HR-1992-745-K - Rt-1992-1711
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-22 |
| Publisert: | HR-1992-00745-K - Rt-1992-1711 (581-92) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettsforlik, Rettskraft, Skifte |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00745, jnr 1992-00420. |
| Parter: | A (advokat Mette Bergsjø) mot B (advokat Ola Øraker). |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §286, Ekteskapsloven (1918) §59, Avtaleloven (1918) §36, §179, §404 |
A og B inngikk i rettsmøte i Å herredsrett 29 januar 1991 forlik om fordeling av fellesboet. Etter rettsforlikets punkt 4 skulle den siste felles bolig selges ved intern auksjon mellom partene. Frist for å komme med bud var satt til 11 februar 1991. A bød i tide kr 300.000,- for eiendommen. Det innkom ikke ytterligere bud innen fristen. Skiftet ble gjennomført på grunnlag av forliket.
B tok den 19 juli 1991 ut forliksklage mot A med krav om at skifteavtalen måtte settes til side i medhold av ekteskapsloven §59 og avtaleloven §36. I tilsvaret gjorde A oppmerksom på at skifteavtalen var inngått i form av et rettsfolik som eventuelt måtte vært angrepet ved anke, og at ankefristen for lengst var utløpt. Hun krevde derfor saken avvist. Ved kjennelse av 3 september 1991 ble forliksklagen avvist.
Deretter tok B ut stevning mot A ved Å herredsrett som 20 juli 1992 avsa kjennelse med slik slutning (i kjennelsen feilaktig betegnet "domsslutning"):
"1. Sak nr. 91-676 A avvises fra Å herredsrett.
2. B betaler i saksomkostninger til A kr 5500,- - kronerfemtusenfemhundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommen blir forkynt."
B påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 16 oktober 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Å herredsrett.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet lagdommer Ellen Mo mente at søksmålet måtte avvises.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at lovanvendelsen til lagmannsrettens flertall er feil, og at oppfatningen til mindretallet er riktig.
For øvrig gjøres gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saken avvises fra Å herredsrett.
2. A tilkjennes sakens omkostninger."
I tilsvaret gjør B gjeldende at lagmannsrettens flertall har bygget på riktig lovanvendelse, og at lagmannsrettens kjennelse dermed må stadfestes.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalget har begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse, og det er påberopt de samme anførsler som for lagmannsretten. Det er imidlertid bare den generelle lovtolking, og ikke den konkrete rettsanvendelse, som kan prøves ved videre kjæremål, jf §404 nr 3.
Saken for kjæremålsutvalget gjelder om det inngåtte rettsforlik er til hinder for at saken fremmes, jf tvistemålsloven §286 første ledd sammenholdt med §163 første ledd. Om den generelle problemstilling i saken har den samlede lagmannsrett uttalt:
"Etter tvistemålsloven §286 har et rettsforlik samme virkning som en rettskraftig dom, men med en begrenset adgang til å få forliket opphevet gjennom anke. Det er de krav rettsforliket tar stilling til, som må anses rettskraftig avgjort. Det avgjørende er derfor hvorvidt B i stevningen reiser et krav som må anses som nytt i forhold til de krav som ble avgjort ved rettsforliket. Slik stevningen er formulert, pretenderes det at avtalen er blitt ubillig som følge av en etterfølgende utvikling. Krav som bygger på omstendigheter som først er kommet til etter at forliket ble inngått, må i utgangspunktet betraktes som nye i relasjon til tvistemålsloven §163 første ledd. Ved vurderingen av om det foreligger et nytt krav må retten legge saksøkers pretensjon til grunn med mindre denne er åpenbart uholdbar."
Utvalget er enig i det utgangspunkt som lagmannsretten her har gitt uttrykk for. Det kan for øvrig vises til kjennelse i Rt-1987-1154.
Utvalgets flertall - dommerne Holmøy og Langvand - finner likevel at kjæremålet må føre fram, og skal bemerke:
Vurderingen av om det - etter saksøkerens pretensjoner - foreligger et nytt krav, er i utgangspunktet en konkret rettsanvendelse som ikke kan prøves av utvalget ved videre kjæremål. Utvalget kan imidlertid prøve om lagmannsretten ved denne vurdering har bygget på riktige prinsipper.
Lagmannsrettens flertall har gitt følgende begrunnelse for at saken etter saksøkerens pretensjoner gjelder et nytt krav:
"Lagmannsrettens flertall har kommet til at saken på dette grunnlag må fremmes for herredsretten. Slik flertallet ser det, er det ikke den konkrete verdsettelsen av aktiva i rettsforliket B angriper, men de skjevheter som er oppstått som følge av den etterfølgende anvendelse av punkt 4 om salg av boligen. Bestemmelsen om salg til høystbydende ved intern auksjon er i seg selv nøytral og åpenbart ikke urimelig mot noen av partene. Spørsmålet er om Xs erverv av eiendommen til en pris som etter Ys pretensjon ligger langt under markedsverdien, sammenholdt med hans anførsel om at han av psykiske grunner ikke kunne inngi bud, skaper en slik skjevhet at gjennomføringen av avtalen blir urimelig. Dette er et spørsmål om anvendelsen av avtalen på et etterfølgende forhold som bør kunne prøves ved nytt søksmål."
Som nevnt innledningsvis ble eiendommen i samsvar med rettsforliket solgt ved intern auksjon mellom partene. Auksjonen ble gjennomført kort tid etter at rettsforliket ble inngått, og det er ikke reist innsigelser mot den måte auksjonen ble gjennomført på. På bakgrunn av disse forhold, som ikke er omtvistet, finner utvalgets flertall at lagmannsretten har stillet for små krav ved vurderingen av om det foreligger "et nytt krav" i forhold til tvistemålsloven §286 første ledd, jf §163 første ledd. Det vises i denne forbindelse særlig til at saksøkerens pretensjoner ikke skal legges til grunn når de er åpenbart uholdbare. Slik saken ligger an, synes det grunn til å vurdere om Ys krav i realiteten bygger på at han er misfornøyd med at eiendommen skulle selges ved intern auksjon mellom partene slik det ble avtalt ved rettsforliket.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Utvalgets mindretall - dommer Tjomsland - kan ikke se at lagmannsrettens flertall bygger på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §286 første ledd, jf §163 første ledd. Mindretallet viser til at lagmannsrettens flertall henviser til bemerkningene fra den samlede lagmannsrett, og uttaler at "saken på dette grunnlag" må fremmes for herredsretten. Om lagmannsrettens flertall har stillet for små krav ved vurderingen av om det her foreligger "et nytt krav", hører etter mindretallets syn under den konkrete lovanvendelse som utvalget ikke kan prøve. Dette spørsmål tar derfor mindretallet ikke standpunkt til. Mindretallet stemmer for at kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd.