HR-1992-98-B - Rt-1992-792
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-05 |
| Publisert: | HR-1992-00098-B - Rt-1992-792 (233-92) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Opplesning av politiforklaring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00098 B, Lnr 98B/1992, snr 87/1992 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Tormod Haugnes mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Halvorsen, Dolva, Gjølstad, Schei, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §297, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §229, §269, §272, §294, §387, §388 |
Dommer Halvorsen: Ved tiltalebeslutning 28 desember 1990 satte statsadvokatene i Rogaland A, født xx.xx.1954, under tiltale ved Stavanger byrett for forbrytelse mot straffeloven §229 annet straffalternativ. Grunnlaget var:
"Søndag 16. september 1990 ca kl. 05.20 i - - - - - 34 i Stavanger, tok han strupetak på B, slo henne flere ganger i ansiktet med knyttet hånd, samt at han brakk armen hennes hardt bakover. Dette medførte at hun fikk merker på halsen og smerter når hun svelget, hevelse under begge øynene, samt brudd i underarmsbeinet som medførte at hun måtte gå med gips i ca 5 uker."
Hovedforhandling ble berammet til 27 februar 1991, men ved brev av 19 s.m. ba Stavanger politikammer straffesaken utsatt fordi fornærmede, B, var blitt syk og innlagt i sykehus.
I brev av 11 oktober 1991 underrettet politiet byretten om at tiltaltes forsvarer hadde meddelt at B var avgått ved døden. Politiet ba samtidig ny hovedforhandling berammet og varslet at den møtende aktor ville begjære fornærmedes politiforklaring opplest i medhold av straffeprosessloven §297, jf §269. - Fornærmede hadde avgitt politiforklaring 17 september 1990. - Forsvareren protesterte mot at fornærmedes politiforklaring skulle leses opp. Stavanger forhørsrett besluttet å holde rettsmøte for på forhånd å avklare om avskjæring av dette bevis skulle skje, jf straffeprosessloven §272 annet ledd.
Stavanger forhørsrett avsa 15 januar 1992 kjennelse med slik slutning:
"Opplesning av Bs politiforklaring og vitneforklaring fra de polititjenestemenn som har avhørt henne, avskjæres som bevis i straffesak mot A."
Forhørsretten la, overensstemmende med aktors anførsel, til grunn at "hele straffesaken står og faller med at man har anledning til å lese opp Bs politiforklaring, eventuelt avhøre de polititjenestemenn som avhørte henne."
Stavanger politikammer påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse 6 februar 1992 forkastet kjæremålet. Etter å ha vist til at påtalemyndigheten selv hadde opplyst at fornærmedes forklaring er det vesentlige bevis og at "Uten dette "faller" saken", oppsummerer lagmannsretten sitt syn slik:
"I nærværende sak må legges til grunn at det ikke er bevis utover de bevis som kreves avskåret. En slik totalvurdering av bevis som kjennelsen i Rt-1990-1221 forutsetter skal finne sted, er ikke mulig i nærværende sak."
Stavanger politikammer påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3, idet man gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde feiltolket straffeprosessloven §297, sammenholdt med artikkel 6 nr 3d jf artikkel 6 nr 1 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Kjæremålsutvalget besluttet i medhold av straffeprosessloven §387 tredje ledd annet punktum at kjæremålet i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett. I medhold av §6 annet ledd i lov av 25 juni 1926 nr 2 bestemte justitiarius at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Da kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål over kjennelse avsagt av forhørsretten, har kjæremålsutvalget, og dermed også Høyesterett, bare den kompetanse som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, jf §388 nr 3. Utenom kjæremålet har aktor under forhandlingene for Høyesterett imidlertid subsidiært også tatt opp spørsmålet om lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, jf §388 nr 2.
For Høyesterett har påtalemyndigheten fremholdt at denne sak atskiller seg fra tidligere avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen og norske domstoler, hvor man har funnet at opplesning av politiforklaringer ikke kunne foretas. I dette tilfellet er avhør umulig, idet fornærmede er avgått ved døden. I en slik situasjon kan selv ikke en politiforklaring som kan være avgjørende for utfallet, avskjæres uten en totalvurdering hvor det også tas hensyn til samfunnets behov for å forfølge alvorlige straffesaker.
Det subsidiære angrep på saksbehandlingen retter seg mot at lagmannsretten ikke har oppfylt sin plikt til å overvåke sakens fulle opplysning etter straffeprosessloven §294. Selv om partene var enige om at saken ville "falle" uten dette bevis, hadde retten plikt til å foreta en selvstendig vurdering av bevisene. Etter den møtende aktors syn forelå det bevis som på avgjørende måte støtter opp om fornærmedes forklaring.
Forsvareren har pekt på at det er meget tvilsomt om påtalemyndigheten kan foreta en slik utvidelse av kjæremålet til også å omfatte lagmannsrettens saksbehandling. I saken her har partene i tillegg helt frem til behandlingen i Høyesterett vært enige om at fornærmedes politiforklaring er det avgjørende bevis i saken. Dette har så vel forhørsretten som lagmannsretten lagt til grunn, og da er det ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke nærmere har vurdert om det i saksdokumentene skulle finnes andre bevis som det kunne ha kommet på tale å vurdere. Forsvareren har også pekt på at det burde ha vært foretatt avhør av fornærmede i en eller annen form etter at man hadde fått meddelelse om at hun var innlagt i sykehus og ikke kunne møte til den berammede hovedforhandling.
Når det gjelder lovtolkingen har forsvareren spesielt vist til at straffeprosessloven §297 må tolkes i lys av bestemmelsen i Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 om "fair trial". I denne saken må det være et minimumskrav at tiltaltes interesser var blitt varetatt ved at han selv eller gjennom forsvareren hadde fått stille spørsmål til fornærmede, jf konvensjonens artikkel 6 nr 3d. Når fornærmedes politiforklaring er det avgjørende bevis, er det ikke rom for ytterligere vurdering. Har man ikke sikret seg det avgjørende bevis på en slik måte at reglene i Menneskerettighetskonvensjonen er tilfredsstilt, ligger det i systemet at man må avstå fra dette bevis.
Jeg er kommet til at kjæremålet må føre frem slik at lagmannsrettens kjennelse oppheves på grunn av feil lovtolking.
Vedrørende angrepet på saksbehandlingen vil jeg nøye meg med å vise til at påtalemyndigheten for begge de tidligere instanser har anført at fornærmedes politiforklaring var det eneste eller viktigste bevis, og at saken "faller" dersom dette bevis avskjæres. Det fremgikk av forhørsrettens kjennelse at dette var lagt til grunn, og det ble ikke anført i kjæremålet til lagmannsretten at forhørsretten tok feil når det ble bygget på denne forutsetning. Det er da klart ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har anstilt ytterligere undersøkelser. Jeg behøver da ikke å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning det her ville ha vært adgang til å utvide kjæremålet under forhandlingene i Høyesterett til også å omfatte lagmannsrettens saksbehandling.
Slutningen i forhørsrettens kjennelse gjelder opplesning av fornærmedes "politiforklaring" og vitneforklaring fra "de polititjenestemenn som har avhørt henne". Lagmannsretten foretar ingen nærmere presisering. Det foreligger ett regulært avhør av fornærmede hvor hennes forklaring er nedtegnet. I tillegg til dette foreligger en egenrapport fra den ene av de to polititjenestemenn som ble sendt ut til fornærmedes bopel straks etter at meldingen om legemsbeskadigelsen var kommet inn til politiet. Det var ingen av disse tjenestemenn som senere opptok formell forklaring fra fornærmede. I egenrapporten er det gitt detaljerte opplysninger om deres observasjoner og også om hva fornærmede fortalte. Påtalemyndighetens begjæring om opplesning under hovedforhandlingen må forstås slik at den gjaldt den formelt opptatte politiforklaring og vitnebevis fra den som hadde foretatt avhøret. Jeg finner at lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at den bare gjelder den formelle politiforklaring. Denne forståelse har også aktor og forsvarer sagt seg enig i. Jeg vil tilføye at forklaring fra andre, herunder de tjenestemenn som kommer til stede på åstedet, om hva de har iakttatt og om hva fornærmede eller andre har sagt, i utgangspunktet står i en annen stilling enn forklaring fra en polititjenestemann som har opptatt en forklaring som nektes opplest. Situasjonen kan imidlertid bli en annen dersom forklaring på basis av en slik egenrapport brukes for å omgå en nektelse av å lese opp fra vitneforklaring.
Den politiforklaring som lagmannsrettens avgjørelse gjelder, er opptatt uten at siktede eller hans forsvarer har hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet.
Isolert sett vil ikke straffeprosessloven §297 være til hinder for opplesning av en slik forklaring når det er umulig å føre vitnet for den dømmende rett fordi vitnet er avgått ved døden. I norsk rettspraksis er imidlertid §297 tolket i lys av Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 krav om "fair trial". Etter Menneskerettighetsdomstolens praksis i tilknytning til konvensjonens artikkel 6 nr 3d skal tiltalte "as a rule" ha adgang til selv eller ved sin forsvarer å stille spørsmål til vitnet.
Politiforklaringen i vår sak er opptatt på regulær måte, dagen etter at fornærmede var skadet. Ved et slikt avhør under etterforskningen er hverken tiltalte eller hans forsvarer til stede. Tiltaltes forsvarer har da heller ikke hatt innsigelser mot måten dette avhøret ble gjennomført på.
Jeg forstår lagmannsrettens kjennelse slik at den har funnet at det ikke er rom for noen totalvurdering når det må legges til grunn at en politiforklaring, som ikke fyller konvensjonskravene, vil være helt avgjørende ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Etter mitt syn er dette for rigorøst. Også i disse tilfellene må det være rom for en totalvurdering. Det ledende synspunkt må være hensynet til "fair trial", men hvor meget som i denne forbindelse kan kreves, må også sees i sammenheng med de muligheter som foreligger for bevisføring som tilfredsstiller de formelle krav konvensjonen stiller. Det må ellers blant annet tas hensyn til forbrytelsens art, om det er grunn til å betvile riktigheten av den foreliggende forklaring, og om det er konkrete spørsmål tiltalte hadde grunn til å stille vitnet. Jeg peker på at det vil kunne virke støtende om man ut fra rent formelle betraktninger skal avskjære den eneste mulige bevisføring i en alvorlig straffesak. Jeg tilføyer at man har en sikkerhetsgaranti også i bevisbyrderegelen. Tiltalte skal ikke domfelles hvis det er rimelig tvil til stede. Ved denne vurdering må det også tas hensyn til kvaliteten av de førte bevis.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.