rettsstridige beskyldninger. Retten til å referere fra tiltalebeslutning, rettsforhandlinger og fra hva vitner har uttalt til politiet utelukker rettsstrid. Under enhver omstendighet har avisen handlet til berettiget ivaretakelse av andres tarv, og har opptrådt med tilbørlig aktsomhet, jf §249 nr 3. Samfunnsmessige hensyn tilsier dessuten at det gis vidt spillerom for uttalelser i saker av denne karakter, og de utsagn som påberopes av den ankende part er ikke utilbørlige. Artiklene inneholder ikke utsagn som er egnet til å identifisere den ankende part.

Som ny anførsel for Høyesterett anføres dessuten at det er den ankende part som ved sin egen utilbørlige adferd har fremprovosert avisartiklene, jf straffeloven §250.

For så vidt det skulle finnes at avisen har gått noe over streken, er det ikke dokumentert økonomisk tap som følge av dette, og i hvert fall ikke et tap som den ankende part ikke selv er den nærmeste til å bære, jf skadeserstatningsloven §5-1. Heller ikke er det grunnlag for oppreisningsansvar.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"Rogaland Arbeiderpresse AS v/styrets formann, redaktør B og journalist C frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Jeg er kommet til at ansvarsgrunnlag foreligger, og at den ankende part bør tilkjennes et mindre beløp i oppreisning. Erstatning for økonomisk tap er det ikke grunnlag for.

Ansvarsgrunnlaget etter skadeserstatningsloven §3-6 er at avisen har fremsatt beskyldninger som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven ærekrenkelsesbestemmelser, jf §246 og §247. Videre må det være utvist uaktsomhet, og ærekrenkelsene må være rettsstridige. Spørsmålet om uaktsomhet knytter seg til bedømmelsen av journalist Cs forhold. Såfremt journalisten pålegges erstatnings- eller oppreisningsansvar, erkjenner redaktør B å være ansvarlig i samme utstrekning. Ansvar for Rogaland Arbeiderpresse A/S, som eier og utgiver av avisen, følger av erstatningsloven §3-6 annet ledd.

Utgangspunktet er at personer som dømmes til straff er vernet mot ærekrenkende og usanne beskyldninger som ligger utenfor straffesakens ramme. Beskyldningene kan imidlertid stå i en slik sammenheng med de forhold domfellelsen gjelder at det vil påvirke bedømmelsen av rettsstrid. Dessuten vil den krenkendes forhold ha betydning ved utmåling av erstatning/oppreisning.

Jeg behandler først spørsmålet om de utsagn saken gjelder er beskyldninger i henhold til straffeloven §246 og §247. Utsagnene har følgende meningsinnhold: - Samleiene skal ha funnet sted fra piken var 12-13 år gammel eller i årrekker.

- Flere samleier skal ha funnet sted etter trusler, og i ett tilfelle ble piken voldtatt mens hun var surret fast til et tre.

- Flere samleier har funnet sted i en kommunal tjenestebil i arbeidstiden, ett etter innbrudd i foreldrenes hjem.

- A skal ha tuklet med flere ungjenter i distriktet.

Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at samtlige utsagn er beskyldninger som krenker As selvaktelse og omdømme. Bortsett fra utsagnet om at flere samleier fant sted i en kommunal tjenestebil i arbeidstiden - som blant annet antyder skoft i arbeidet -, dreier det seg om beskyldninger om alvorlige straffbare handlinger. Antydningen om skoft er etter min oppfatning så perifer i saken at jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på den i det følgende.

At beskyldningene har ærekrenkende karakter, er i og for seg ikke bestridt.

Ankemotpartene hevder at A ikke er identifisert som den beskyldningene retter seg mot.

At beskyldningene retter seg mot A og måtte oppfattes slik av ham, er det ingen tvil om. Heller ikke ser jeg det som særlig tvilsomt at også noen andre enn han oppfattet det slik allerede da avisen brakte sin første artikkel om saken, den 25 oktober 1986. I artikkelen, hvor det hevdes at han utnyttet piken seksuelt fra hun var 12 til hun var 15 år, samt at han skal ha tuklet med andre ungjenter i distriktet, fremgår det at saken er blitt kjent i lokalmiljøet, og at gjerningsmannen var en 44 år gammel mann, "en av familiens aller nærmeste naboer og god venn". Disse personopplysningene var egnet til å gjøre hans identitet kjent i hvert fall for en begrenset krets. I avisens oppslag den 19 mars 1987, hvor bl a beskyldningene om voldtekt fremsettes, gis det noen ytterligere personopplysninger. Her heter det at mannen var kontrollør i kommunen, og at han ble arrestert ved hjemkomst fra en sydenreise sammen med sin kone.

På denne bakgrunn er det etter min oppfatning uten betydning for spørsmålet om det foreligger en krenkelse av As omdømme, at han først kunne identifiseres av en større krets da avisen i sitt referat 3 april 1987 fra rettsforhandlingene i straffesaken beskrev ham som "en 45 år gammel rørleggerkontrollør fra Stavanger-distriktet". I distriktet var det etter det opplyste tre personer med denne stillingsbetegnelsen. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at beskrivelsen gjorde det mulig for en ikke ubetydelig krets å knytte A til avisens omtale av saken, såvel i tidligere som i senere artikler. Jeg er i og for seg enig i dette, men finner det likevel høyst usikkert hvor langt en slik kobling faktisk fant sted. Slik jeg ser på saken, får omfanget av den personkrets som har kunnet identifisere A som gjerningsmann først og fremst betydning for spørsmålet om rettsstrid og oppreisningsansvar, noe jeg senere kommer tilbake til.

For øvrig peker jeg på at lagmannsretten i straffesaken hadde gitt pålegg om at pressereferater skulle utformes slik at fornærmede og tiltalte ikke lot seg identifisere. Avisens beskrivelse av gjerningsmannen ble derfor påtalt av retten under forhandlingene.

Journalist C, som skrev artiklene, har selvfølgelig vært klar over at det dreiet seg om ærekrenkende beskyldninger. Og med de personopplysninger som ble gitt, burde hun i hvert fall ha forstått at flere enn A selv ville oppfatte dem som rettet mot ham. Etter min oppfatning opptrådte hun også uaktsomt da hun i sitt referat fra straffesaken betegnet A som rørleggerkontrollør. På bakgrunn av rettens pålegg hadde hun en særlig foranledning til å være aktpågivende, enn mer så fordi det er vanskelig å se at avisen hadde et legitimt behov for å bruke betegnelsen. Selv har hun forklart at hun var oppmerksom på risikoen og derfor gjorde visse undersøkelser, men fikk misvisende opplysninger om antallet rørleggerkontrollører i distriktet.

Spørsmålet er så om ærekrenkelsene er rettsstridige. Dette spørsmålet må vurderes på samme måte i forbindelse med erstatnings- og oppreisningsansvar som ved straffansvar, jf Rt-1979-1590.

Hvis det føres sannhetsbevis, er ærekrenkelsen normalt ikke rettsstridig, jf straffeloven §249 nr 1. Unntak gjelder hvis krenkelsen er fremsatt uten aktverdig grunn eller er utilbørlig, jf §249 nr 2; dette er ikke påberopt i saken.

Sannhetsbevis kan føres dels ved at det ærekrenkende innhold i beskyldningen i det vesentlige påvises å være korrekt, dels ved at beskyldningen omfattes av det såkalte referatprivilegiet, hvor det bare må påvises at beskyldningen er riktig som referat.

Det er - slik jeg ser det - ikke gjort noe egentlig forsøk fra ankemotpartenes side på å føre bevis for sannheten av det ærekrenkende innhold i beskyldningene, noe som for øvrig ville støte an mot straffeloven §249 nr 4 a for så vidt angår det forhold A ble frifunnet for i straffesaken, - samleie med barn under 14 år, jf Rt-1968-499 og Rt-1970-1019.

Det referatprivilegiet ankemotpartene påberoper seg, er utviklet i rettspraksis. Privilegiet omfatter referat fra rettsforhandlinger, jf Rt-1976-1055, og gjengivelse av tiltalebeslutning og siktelse - herunder beslutninger som innebærer siktelse - jf Rt-1979-807. Det omfatter ikke en alminnelig rett til fritt å referere anmeldelser og vitneforklaringer til politiet. Av dommen i Rt-1990-636 fremgår det videre at privilegiet etter en interesseavveining kan omfatte en balansert omtale av sivile rettssaker forut for hovedforhandling. Synspunktene i dommen har også betydning for pressens omtale av straffesaker. Det ligger for øvrig innenfor referatprivilegiet å avsløre siktedes eller tiltaltes identitet, med mindre dette skjer uten aktverdig grunn eller er utilbørlig, noe det normalt vil være hvis avsløringen skjer i strid med et rettslig påbud.

Jeg er enig med lagmannsretten i denne sak i at pressen må gis et visst armslag ved sin presentasjon av stoffet. Mindre unøyaktigheter må kunne aksepteres. Men især i straffesaker kan det ikke gis nevneverdig spillerom for "fargelegging" eller "journalistisk vri", jf Rt-1979-807.

Når beskyldningene i denne sak vurderes i lys av dette, var det ikke rettsstridig at avisen før hovedforhandlingen brakte opplysning om at piken skulle ha vært misbrukt fra hun var 12 år. Noe annet er så vidt forstås heller ikke anført fra As side. Derimot ligger det klarligvis utenfor ethvert slingringsmonn når avisen i sitt oppslag 19 mars 1987 skrev at han skulle ha truet seg til flere samleier og i ett tilfelle ha voldtatt piken mens hun var surret fast til et tre. Også beskyldningen om misbruk etter innbrudd i foreldrenes hjem ligger utenfor rammen av et rimelig slingringsmonn. Det samme gjelder åpenbart de gjentatte beskyldningene om at A skulle ha tuklet med flere ungjenter i distriktet.

Det er ikke anført at referatene fra rettsforhandlingene i straffesaken går utover rammen for den frie referatrett.

Beskyldningen om at misbruket av piken begynte da hun var 12-13 år, ble gjentatt i det intervju med henne som ble gjengitt i avisen 7 desember 1987 og i oppslaget 9 januar 1988 om at misbruket - etter hva hun hadde fortalt til en psykolog - hadde pågått "i årrekker". I intervjuet gjentas også beskyldningen om innbrudd i foreldrenes hjem. I oppslaget 30 november 1987 pretenderes det å ha kommet frem "i rettssalen ... at piken er blitt surret fast til et tre og misbrukt".

Jeg finner det unødvendig å komme inn på hvor langt beskyldningene samsvarer med hva som ble forklart under rettsforhandlingene i straffesaken. Beskyldningene omfattes under ingen omstendighet av retten til fritt å referere fra rettsmøter. Denne rett gir ikke adgang til å gjengi hva vitner har sagt utenfor rettsmøtet, selv om dette faller sammen med hva de der forklarte. I hvert fall må dette gjelde beskyldninger som gjentas etter lengre tid. Den frie referatrett er begrenset til saker som verserer eller som nylig er avgjort.

Etter min oppfatning bør det trekkes relativt snevre tidsmessige rammer for den frie referatrett, rammer som likevel vil kunne variere noe med sakens karakter. I denne sak dreier det seg om beskyldninger fremsatt 8-9 måneder etter hovedforhandlingen. Etter så lang tid kan ansvarsfrihet ikke følge av referatretten, men må eventuelt begrunnes i andre omstendigheter som utelukker rettsstrid.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om avisens beskyldninger kan anses rettmessige etter en interesseavveining. Interesseavveiningen er forankret i den alminnelige rettsstridsreservasjon som angis i straffeloven §246 og innfortolkes i §247, jf også §249 nr 3.

Ved avveiningen er det som utgangspunkt naturlig å fremheve samfunnets sterke interesse i å motarbeide seksuelt misbruk av barn. Jeg er enig i at pressen opptrer til beskyttelse av denne interesse ved sin omtale av konkrete saker. Disse vil imidlertid som oftest gjelde alvorlige straffbare forhold, noe som tilsier særlig varsomhet fra pressens side.

Jeg ser først på de beskyldningene som ble fremsatt før hovedforhandlingen i straffesaken, beskyldningene om at han skulle ha truet seg til flere samleier, og i ett tilfelle ha voldtatt piken mens hun var surret fast til et tre, om innbrudd i foreldrenes hjem, og om at han skulle ha tuklet med andre ungjenter i distriktet.

Beskyldningen om at han truet seg til samleie, er en beskyldning om voldtekt som i utgangspunktet er grov. A måtte imidlertid regne med at forholdet ville kunne bli fremstilt på denne måten, så meget mer som misbruk av barn vekker sterke emosjonelle reaksjoner. Dessuten er grensen mellom frivillighet og tvang problematisk når det dreier seg om voksne menns misbruk av barn, og tanken på at trusler - mer eller mindre subtile - har spilt en rolle, er nærliggende for de fleste. Imidlertid er utsagnet om samleier etter trusler koblet sammen med beskyldningen om at han i ett tilfelle voldtok henne mens hun var surret fast til et tre. Dette etterlater inntrykket av en voldelig person med perverse tilbøyeligheter, et inntrykk som forsterkes av utsagnet om at piken var 12 år da misbruket begynte. Beskyldningene var åpenbart rettsstridige. Det samme gjelder den grunnløse beskyldning om at han skulle ha tuklet med andre ungjenter i distriktet.

Det er etter min oppfatning klart at journalisten ikke har opptrådt med tilbørlig aktsomhet når det gjelder sannheten i beskyldningene. Opplysningene har sitt grunnlag i lite annet enn samtaler med piken og hennes familie. Og journalisten burde - som byretten fremhever - forstått at disse kunne gi et ensidig og uriktig bilde av saken.

På dette tidspunkt var kretsen av de personer som kjente til at beskyldningene var rettet mot A temmelig begrenset. Kretsen ble som nevnt utvidet ved at avisen i sitt referat fra hovedforhandlingen muliggjorde at hans identitet ble avslørt for en større krets. Samtidig brakte imidlertid avisen korrekte opplysninger om hva han ble domfelt for, noe som et stykke på vei var egnet til å nøytralisere virkningen av de uriktige beskyldningene som tidligere var rettet mot ham. At skadevirkningene må antas å ha vært begrenset fratar ikke beskyldningene deres rettsstridige karakter. Det har imidlertid betydning for spørsmålet om oppreisning, som jeg kommer til.

Utsagnene i avisens oppslag den 30 november og 7 desember 1987 hadde sin foranledning i at sakskomplekset fikk fornyet aktualitet i forbindelse med den siste straffesaken, hvor piken og hennes familie nektet å medvirke på grunn av de belastninger hun hadde gjennomgått ved de foregående saker. At dette var foranledningen, kan ikke forsvare at beskyldningene ble gjentatt. Utsagnene i artikkelen 30 november 1987 om at hun skulle ha blitt surret fast til et tre og misbrukt, er imidlertid rørt sammen med utsagn som gjelder de øvrige impliserte menn og peker ikke entydig på A. Etter min oppfatning er det vanskelig å legge til grunn at beskyldningen mot ham ble oppfattet av vesentlig flere enn den begrensede krets som før hovedforhandlingen var klar over at den gjaldt ham, og hvorav de fleste etter dommen trolig har vært klar over at den var uberettiget. Hensett til beskyldningens grovhet, er imidlertid dette tilstrekkelig til å fastslå at den er rettsstridig.

I det intervju med piken avisen brakte 7 desember 1987 ble beskyldningen om at misbruket begynte da hun var 12-13 år gjentatt. På dette punkt har jeg vært noe i tvil om bedømmelsen. Beskyldningen får etter min oppfatning ikke uten videre en vesentlig annen karakter i relasjon til reglene om ærekrenkelser ved at alderen angis til 12-13 år og ikke til 14, som var det korrekte. Når jeg likevel finner at beskyldningen må anses rettsstridig, legger jeg vekt på at avisen handlet forsettlig og ikke hadde noen rimelig grunn til å la piken gjenta beskyldningen. Jeg tillegger det også en viss vekt at lovgiveren i den generelle vurdering som ligger til grunn for utformingen av straffeloven §195 og §196 har trukket et aldersmessig skille ved fylte 14 år.

Tilsvarende gjelder utsagnet i oppslaget 9 januar 1988 om at misbruket hadde pågått "i årrekker". Oppslaget hadde sin bakgrunn i at A i beruset tilstand kjørte opp foran foreldrenes hjem og satte fjernlysene inn av stuevinduene, noe som førte til at foreldrene anmeldte ham for fredsforstyrrelse og krenkelse av privatlivets fred. Dette kunne imidlertid ikke berettige avisen til å gjenta beskyldningen om forhold han var frifunnet for i straffesaken.

Jeg er etter dette kommet til at ansvarsgrunnlaget er til stede.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at de må frifinnes på grunn av provokasjon, jf straffeloven §250. Jeg går ikke inn på dette, som er uten betydning for spørsmålet om rettsstrid. Betydningen av provokasjon er i erstatningsretten en del av spørsmål om skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1.

A har for det første gjort gjeldende at det oppstår et økonomisk tap for ham ved at han på grunn av de rettsstridige ærekrenkelsene er påført belastninger som etter alt å dømme vil tvinge ham ut av arbeidslivet før han når pensjonsalderen. Jeg kan som byretten og lagmannsretten ikke se at et slikt fremtidig ervervstap er sannsynliggjort. Spørsmålet er om A bør tilkjennes oppreisning.

Spørsmålet om og i hvilken utstrekning det skal tilkjennes oppreisning, avgjøres ved et rimelighetsskjønn etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd. Skjønnet forutsetter en interesseavveining hvor såvel avisens som den krenkedes forhold inngår. Ved ærekrenkelser i pressen er det naturlige utgangspunkt at oppreisning betales når ansvarsgrunnlag foreligger. Jeg er kommet til at det bør gis oppreisning, men at oppreisningsbeløpet bør settes lavt.

Når det gjelder avisens forhold, peker jeg på at de ærekrenkende og rettsstridige beskyldningene - som har sin bakgrunn i avisens engasjement med henblikk på å motvirke seksuelt misbruk av barn - til dels er svært grove. Især gjelder dette fremstillingen av A som en voldelig seksualforbryter med perverse tilbøyeligheter. Det må imidlertid tillegges vekt at beskyldningene til å begynne med ikke utpekte A som gjerningsmann utover en relativt begrenset krets. Og da identifikasjonen ble muliggjort for flere, skjedde dette samtidig med at domsresultatet ble gjort kjent, noe som var egnet til å redusere skadevirkningene av beskyldningene. Avsløringen var heller ikke forsettlig.

Ved vurderingen av de beskyldningene som ble fremsatt etter straffesaken, legger jeg vekt på at det med hensyn til skadevirkningene for As omdømme neppe er vesentlig forskjell på å bli beskyldt for misbruk av 14-åringer og misbruk av 12-13-åringer. Av intervjuet med piken fremgikk det forøvrig at hun ikke ble trodd i retten. Den i og for seg grove beskyldning om misbruk mens piken var surret til et tre, må ses i forhold til den antatte spredning av denne beskyldningen. Jeg viser til hva jeg tidligere har sagt om dette.

A er på sin side funnet skyldig i å ha misbrukt piken i ca ett år, og lagmannsretten la til grunn at han til dels hadde opptrådt krenkende og nedverdigende mot henne. Ifølge uttalelser av spesialist i klinisk psykologi, Otto Inge Vevatne, er hun påført alvorlige psykiske helseskader ved de overgrep hun har vært utsatt for fra flere voksne menn. A er i høy grad medansvarlig for dette.

For A ville avdekningen av det straffbare forhold, og den omtale dette naturlig måtte bli gjenstand for, i seg selv bli en betydelig belastning. Forholdets karakter innebar dessuten en nærliggende risiko for at avdekningen ville utsette ham også for mistanker og spekulasjoner om straffbare forhold utover det han ble domfelt for, ikke bare fra dem i nærmiljøet som ble kjent med saken, men også fra pressens side. Dette kan man beklage, men det er ikke desto mindre noe A måtte regne med. Han var klar over hennes unge alder, men ikke om hun var 13 eller 14 år da misbruket begynte.

For øvrig finner jeg grunn til å nevne As opptreden i januar 1988, da han kjørte hjem til foreldrene og satte fjernlysene på bilen inn av stuevinduene. Handlingen hadde krenkende karakter overfor piken og hennes familie, og tyder på at alvoret i hans overgrep ikke har gått opp for ham.

Jeg finner at oppreisningen bør settes til kr 10.000. Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at Rogaland Arbeiderpresse A/S pålegges å betale ytterligere oppreisning, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd tredje punktum.

Den ankende part har krevet såvel erstatning for økonomisk tap som oppreisning, slått sammen i en uspesifisert påstand. Kravet om erstatning for økonomisk tap tas ikke til følge, og kravet om oppreisning imøtekommes i meget begrenset grad, noe som har sammenheng med at A ikke har innsett betydningen av hans eget forhold ved utmålingen, jf om dette Rt-1961-954. Saken er i realiteten dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §174 første ledd. Hver av partene bør bære sine saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom :

Rogaland Arbeiderpresse A/S, B og C betaler en for alle og alle for en 10.000 - titusen - kroner i oppreisning til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.